Notater: Alf-Inge`s Slektssider

Alf Inge's Slektsider
Blod er tykkere enn vann

Du er fremdeles anonym - Logg inn

Startside Søk Søk Skriv ut Logg inn - Bruker: anonymt Logg inn Legg til bokmerke

Treff 1 to 50 av 1114

	Notater	Koblet til
1	Anno 1600 ale helen daug stodt mijn söster Anne Nijls dotters festeröl paa Holme ij Mandal medt hederlig mandt her Per Skyelerop., Anno 1601 stodt deris brulup.	Familie: F275
2	Minst en levende person er koplet til denne notaten - detaljer blir ikke vist.	Familie: F5760
3	Ikke gift	Familie: F880
4	Ikke Gift	Familie: F2236
5	Greve af Ballensted, Foged af Hagenrode og Nienburg, Opretede Hagenrode kloster	Adalbert
6	Cild 'the Great' thegn in Sussex, Ealdorman in Devonshire. Vi vet ikke hvem Wulfnoth var, navnet var almindelig i England dengang. Mest sannsynlig var han den Wulfnoth som ble plyndret i 1009 i West-Saxon. Wulfnoth ble landforvist under Ethelred. 1	Aethelmaer
7	'the Historian' thegn in Sussex, Ealdorman in Wessex	Aethelwerd
8	1679-1687	Anna
9	Nevnt 1676-77	Anna
10	Død etter 1646	Anne
11	Nämnd som änka 1601 i Granön 4, Umeå lfs.	Barbro
12	nevenes 1617	Berete
13	Fyrste. Levde ca. 1000. Vortigern var en vendisk fyrste. Munch uttaler at fra Florents av Worcester vet man at Knud "den Mektiges" søster, Gunhild, i 1028 var gift med "Wyrtgeorn rex Winidorium". Dette er muligens den samme som i et diplom fra 1026 kalles Wrytsleof Dux og kalles straks etter Hacun dux, Knuds søstersønn.	Burislaw of The Wenden
14	Nevnes 1623 søm fadder.	Catarina
15	Nevnes 780	Dag
16	Greve von Merseburg, myrdet	Dedo II
17	Greve i Eilenburg, Greve af Hessegau og Siusli, Drept	Dietrich
18	Introdusert 1723	Dordi
19	Frille	Edla
20	Greve af Ballensted 1003, Herre i Schwabengau og Gau Serimunt, Opretede Ballenstedt kloster	Eisiko
21	nevnes 1646	Eli
22	Nevnes 1160	Gaut
23	Frille	Gunnhild
24	nevnes 1646	Gyda
25	Indrømmede, at han havde slået Margrethe ihjel.	Herlug
26	Inga skal ha vært meget vakker. Hun gjorde Håkon Sverressons bekjentskap i Sarpsborg høsten 1203 under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste menn i Borg. Mens hun var fruktsommelig ble hun sveket av sine frender, måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Falkenborg da hun fødte Håkon. I 1205 måtte hun dra med gutten til Hamar på julaften, men av frykt for sin frende, biskop Ivar, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro hun nordover gjennom Østerdalen, ble forfulgt av biskop Nikulas og baglerne, men kom lykkelig frem til Nidaros. Hun hørte åpenbart til en god bondeslekt i Østfold og ble, etter rimelige konstruksjoner av moderne historikere, kort etter kongesønnens fødsel i 1204 gift med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet hadde hun visstnok en sønn, Olav. På den annen side er dette ikke til hinder for at hun i 1217-18, etter en del vanskeligheter, for sannheten av at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Inga er antagelig begravet i St. Halvards kirke.	Inga
27	nevnes 1617	Jon
28	Bruker av Innerhola 1741	Jon Skredder
29	Jon Svensson betalar bårpengar för svärmoder 1650- 9-29.	Karin
30	Ägare av Svensbyn 17, Piteå socken, åren 1613. Ägare av Svensbyn 17, Piteå socken, åren 1619-1626	Kerstin
31	nevnes 1563	Knut
32	nevnes 1597	Kolbein
33	Testamente efter henne annandag påsk 1632 i Piteå lfs (Leonard Bygdén: Hernösands stifts herdaminne).)	Margareta
