Notater


Treff 2,851 til 2,900 av 3,040

      «Forrige «1 ... 54 55 56 57 58 59 60 61 Neste»

 #   Notater   Linket til 
2851 Tjøstolv Dikter er nemnd i 1329 og 1330, begge ganger som ombudsmann for Guttorm Erikssson og begge ganger er han på Jørstad i Fåberg( Jørstad var rette herredsstevnegården i Fåberg) Nokon forbindelse til Hundorp er ikkje nemnd. Seglet til Tjøstolv skal vera bevart på brevet frå 1330(DN 7-132) Hundorp, Tjøstolv "Dikter" Håkonsson (I8506)
 
2852 Tochter des Langobardenkönigs Liutprand. Tochter (I8633)
 
2853 Tok borgerbrev i Bergen 20 juli 1674 som kannestøper,og er nevnt i 9.rode i 1683 (Engelbretzen) og 8.rode i 1686 (Lars). Han var rodemester 1683. Qvist, Lauritz Ingebrigtsen (I5698)
 
2854 Tok borgerbrev i Bergen i 12/7 1717 som mesterkannestøper.Nevnes 8 rode 1727, 12 rode 1729-30. Skifte 11/9 1731 barn Lars 11 og Lennert 6.
Lignet 1727 til rd 0-3, 1729 til rd 1-0, 1730 1-0. 
Qvist, Jacob Lauritzen (I5696)
 
2855 Tok navnet Myhre Abelsen, Martin Kristian Bernhof (I800)
 
2856 Tok over en part av Grinde før 1727, dette året hadde de 3 hester, sju kyr, fire ungnaut og fem sauer det le såd 11 tønner korn og avla 50 lass høy.

Dåp 1692
https://media.digitalarkivet.no/kb20070910640160

Død 1745
https://media.digitalarkivet.no/kb20070910640279 
Estensen, Paul Grinde (I10797)
 
2857 Tora Jonsdatter var frillen til kong Olav Kyrre (ca. 1050–1093) og fødte kongens eneste sønn, Magnus Olavsson, den senere kong Magnus Berrføtt.
Snorre Sturlasson skriver i den korte Olav Kyrres saga at «Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdotter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen».[1]
Forfatterne av henholdsvis Fagrskinna og Morkinskinna skriver også at Olav fikk sønnen Magnus med ei frille som het Tora, men i begge disse sagaene kalles hun "datter av Arne den låge" 
Rangvaldsdatter, Tora (I4329)
 
2858 Toralde Sigurdsson hadde tilnavnet Smørhatt. Han regnes som stamfar for Aspa-ætten, men den direkte tilknytninger er ikke helt klar. Det fins også tilknytning til Kane- og Galte-ættene. Han var gift med Adalis Ellingsdotter, mulig et ekteskap til. Smørhatt er ikke et slektsnavn, men et tilnavn kjent fra Toralde og hans datter Smørhetta.
Toralde Sigurdsson er nevnt i en mengde middelalderskrifter fra 1385-1397, men hans opphav er ikke kjent.
Ridder og Riksråd. Sysselmann i Hardanger, Ridder N.R.R., Ridder og Riksråd, Ridder og riksråd., Riksråd og Ridder, Ridder, vestfolk, fehrde i Bergen, 1366-1499, Riksråd, Ridder (Kalmar 1397), Ridder 1397, Rigsråd, Riksråd Væpnar 
Smørrhatt, Toralde Sigurdson (I6740)
 
2859 Toralv skal ha vært sønnesønn til Horda-Kaare.
Han skal ha blitt innebrent av Ragnvald, sønn til Lodin på Ærvik ved Stad, fordi han, vistnok med rette, ble beskylt for å ha drept Lodin på forrederiskt vis.
Toralvs sønn, Erling, må da ha vært et barn. Ragnvald, som først etter drapet på Toralv overtok sin fedrenegård, nevnes under navnet «Ragnvald på Ærvik» som en av de fornemste deltagere i Jomsvikingeslaget. Dette fant sted i Hjørungavåg i 980-årene. Erling må derfor ha vært omtrent jevnaldrende med Snorre som ble født i 965.
Toralv må da ha levet ved år 965. 
Ogmundson, Torolv Skjalg (I4449)
 
2860 Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
«138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. «Du kan jo la være å komme om du ikke vil,» sa Torberg, «men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.» De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: «Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.» Torberg sa: «Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.» Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: «For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.» Da sa Finn: «Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.» Da så kongen på ham og sa: «Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.»
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; «jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,» sa han. «Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.» Da sa Kalv: «Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.» Finn svarte: «Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.» Arne Arnesson sa som så: «Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.» Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. «Men hos meg kan han ikke være mer,» sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
«231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
«242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...» 
Arnesøn, Torberg (I4347)
 
2861 Torgils angelsaksiske navn var Sprakling.

Harald Blåtann hadde antagelig bestemt at Torgils skulle bli hans ettermann. Han må derfor ha hatt fordring på Danmark foruten på Sveriges krone. Han var altså medbeiler til Olav Sigurdsson.

Mogens Bugge fører i "Våre forfedre" Torgils som sønn til Björn "Styrbjörn" Olavsson og sønnesønn til Olav, bror til Erik Segersäll av Sverige. 
Bjørnson, Torgils Sprakalegg (I5986)
 
2862 Torgrim Torgrimsson Þorgrímsson, Snorri goði (I8568)
 
2863 Torkel var lendermann i Vigen. Han synes å ha vært beslektet med Skjalm Hvide.

Fra Snorre Sturlassons Olav Trygvessons saga:
"40. Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde halvannet hundre (= 180) skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsiden av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.

Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip. ..."

Torkel ble drept av Vagn Åkesson etter slaget ved Hjørungavåg. 
Leira, Torkil (I5223)
 
2864 Torleif är sannolikt son till kung Harold II Crovan, som var kung på Isle of Man 1249-1250. Gift med Ragnhild (Maud), som var dotter till Olof III Crovan, kung på Isle of Man 1226-1237. Magnus Crovan, halvbroder till hustrun Maud, blev 1252-1265 den siste norske kungen på Isle of Man. Tiden mellan 1265 och 1333 blev en orolig tid för befolkningen på bland annat Isle of Man, eftersom England och Skottland ideligen kämpade om herraväldet över öarna.
(Egen sammanställning)

Vid freden i Perth 1266 avstod norske kungen Magnus Lagaböte öarna Isle of Man och Hebriderna till Alexander III av Skottland mot en engångssumma på 4000 mark sterling och en årlig avgift på 100 mark. Den norske ärkebiskopen behåller alla sina klerikala rättigheter även i det avträdda området.. Det var icke populärt bland befolkningen på öarna och resulterade i ett uppror 1275 som slutade med förlust för upprorsmakarna. En tid efter nederlaget emigrerade Torleifs son Hallstein till Norge och hans moder Maud säges ha följt efter 1292. Då är sannolikt Torleif redan död, okontrollerade uppgifter säger att han var död i Skottland ca 1290.
(Källa: G.V.C. Young 1986 och Alf Henriksson)

Flyttade kanske till Norge, men det förekommer två olika uppgifter om när detta hände; G.V.C. Young anger 1280 medan May Teistevoll har angett år 1250.
(Egen sammanställning)

Källor
1) Landsarkivets bibliotek, G.V.C. Young, Isle of Man, England Haraldsson, Torleif (I4931)
 
2865 Tormod Kold ble nevnt i år 1350 i et brev, der det står at han arbeidet i Nedstrand som likfrakter under svartedauen. Tormod var en av de få som overlevde svartedauen i Rogaland. Som takk for innsatsen fikk han tittelen Kold, som slekten brukte i flere ledd framover i tid. Tormod ble gift med ei fra Ombo på Røykjenes i Nedstrand. Koll, Tormod (I8553)
 
2866 Torstein på Heimnes eide et stort gods i Ryfylke, som nu er kaldt Hebnes. Siden hans tid er nok godset betydelig mindre på grunn av oppdeling av landområdene. Fra offisielle dokumenter utstedt av hans sønn, Arnbjørn, som senere ble abbed på Utstein kloster, kan vi se at hans gods hadde en verdi tilsvarende 104 lauper smør, en meget stor verdi den gangen. Han må helt opplagt ha hørt til en prominent familie, siden han var nært knyttet til kong Håkon IV Håkonsson, ved å være hans fanebærer på flere krigstokter. Han var også sendemann for kongen når det gjaldt viktige beskjeder. Tittelen hans var BONDE. Dette var en betydningsfull tittel, og ble brukt om rike landeiere, som hadde oppebåret odel fra minst 6 ætteledd. Selv om hans hustrus navn ikke er nevnt, er det grunn til å tro at hun var datter av Arnbjørn Jonsson til Ænes. Dette mener man kan utledes fra det faktum, at hans sønn het Arnbjørn, og at han selv sto i nær kontakt med Arnbjørn Jonsson, siden begge var høyt graderte offiserer i kongens indre sirkel. Siste gang Torstein ble nevnt, er i sagaen om kong Håkon IV i 1240. Antagelig levde han noen år etter dette. Torstein Heimnes (I11112)
 