34	BP betald 1650- 9- 8 av Pehr Staffansson för föräldrarna	N.N
35	Testamente 1664-12- 4 i Svensbyn 17, Piteå lfs	N.N
36	Bruker skattelistene 1610.	Ola
37	Regent av Kijev [Kiev] for sønnen Svyatoslav 945 - ca. 962. Olga kom fra Pskov, men det råder uenighet om hvorvidt hun var av skandinavisk eller slavisk opprinnelse. Hun giftet seg med Igor, som senere ble storfyrste av Kijev, i 903. Etter at Igor ble myrdet i 945, tok hun en grusom hevn. Hun innledet en kampanje som førte til at Iskorosten og andre drevljanske byer ble ødelagt og innbyggerne drept eller gjort til slaver. Hun førte i 10 år Russlands regjering for sin umyndig sønn Svyatoslav. Olga utviklet beskatningssystemet ved å opprette en slags skattemottagersentraler (russisk: ) over hele riket, og de ble etter hvert sentra for den lokale forvaltning og senere også for menighetene. Hun erkjente at den kristne tro etisk var høyt hevet over de hedenske kultene, og hun gikk over til den ved å slutte seg til den allerede anselige menigheten i Kijev. I 957 avla hun et besøk i Konstantinopel, der hun ble døpt, og der keiseren selv opptrådte som hennes gudfar. I dåpen fikk hun navnet Helena. Hun var den første russiske fyrstinne som ble en kristen. Det er rimelig at hun på mange måter støttet det kristne misjonsarbeidet i Russland. Hun sto i kontakt med Otto den Store, men hun avviste den vestlige kirkes forsøk på å få fotfeste i Russland. Den greske kirken, men ikke den romerske, gjorde henne til helgen. Hennes dag er 11. juli.	Olga
38	Palna-Toke var ifølge Jomsvikingesagaen sønn til den mektige Palne Tokesson og Ingeborg, datter til Ottar Jarl i Gautland. From Snorre Sturlasson, King Olaf Trygvason's Saga: "38. HARALD GORMSON'S DEATH. Svein, King Harald's son, who afterwards was called Tjuguskeg (forked beard), asked his father King Harald for a part of his kingdom; but now, as before, Harald would not listen to dividing the Danish dominions, and giving him a kingdom. Svein collected ships of war, and gave out that he was going on a viking cruise; but when all his men were assembled, and the Jomsborg viking Palnatoke had come to his assistance he ran into Sealand to Isafjord, where his father had been for some time with his ships ready to proceed on an expedition. Svein instantly gave battle, and the combat was severe. So many people flew to assist King Harald, that Svein was overpowered by numbers, and fled. But King Harald received a wound which ended in his death: and Svein was chosen King of Denmark. ..." Om vi skulle tro sagaene, var Jomsborg et rent krigersamfunn. I virkeligheten var stedet først og fremst en handelsby, og forsåvidt hadde de sagakritikere rett som i en mannsalder ville fjerne hele Jomsborg fra historien. At den hadde sitt borganlegg med garnison, betyr neppe særlig mer enn at den var sterk nok til å hevde en uavhengig stilling og inngå allianser med andre makter. Den ser ut til å ha vært Harald Blåtann en tro forbundsfelle; det var hit han tok sin tilflukt da han ble avsatt av sønnen Svein Tjugeskjegg. Likevel kan myten om jomsvikingenes krigerforbund ha sitt opphav i faktiske forhold. Det er funnet en stor militærleir her, lik andre som det er funnet spor etter rundt om i Danmark. Disse kalles gjerne Trelleborger etter den første som ble funnet ved Trelleborg på Sjælland. I Jomsborg dreier det seg om fire veldige, sirkelrunde festningsanlegg. Innenfor