2867 Torturert til døde i tysk fangeleir ved Levanger

https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Evald_Hansen 
Hansen, Evald Ludvig (I12248)
 
2868 Toten Ogmundsson, Anders (I5092)
 
2869 Tova (Svofu) Bjartmarsdatter
Datter av Bjartmar i Aldeigjuborg; Hun ble gift med Anganty. de hadde datteren Hervor
Om vaaren da de drog hjemmefra, gav Arngrim sverdet Tyrfing til Anganty; for han mente at det kunde han nu faa bruk for. Brødrene drog først til Bjartmar jarl i Aldeigjuborg; han gjorde et stort gjestebud til ære for dem. Om kvelden beilet Anganty til jarlens datter Tova. Bjartmar jarl sa ja, for faa folk turde negte Arngrimssønnerne det de bad om. Gjestebordet blev da fortsat, og Angantys og Tovas bryllup drukket med stor stas. Anganty og hans brødre blev nu hos jarlen til de skulde drage til holmgangsstevnet paa Samsø. Natten før de skulde seile, drømte Anganty at han og hans brødre var syd paa Samsø; der saa han to ørner komme flyvende; han gik selv mot den ene, og da de omsider satte sig ned, kunde ingen av dem røre sig; den andre ørnen kjæmpet mot de elleve brødre, og vandt bugt med dem alle. Bjartmar jarl sa at dette varslet mægtige mænds fald.
http://heimskringla.no/wiki/Sverdet_Tyrfing
https://no.wikipedia.org/wiki/Staraja_Ladoga 
Bjartmarsdatter, Tova (I11830)
 
2870 Trond Engelbrectsen (Sigurdson) var et resultat av en forbindelse mellom Engelbrect Gunnarson (Futedreparen) og Cecilie Mortensdatter Randa. Han har kanskje flyttet nordover til Senja før enn at Trond er født. Det kan iallefall ikke påvises at foreldrene var gift og senere ble skilt før de giftet seg på hver sin kant av landet. Moren giftet seg med Sigurd Matsen Ænes i Kvam og var noen år etter at Trond var født. Hun var Sigurd Matsens andre kone.

http://www.k-rustung.com/tekst/historie/trond.html 
Rustung, Trond Engelbrectsen Sigurdson (I8548)
 
2871 Tryggve Olavsson var sønn til Olav Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Erik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
Etter Haralds Hårfagres død i 940-årene var det meningen att eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt fostret hos kong Athelstan av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro av landet og vendte aldri tilbake.
Håkon den Gode «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den annerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tender. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skotland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Erikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.
    Han var gift med Astrid, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og romanen begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror. Men på veien ble skipet tatt av vikinger, og hele følget ble solgt som treller. Olav havnet i Estland, der han først mange år senere ble gjenkjent og kjøpt fri. Ungdommen fikk han nå tilbringe hos fyrst Vladimir i Novgorod, inntil han ble gammel nok til å få seg skip og mannskap og dra i viking.
    Mye av dette kan ha sin riktighet. Østersjøen ble i alle fall Olavs første tumleplass, etter skaldekvad å dømme. Det kan være at han en tid har vært i vendisk tjeneste. Ifølge sagaene ble han gift med en fyrstedatter der, og det var først da hun døde han dro vestover og sluttet seg til de vikingene som herjet i England og Irland.
    Det er her vi første gang møter ham på sikker historisk grunn. I 991, forteller de angelsaksiske annalene, dukket Olav opp utenfor Themsen som anfører for en veldig vikingflåte. Vikingene angrep først ved Folkestone, siden herjet de nordover langs kysten, via Sandwish og Ipswich. En angelsaksisk jarl i Øst-Anglia prøvte å stanse dem ved Maldon, men vikingene seiret, og jarlen falt. Han ble siden helten i et berømt minnedikt om slaget. Kongen så nå ingen annen utvei enn å ty til den gamle metoden: kjøpe vikingene ut mot kontanter - 10.000 pund sølv.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre.
...
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Trygve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i Austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Trygve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Trygve kom da til ham med bare én skute. De møttes øst for Sotenes ved Vegger (i Båhuslen). Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Trygve og tolv mann. Han liggger der det nå heter Trygve-røyr (på Tryggøya).» 
Olavsson, Trygve (I4360)
 