store dobbeltvoller ligger det et kompleks av hus plassert langs et aksesystem med stor presisjon. Husene må betegnes som kaserner, og anlegget som en krigerleir. Borgene er forbløffende vitnesbyrd om en teknisk innsikt man ikke ante nordiske vikinger kunne være i besittelse av. Den har de sannsynligvis fått fra Orienten. I arabiske land de hadde handelskontakt med, finner vi byer anlagt etter et tilsvarende mønster. Men anleggene vitner også om en høy grad av organisasjon, altså av konsentrert makt og rikdom.	Palna-Toke
39	Holck (Holk) slegtens første kjendte mand er en Peder som maa være død ca. 1521, han eiet meget gods iNordfjord og Bjørnør; hovedgaarden var Myklebust i Eid. Kan tænkes at være identisk med en Peder Ogmundson/Omundsen/Amundsen, godseier på Myklebust i Nordfjord. En bror til Peder kan isåfald være Anders Ogmundsen, adelsmand på Løføya i Åfjord. Peder og Anders kan være søn af Ogmund Anderssøn, adelsmand på Løføen i Åfjord	Peder til Myklebust
40	Nevnes 1363	Pål
41	Fyrste av Novgorod 862 - 879. Ifølge russisk tradisjon var Rurik grunnleggeren av det russiske rike. Rurik-slekten regnes som det første dynasti som hersket i Russland. De var storfyrster av Kijev [Kiev] fra 880 til 1132 og senere tsarer (keisere) av Russland. I 1132 ble riket oppdelt i sine enkelte fyrstedømmer. Vi finner i legenden først tre brødre: Rurik i Novgorod, Sineus i Belozero og Truvor i Izborsk. De profiterte på interne russiske stammestrider og ble de første kjente herskerne. Dernest ble Askold hersker i Kijev og Rogvolod i Polotsk. Senere ser vi at Ruriks fetter, Oleg, hjalp Rurik med makt å undertrykke et opprør da Novgorods borgere ønsket å fri seg fra Ruriks styre. En [folkmøte, rådslag] ble ifølge legenden sammenkalt av slaverne hvor det ble besluttet å invitere de tre brødrene fra -stammen (varjager = viking) til å herske over slaverne. I den gamle krøniken [Den første Novgorod-krøniken] kan man lese at nordiske prinser ble invitert til Russland - krøniken taler ikke om av hvem - for å bringe orden i og å forsvare russisk land mot utenlandske angripere. På den tiden konkurrerte og stred russiske byer og fyrstedømmer med hverandre og ble ofte angrepet av nomadiske tyrkiske stammer, noe som kunne ha skapt et behov for mer kvalifiserete nordiske krigsherrer og deres profesjonelle soldater. Det faktum at så mange nordiske prinser kom til Russland ved denne tid har imidlertid etterlatt seg inntrykket av at landet i virkeligheten ble invadert av disse -prinser og deres menn. Igor (Ingvar), Olga (Helga), Rurik (Rørek) og Oleg (Helge) er antagelig nordiske navn, noe som indikerer at slekten muligens kom fra Sverige. Trolig var de i slekt med Munsöslekten. Navnene Rogneda (Ragnhild) og Rogvolod (Ragnvald) er også nordiske. Kloss opp til det bysantinske keiserrike, som på denne tiden ennå omfattet Balkan og Lilleasia, var Det nære Østen behersket av en annen stormakt, det arabiske kalifatet. Det var nettopp kommet i hendene på en ny herskerætt, Abbasidene, og rikets økonomiske tyngdepunkt lå nå i Irak og Iran, mens kalifen hadde opprettet sin residens i Bagdad. Dette riket hadde en veldig tilgang på sølv, og det hadde gode handelsforbindelser med områdene nord for Det kaspiske hav. Her hersket forskjellige asiatiske folk, bulgarer og khazarer. Og like hit ned trengte svearne. Fra den baltiske kysten hadde de fulgt de