2872 Trym (Thrym), konge av Värmland
Hans kone er ukjent, De hadde barna Bergfinn og Bergdis
Trym (norrønt Þrym) er en jotun fra norrøn mytologi. Han er kjent fra soga om hvordan han stal torshammaren Mjølne og krevde Frøya som kone for at æsene skulle få hammaren att. Soga er fortalt i Trymskvida i Den eldre Edda. For å få hammaren attende kler Tor seg som Frøya, i kvinneklede, møter til bryllupsfeiring og drep både Trym og familien hans.
"Kong Raum hadde drikkelag i jula med Bergfinn, sønn av Thrym jotun fra Vorma og gikk da i seng med Bergdis, hans søster. Etter dette fikk hun tre sønner: Bjørn, Brand og Alf."
http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html
Ny länk: http://www.heimskringla.no/wiki/Hvordan_Norge_ble_bebygd 
Trym (I11809)
 
2873 Trættede 1260 med Sorø Kloster om Gods i Gydemath og Windethorp, kaldes Hr., var 1261 med sin Broder Hr. Oluf Ranisen Exekutorer af deres Frænde Peder Olsen af Kalveris' Testamente, havde før 1267 givet Gods til St. Clare Kloster i Roskilde, men Hr. Peder Olsen havde tilegnet sig det. Rani, Jon Ranisen (I5318)
 
2874 trættede 1279 med Bisp Tyge i Ribe om en Gaard i Herreskov og 1283?85 med Abbeden i Løgum Kloster, bl. A. om Gods i Bjolderslev Mark og Byen Urne, som Hr. Knud Snubbe havde testamenteret til Klosteret, gjorde 1288 med tre Andre Markeskjel mellem Løgum Kloster og Eieren af Kummerlov. Urne, Johannes (I7277)
 
2875 Tvilling Olsdatter, Aleth (I3023)
 
2876 Tysk-romersk keiser 840 - 855.
Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar. Dette ble stadfestet av pave Paschalis I, som i 823 kronet Lothar til keiser.
I 830 brøt det ut et opprør mot keiser Ludvig og hans nye hustru, Judith. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Snart etter fikk også keiserinnen sin frihet igjen og med den også sin tidligere innflytelsesrike stilling.
Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig «den Tyske», forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.
Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.
Den høytidelige overenskomsten mellom Karl «den Skallede» og Ludvig «den Tyske» gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.
Det riket som Lothar fikk ved riksdelingen i Verdun, var en kunstig og unaturlig statsdannelse uten indre enhet, en langstrakt landremse innestengt mellom de to andre rikene og med åpne grenser mot begge. Så utmattet som befolkningen nå også var etter de langvarige slektsfeidene, maktet de heller ikke å gjøre fyldest for seg hverken mot vikingene i Nordsjøen eller sarasenerne i Middelhavet. Da var det østfrankiske rike bedre i stand til å bekjempe slaverne, ikke minst fordi Ludvig «den Tyske» var den dyktigste, klokeste og sterkeste av brødrene. Han minnet om sin store farfar, ikke bare av skikkelse, men også ved sine indre egenskaper.
Den «broderlige endrektighet» som var kommet i stand i Verdun, ble det snart så som så med. Den ble nok nødtørftig lappet sammen igjen på nye møter, hvor brødrene tilga hverandre og lovet at de skulle glemme alt gammelt nag og ikke lytte til ondsinnede rådgivere, og enkelte år kunne man også oppleve at «det hersket en slik fred mellom brødrene at mange undret seg over det», for å bruke en av de gamle annalisters ord. Men forholdet mellom dem var like spent for det, og Lothar hadde stadig sine følehorn ute for å undersøke om han ikke skulle kunne spille Ludvig ut mot Karl.
Først da han merket at døden nærmet seg, ble det slutt på hans maktbegjær og intriger. Da gjorde han bot og ble munk i Prüm. Men bare seks dager senere, den 29.09.855, endte hans syndefulle liv. 
von Franken, Lothar I (I7592)
 
2877 Tønne Galle (Gauteson) skrev seg til Nygård 1553-1564 (DN IV:1132, XIII:726).

til Aaby og Nygaard, 1548—1560 Lensmand over Frøland Skibrede, Edsberg, Trygstad og Rakkestad Sogn.


1548: DN I, nr 1111, 27 November 1548. Peder Hanssön, høvedsmann på Akershus, Peder Huitfeld, Norges rikskansler, Iver Jenssön (Jernskjæg) til Fresje, væbner, Peder Herlofsson, Peder Andersson, (lagmenn) i Tønsberg, Bent Hordt, lagmenn i Opland, Gunder Rolfssonn, (Seueren) Buntmaker, Bjørn Pedersson, Sjurd Jonsson, Stein Sjursson, Oluf Nielsson og Tames Busk, Rådmenn i Oslo. Paadömme efter Kongens Befaling en Proces mellem Margareta Jonsdatter og Hr. Gaute Galde til Nygaard angaaende Evje Gaard og Gods, som efter fremlagte Breve tildömmes Margareta, da Tönne Galde, der mödte paa sin syge Faders Vegne, ei kunde godtgjöre, med hvad Ret denne havde sat sig i Besiddelse af Godset. (jfr. No. 1035, 1043 og 1075.) I brevet sier Margareta at hun var datter av Jon Eilifsson og at Gaute hadde vært Anne, hustruen til Amund Jonssons ombud og alldeles ikke arving. Etter Annes død skulle hennes part gå til odelsarvingene. 
Galle, Tønne Gauteson (I4206)
 
2878 Udstedte 1429 kvittering til Ratlof Friis for noget gods, denne havde overdraget ham på hans broderbørns vegne. Mødte 1438 på Fynbo Landsting for Eggert Christiansen, stadfæstede 1444det af moderen 1432 udstedte skøde, beseglede 1446 Lollands vilkår, 1448 til vitterlighed m. sin brodersøn Ove Tagesøn, var 1451 ridder, levede 1459. Reventlow, Joachim Hendrikson (I6465)
 
2879 Uekte født
Dåp
https://www.digitalarkivet.no/kb20050503030646

FT 1865 Kiltviken
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038349002924

FT 1875 Buøen
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052403004765

FT 1891 Langøen
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053136002625

FT 1900 Langø
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037496002313

FT 1920 Langø
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074228002968

Død 1921
https://media.digitalarkivet.no/kb10711506161396 
Eliasdatter, Eline Bertine (I1837)
 
2880 Uekte ved dåp Kristiansen, Knut Bertenus (I141)
 
2881 Ugift Schjelderup, Sophia Nilsdatter (I2820)
 
2882 Ugift Schjelderup, Peder Rist (I3012)
 
2883 Ugift Olsen, Henriette (I3386)
 
2884 Ugift Olsen, Olette (I3388)
 
2885 Ugift Todal, Ola Hallvardsøn (I3783)
 
2886 Ugift Schjelderup, Elen Margrethe (I3925)
 
2887 Ugift Schjelderup, Jens Johan Peter (I4114)
 
2888 Ugift Drejer, Willatz (I11325)
 
2889 Ulldalske saml.84 fol:IV: Opptegnelser av Laurits Nilsson, Borgermester i Tønsberg: "Anno 1600 ale helen daug stodt mijn söster Anne Nijls dotters festeröl paa Holme udi Mandal medt hederlig mandt her Per Skyelerop"!"Anno 1601 stodt deris brulup."!!"Anno 1608 om pijnstiidt waar Anne ij Kijøpenhauen och war Anders mijn sønn medt hende." Holk, Anne Nilsdatter (I886)
 
2890 Ulv var mest kjent for sine dristige Vesterhavstokter, helt til Galicien i Spanien. Han gikk derfor under navnet "Galicieulv" i henhold til Saxo og Knytligesagaen. Ulv hadde også vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen).