seilbare elvene oppover i det nordlige Russland, og når en hadde seilt dem så langt en kunne komme, var det ikke så mange kilometerne en behøvde å trekke skipene før en nådde Dnjepr, som førte til Svartehavet og Bysants, og tilløpene til Volga, som munnet ut i Det kaspiske hav. Senest i begynnelsen av 800-tallet er forbindelsen etablert. Utgravninger har vist klare spor etter nordboer i Staraja Ladoga (som nordmennene kalte Aldeigjuborg) fra denne tiden; byen lå like sør for sjøen Ladoga. En enda bedre beliggenhet rent handelspolitisk hadde Novgorod, det nordiske Holmgard, som ble et hovedsentrum, også for svensk politisk makt. Vi vet ikke nøyaktig når det skjedde. Men at det i 839 var etablert et svenskt rike et sted i Russland, synes å fremgå av en tilfeldig notis i en frankisk annal. I dette året kom det nemlig en bysantinsk sendeferd til keiser Ludvig, og i følget var det også noen menn som ba om tillatelse til gjennomreise; de sa de hørte til Rus-folket, og at deres konge kaltes khagan. Men , det var det navnet svenskene fikk i Russland (kanskje har det en forbindelse med Roslagen). Og khagan, det var den tyrkisk-arabiske betegnelsen på herskerne på de russiske steppene. Nå ble det imidlertid fort klart for keiserens menn at disse Rus var folk av svensk ætt, og keiseren, som på dette tidspunkt hadde all grunn til å se med skepsis på alle nordboer, fryktet for at mennene var spioner. Han ga ordre til at deres forhold skulle undersøkes nærmere før de fikk dra videre.? Ikke mer enn ti år yngre er en notis hos en arabisk geograf, som forteller at Rus fører bever- og svartrevskinn, foruten frankiske sverd, så vel til Svartehavet og Konstantinopel som til Det kaspiske hav og videre på kamelrygg til Bagdad. Det er altså klart at forbindelsen Østersjølandene - Bagdad nå er etablert. Det konstaterer vi for øvrig også gjennom et annet fenomen. Det begynner å flyte en veritabel strøm av sølv til Norden fra kalifatet. Den når høydepunktet på 900-tallet, men vi har funnet mynter også fra de tidligste Abbasidenes tid, og de kan ikke være kommet i jorda særlig meget senere enn 800. I Kaupang er det således funnet et par mynter slått av Karl den Stores samtidige, eventyrkalifen fra 1001 natt, Harun al-Rasjid.? Dermed hadde nordboene etablert seg i en gunstig posisjon mellom øst og vest. Enten de hentet skinn og slaver i Østersjølandene og solgte dem til frankerne mot våpen, glass, bronse, keramikk og vin - eller de eksporterte skinn og våpen til kalifens land for sølv, som de også kunne bruke til å handle vestpå med, gjorde de gode forretninger. Hovedparten av disse forretningene ble nok drevet av svear og særlig av gotlendinger. Nordmennene var i denne sammenheng neppe mer enn klokkeren som det dryppet på. Men også de fant veien østover - dro i austerveg - og i alle tilfeller er denne kontakten med Østen også en del av den generelle bakgrunn for det fellesnordiske foretagende som heter vikingtogene. I en runeinnskrift fra Östergötland heter det? Sønner fikk Gulle, en god bonde, fem.? Ved Fyris falt Amund, den uredde kjempe.? Assur kom øst i Grekland av dage.? Halvdan ble på Bornholm drept,? Kåre ved Dundee - og død er Boe.?Verset sier ikke så lite om spennvidden i en svensk vikings interessesfære - fra hjemlige tronstridigheter til herjing i Skottland og kamper i Bysants. Svenske eventyrere hadde åpnet handelsveiene til