Adam i Bremen omtaler Ulv i anledning av et tokt han skal ha gjort helt opp til de nordlige hav. 
Ulv Jarl (I4283)
 
2891 Under de första åren av 900-talet, då kung Edward av Wessex på alla sätt sökte tillskansa sig makten över de områden danskarna besatt och samtidigt hade att avvärja vikingarnas anfall från norr och öster, tog uppförandet av befästningsverk fart. Tvärs över södra England uppfördes med beslutsamhet och framgång minst 30 borgar, eller boroughs, som engelsmännen då kallade dem. Från år 910 och framöver kom dessa borgar att utgöra baser i återerövringen av det danskockuperade England. Witham-borgen i Wessex, uppförd av kung Edward 912, bestod till exempel av ett väl planerat system av vallar och vallgravar som täckte ett område av cirka elva hektar. Före sin död hade Edward blivit erkänd som kung söder om floden Humber, både över engelskt och danskt område.
(Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

He defeated the Danes (918), taking East Anglia, and also conquered Mercia (918) and Northumbria (920).
(Källa: Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England)

Han fortsatte faderns kamp mot nordborna och påbörjade Danelagens erövring. Danelagen var den del av England som i vikingatidens mitt löd under dansk lag. Det omfattade Northumberland, East Anglia, halva Mercia och delar av Essex. Engelsmännen återerövrade så småningom områdena och vid mitten av 900-talet var hela Danelagen åter under engelsk överhöghet. 
of England, Edvard I The Elder (I5378)
 
2892 Under dette navn anfører adelsleksikonnet en hel række forskellige våben, af hvilke dog de to sikkert kun skyldes en forveksling med de to med Buggerne besvogrede ætter Strangesen og Vendelbos våben, og af de øvrige kan kun et påvises virkelig at være blevet ført. Det viser i guld-felt en halv, afhugget sølv- bevæbnet sort vildbasse og samme mærke på hjelmen; just dette våben viser hr. Niels Bugges og hans datter Ellines endnu bevarede Segl. Slægtsbøgerne fabler om, at denne slægt alt i Kong Frode Fredegods tid var kendt i Skåne- og Halland, og at skattekongen hr. Turild Bugge, der nok skal ligge begravet ved Glenstrup, var stamfader for de kristne Bugger: Mere troværdig er Holger Parsbergs alt af Klevenfeldt tiltrådte bemærkning om, at de Bugge'r har fælles herkomst med de gamle Høeg'er, hvis våben også viste en halv vildbasse.

nævnes 1302 blandt vidnerne i Kong Eriks gældsbrev til byen Rostock. 
Bugge, Niels I (I7005)
 
2893 Under en storartet bryllupsfest kom en Svensk røverbande ifølge sagnet- tenkte å plyndre bryllupsgården,et anslag som lykeligvis ble forhindret idet ugjerningsmennene styrtet utover et bratt fjell "Kvernflåget" og således fikk sin fortjente straff. Lind, Mats Jacobsen (I309)
 
2894 Under medeltiden började barberare, vid sidan av sin egentliga verksamhet, även utöva kirurgi och denna verksamhet fick snart ordnade former med bildandet av egna skrån och formell utbildning. Det började i södra Europa, men redan omkring 1500 fanns i Norden etablerade skrån med de vanliga graderna lärling, gesäll och mästare för vilka formella prov avlades. Det fanns ett behov hos befolkningen av dessa tjänster och antalet medicinskt utbildade läkare var mycket litet. Speciellt under de många krigen på 1500–1800-talen blev efterfrågan på kirurgi (amputationer, böldskärning etcetera) särskilt stor. Från början av 1800-talet blev de vetenskapligt utbildade läkarna med kirurgisk kunskap fler och denna utbildning tog successivt över från skråväsendets, men utövarna behöll den etablerade yrkestiteln fältskär, även utanför militära sammanhang.
I Sverige var den hantverksorganiserade utbildningen erkänd och övervakad av Medicinalstyrelsen, men efter den 31 mars 1898 har inga prov avlagts och i dag finns inte yrket längre i Sverige. Det finns dock ännu i flera länder en formell, vetenskapligt grundad, högre utbildning till fältskär och även yrkestiteln är oförändrad. Verksamheten är begränsad till mindre kirurgiska ingrepp och ett mindre omfattande medicinskt arbetsfält än det som täcks av läkarkåren. En annan gammal titel för fältskär var bardskärare efter tyskans bart = skägg. En gammal kvarleva från tiden då kirurger var hantverkare och läkare var akademiskt utbildade finns än i dag i England där kirurgläkare ofta tilltalas Mister och övriga läkare med Doctor.

Utbildningen för fältskäryrket var mycket bristfällig. Fick man ett godkännande fick man titeln och börja utföra ganska avancerade kirurgiska ingrepp. En fältskär betraktades som herreman och hade därför rätt att bära spänne på skorna, bära värja och ha sin huvudbonad kvar på huvudet medan han arbetade.
År 1663 fanns det 8 svenska och 12 utländska läkare i Sverige, så det fanns alltså en stor arbetsmarknad för fältskärer. De var organiserade som ett hantverkarskrå med ålderman, mästare, gesäller och lärlingar.
Under den tiden fick fältskärer mycket stor erfarenhet och blev ofta lika duktiga som utbildade kirurger. På slagfälten transporterade fältskären sitt ”sjukhus” på en kärra. Han hade knivar, sågar, kultänger, lavemangsspruta, kompresser, tång för tandutdragning samt opium och honung. Opium användes och används fortfarande för att få fram morfin.
Under fredens tid var det praktiskt taget omöjligt att överleva på bara rakning och klippning så därför var det inte helt ovanligt att fältskären tillsammans med barberaren kombinera sin verksamhet med andra tjänster ute på landsbygden.
Militärkirurger följde redan under medeltiden arméerna i fält, såsom t. ex. under Ludvig den heliges korståg. Efter konciliet i Le Mans 1274, som genom bullan "Ecclesia abhorret a sanguine" förbjöd de munkordnar, hvilka dessförinnan befattat sig med kirurgi, att vidare utöfva densamma, bildade fältskärer, badare och bardskärare (fältbarberare) ett eget skrå, hvilket sedermera egde betydlig användning både i fred och i fält. I Sverige fanns ett bardskärareämbete redan under katolska tiden. Enligt reglemente, utfärdadt af Johan III 1571, skulle detta ämbete anskaffa erforderliga fältskärer åt armén och flottan. Redan 1613 finnas fältskärer upptagna i svenska regementenas stater, och under trettioåriga kriget skulle vid hvarje fotregemente anställas en regements- och fyra kompanibarberare. Största delen af dessa voro tyskar, vanligen med ringa underbyggnad, men stundom med en viss vana vid sårbehandling. 1717 förändrades barberareämbetet till en kirurgisk societet, som dock ej synes hafva verkat någon synnerlig förbättring vid utbildandet af fältskärer. Under Adolf Fredriks regering inrättades väl i Stockholm en profession i anatomi och kirurgi, i hvilka ämnen undervisning skulle meddelas fältskärerna, men till följd af deras låga aflöning och underordnade ställning ville bildade personer endast undantagsvis egna sig åt yrket. 1797 uppdrogs åt Collegium medicorum att ombesörja läkarevården för armén och flottan, men först efter 1809, sedan helsovårdens betydelse blifvit mera insedd, försågos de med egentliga läkare. -- Fältskärerna, hvilka numera ej äro afsedda att användas vid hären, utan att bland allmänheten utöfva den s. k. lilla kirurgien, skola aflägga stadgade prof för vinnande af yrkets utöfning och stå under medicinalstyrelsens och vederbörande stadsläkares inseende. -- Inom ryska hären utgöres den lägre sanitetspersonalen ännu af fältskärer. I aflägsna trakter, der utbildade läkare ej kunna finna utkomst, lemna de äfven läkarebiträde. De utbildas vid särskilda fältskärsskolor, kommenderas derefter till en treårig kurs vid militärsjukhus och anställas sedermera vid armén, der deras antal beräknas till 6 för hvarje bataljon. 
Svensson Orm, Olof (I8301)
 
2895 Under Olof Matssons husbondetid inföll de svåra missväxtåren 1695-97. Den yttersta anledningen till det stora antalet döda i församlingen år 1696 var säkert svält. Sikfors tycks dock inte varit särskilt hårt drabbat då endast 8 personer avled under denna treårsperiod. I storleksmässigt jämförbara byar var motsvarande siffror: Bergsviken 37, Hemmingsmark 25, Rosvik 21 och Jävre 14.