Svartehavet og Det kaspiske hav. I annen halvdel av 800-tallet tok en svensk høvdingætt ledelsen over de slaviske folkene langs de store elvene i Vest-Russland; det var Rurik (Rørek) og hans ætlinger. Handelen alternerte, som i vest, for en stor del med herjing, eller den hadde plyndringer som utgangspunkt. En god del av handelsvarene var skatter vikingene - eller varjagene som de heter på disse kanter - hadde presset ut av slaviske og finske stammer. Resultatet ble imidlertid at arabisk sølv strømmet til Birka, til Hedeby, og fremfor alt, til Gotland. Omkring 1000 sølvskatter fra disse par århundrene er funnet i svensk jord, endel, men langt mindre, i dansk. De politiske følgene denne sølvstrømmen fikk, vet vi lite om. Men de kan ikke ha vært ubetydelige. Det vi iallfall vet, er at svenskættede konger omkring 900 satte seg fast i Sønder-Jylland, sannsynligvis for å beherske hele Østersjøhandelen, fra Novgorod til Hedeby. Dette svenske Østersjøveldet tok imidlertid slutt etter noen årtier. Svenskene i Hedeby ble fordrevet av tyskerne i 934. En mannsalder senere faller glemselens slør over det nylig så driftige Birka. Sølvstrømmen fra kalifatet ebber ut, for politiske omkalfatringer langt sørpå fører til at de gode forbindelsene med rikene sør og sørøst for Det kaspiske hav blir brutt. Til gjengjeld etablerer russerne nærmere forbindelser med Bysants. Rurik-ætlingen Vladimir lar seg døpe, og bysantinske misjonærer får innpass i Russland. Mens Birka forsvinner, overlever gotlendingene; det er de som nå har hovedparten av handelen på Novgorod.	Rurik
42	Nevnes 1396-1418	Sigfrid
43	Bruker av Drøpping 1640.	Steinar
44	Hustru Thale er IKKE identisk med den Thale Paalsdatter, der nevnes i DN. XII, 598. (uofficielt fra Tore Vigerust ved adelsprojektet). Hun er muligvis datter af hustru Karins ekteskap med lagrettesmann Mattis Nielsson pêa Tufte i Gjerpen og nevnes som Jon Jonsson Packes enke i 1539, men har f2r 1543, ektet S2fren Jenss2n Ros som dengang kalles og var borger i Skien.\| Diplo. Norveg. II, 1130 (20. sept. 1539 i Oslo): Hustru Thalle, Lagmand Jon Pakkes Enke, i Tønsberg. skjèoder til Hr. Truid Ulfstand for 400 Mark danske det Jordegods i Borgesyssel og paa Vestfold, som hun og Mand havde havt i brugeligt Pant af Hr. Knut Knutssèon til Morland og siden kjèobt af Kronen. Hun afslutter dette sit »obnne breffick? sielffue haffuer indsegll, hvorved han hadde opgitt sine fordringer mot angêaende halvparten av Holm i Gjerpen og godkjent et i sin tid av utstedt tiendegavebrev pêa denne gêard. Engelbrekt erkjente ogsêa êa ha avstêatt sin - d.v.s. hustruens - odelsrett til 6 2resbol i Kolberg i ¢stfold (Ons2) til hustru Tale og S2fren og endelig êa ha frafalt sine krav i anledning av en arv som Mattis på Tuft hadde oppebêaret efter en Live Pedersdatter. Til gjengjeld skulde Engelbrekt ha 1 markebol i Søndre Bjørntvedt foruten 14 lod sølv og 5 dyner. Forliket blev, heter det, inngått .	Thale
45	Død etter 1602	Tor
46	Levde ca. 980. Mogens Bugge hevder i "Våre forfedre" at han deltok i slaget ved Hjørungavåg i 986, men i henhold til Snorre var han da allerede død.	Vesete
47	Cild thegn in Sussex	Wulfnodh
48	nevnes 1627-38	Zidsell
49	Ble 1589 lektor og kantor,1590 Res Kapelan til Vår Frues Kirke i Trondheim i 1616 ble han Sogneprest samme sted.	Hans Andersen "Bernhoft"
50	Død Mellom 1460 og 1476	Elen Laurentsdatter "Blå"