Olof Matsson och Karin Olofsdotter fick tio barn, varav sex levde till vuxen ålder. Tydligen umgicks släktingarna med varandra då man i flera familjer kan se bindningen mellan byar som uppstod genom giftermål. Så gifte
sig exempelvis fyra av svensbyfödde Olof Mattssons barn med svensbybor, däribland sonen Lars som blev näste ägare till gården Sikfors nr 1. Yngste sonen Olof gifte sig till Sikfors nr 6 med den 19 år äldre Anna Persdotter. Han var nämndeman och var i kyrkan placerad före andra sikforsbor, på 5:e bänken. 
Matsson, Olof (I1128)
 
2896 Under Tinget i Kautokeino den 13. februar 1702 kom en sak for retten der hustruen til lappmannen Amund Anderssons Norto [Nuortta: på samisk tilskrevet en person som er "østfra"], hustru Brita Sarresdotter, beklaget seg over at hennes mann noen dager før Kyndelsmesse forleden år her i Kautokeino prestegård var blitt slått i brystet av "stadzutrydaren" i Torneå, Erik Johansson Kackonen, slik at hennes mann ikke hadde klart å få i seg mat de siste to døgnene Dombok Kautokeino 1639-1725, side 150f. Saraksdatter, Berit (I11385)
 
2897 uppskattas till mellan 1252 och 1312  Finnson, Bjarne (I10688)
 
2898 uppskattas till mellan 1287 och 1347  Bjarnesdotter, Elin (I10686)
 
2899 Upptagen i Erik Biurs förteckning över de lappar i Västerbotten som betalar skatt till Kungl.Majt. och Kronan av år 1723: Granbyen Klockaren Hans Ersson död sonen Hans Hansson skattar. Marginalanteckning i Lycksele HF bok AI:4 sid 102 Gausträsk el Örnäs: Vid sonen Johan Hansson 1730 Hans Hansson klockaren död 1765 73 år gammal, son till Hans Ersson ifrån Umeå och Tväråbäck som var första klockaren i Sorsele. Hans Ersson dog 1722. Johan Hanssons broder Anders Hansson död 1781, 74 år gammal och dess hustru Barbro Laestander död 1778, 77 år gammal (länsman Lestanders dotter ifrån Arjeplog). Hansson, Hans (I5775)
 
2900 Usikkert opphav. Ved manntall 1701 sitter Christen Pedersen 34 år på Strand med sønnen Niels på 3 år (f.~1698). Niels oppgis å være 76 år ved begravelse i 1772 (f.~1696), aldersangivelsene stemmer godt overens.
3 Jun 1726 døpte Niels og Aleth Larsdatter sønnen Christen og var da bosatt Strand. Faddere var blant andre Birrit Christen Strands, Christen Strand og Einer Strand. Ved dåp av sønnene Peder og Ole var Niels og Aleth bosatt på Lien. Niels var bosatt på Kleven ved vielse i 1725, ved manntall 1701 finnes ingen Niels som sønn av noen på Kleven.
Niels og Aleth hadde minst 3 barn, muligens 4.
3 Jun 1726 Døpt Christen
8 Aug 1728 Døpt Peder
3 Jun 1731 Døpt Ole
1749 I sjeleregister oppført under Lien finnes Christen 23 år, Ole 17 år og Lars 14 år.

1762-64

1. husst
Christen Nielsøn
bruker av 1 pd

Hans Quinde, uten navn


Niels Christensøn, hans far

Stor fattigdom

Hans Quinde, uten navn

2. husst
Axel Michaelsøn
bruker av 1 pd

Hans Quinde, uten navn


Michael Axelsøn, søn over 12 aar


Torstein Axelsøn, søn over 16 aar

3. husst
Ingebregt Oelsøn
bruker av 1 pd

Hans Quinde, uten navn


Christen Ingebrigtsøn, søn over 16 aar


Olav Ingebrigtsøn, søn over 16 aar


Karen Ingebrigtdatter, datter over 16 aar

Dette var skattemanntallet overnemnte aar vedk ekstraskatt. 

Manntall 1701 Strand 3 år
https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000657175

Død 1772
https://media.digitalarkivet.no/kb20071102630381 
Christensen, Nils (I3087)
 

      «Forrige «1 ... 54 55 56 57 58 59 60 61 Neste»



Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !