Mine Slektssider
Treff 2,751 til 2,800 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2751 | Som man skjønner, så vet jeg ikke fornavnet til N.N Nielsdatter, men i skiftet etter ektemannen sto det at hennes bror var Jens Nielssøn Fielldahl, dermed har jeg kunnet finne ut av hennes opphav. | Nielsdatter, N.N (I8689)
|
| 2752 | Songeprest i Nikolai Kirke i Kjøbenhavn | Kock, Ole (I6014)
|
| 2753 | Sophia Christensdatter, f jan/feb 1629 i Trondheim, nevnt i skifte til broren Christen Christensen Graven i 1704, som en 1 av ialt 7 søsken. Foreldrene Christen og muligens Kierstin? Barna: 1. Erik Christensen, var i live i 1704 på Kongsberg. 2. Jørgen Christensen, d før 1704. (barn: Christen Jørgensen, Ole Jørgensen, Kiersten Jørgensdatter och Catharina Jørgensdatter). 3. Christopher Christensen, d før 1704. (Barn: Christopher Christensen). 4. Sophie Christensdatter, f ~1627, d 1722. Gift med Svend Joensen Haugen, f ~1624, d etter 1701. 5. Lucia Christensdatter, d før 1704. Gift med Knud, d før 1704. (barn: Maren Knudsdatter, Kierstin Knudsdatters barn). 6. Margret Christensdatter, d før 1704. Gift med Erik, d før 1704. (Barn: Joen Eriksen). 7. Christen Christensen i Graven, snekker, d i Trondheim 1704, barnløs, skifte 1704 11/11. Gift med Kirsten Olufsdatter, som levde 1704. Skiftet etter Christen i Grafven: (begynner nederst på høyre side) Sør-Trøndelag fylke, Trondheim, Skifteprotokoll nr. 5 (1694-1706), Skifteprotokollside, Side 392b-393a Brukslenke for sidevisning: https://media.digitalarkivet.no/sk20090203400849 Permanent bildelenke: http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-sk20090203400849.jpg Svend Joensen Smelter(Haugen), f ~1624, manntall 1701 77 år gammal, smelter ved Røroshytta. Døde på Svendslia i Djupsjølia, Røros etter 1701. Gift med Sophia Christensdatter, f jan/feb 1629, d i Røros 03.05.1722, 93 år 16 uker gammel. se ovenfor Barn: a) Kirstin Svendsdatter, f 165(2), d 1745. Gift 1689, trolovet i Domkirken i Trondheim 19.06.1689 med Axel Olsen Skredder, f ~1651, d på Røros 1740, bg 21/2, 89 år gammal, 45 år gml. i MT1701, skifte i Røros 1740 3/6. se også: http://forum.arkivverket.no/index.php?/topic/164274-78933-johannes-axe lsen-1693-1747-hans-2-koner-og-4-barn-roeros-men-hvor-ellers/ b) Susanna Svensdatter, f ~1653, d 1752, bg 27.02.1752, 99 år gammal, fadder i 1691 for Ole Axelsen. Gift med Morten Olsen Waar, d i Røros 1730 12/3, 80 år 24 uker gml., bergknekt i MT1701, 48 år gammal. c) Lucia Svensdatter, d 1713, skifte i Røros 1713. Gift med Smelter och hytteopseer Peder Joensen Commendant d) Karen Svensdatter, fadder 1693 Johannes Axelsen e) Christen Svendsen Haugen, f ~1659, d 08.09.1723, 64 år 16 uker gml., smelter ved Røroshytta. Bosatt i Djupsjølia, på Svendslia østre gnr.109/bnr.2, fra like etter 1700. Skifte i Røros 20.09.1723. Gift med Maritte Olsdatter Kuraas, f ~1670, d 24.08.1723, 53 år 4 uker gml. Skifte i Røros 20.09.1723. Foreldre Ole Joensen Kurås og Siri Iversdatter. http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?p=757207&sid=aed198aadf65de57b5f431c985371804 | Christensdatter, Sophia (I11757)
|
| 2754 | Sorseles första klockareHans Ersson, f omkr 1657 i Granö, Umeå lfs (AC), d 1745 i Stensund, Sorsele (AC). Klockare och profoss i Stensund, Sorsele (AC). Nybyggare på Olselet på 1680-talet.Lars-Levi och Petrus Leastadius var sonson sondotter söner till honom. Arth ur Hazelius, Skansens grundare, var sonson dotterson dotterdotter son till Hans Ersson.Egerbladh skriver: "En rad skribenter tycks vara eniga om att han var från Tväråträsk (nuvarande Tvärålund) i Umeå socken, att hans hustru hette Anna Mickelsdotter och att hon härstammade från Granö". Egerbladh påpekar att ingen belagt uppgifterna i dokument, och han skriver att en forskare (som han inte namnger) har antagit att HE varit nybyggare i Tväråträsk i Sorsele. Egerbladh tillägger "Att HE var bondeson från Umeå socken förefaller att vara en mycket trovärdig uppgift. Men att söka belägg för att på han kom från Tväråträsk stöter på stora svårigheter".Egerbladh refererar också Bygdén (1923-28) som skriver att HE var svåger till komminister Henrik Lyckselius (kallas också Svenonius och Lappo och ?var äkta same"). Enligt Egerbladh heter Lyckselius hustru Kerstin Mickelsdotter, och han v isar att HEs hustru heter Barbro Königsdotter. Då är det svårt att se svågerskapet dem emellan, menar Egerbladh.Egerbladh citerar också Læstadius (1833), som menar att Hans Ersson varit styvson till Henrik Svenonius/Lyckselius/Lappo (äkta same enligt Egerbladh). Till sist nämner Egerbladh en uppgiftur domboken 1706 som säger att HEs svåger var skicka ren och samen Mårten Andersson.Egerbladh skrider till verket genom att acceptera huvudantagandet att HE kom från Ume socken. Han visar att HE inte kan vara identisk med de två Hans Ersson som finns belagda i Tväråträsk,Umeå. Han belägger dock inte på något sätt att HE är från Umeå, det är bara "en mycket trovärdig uppgift". Han visar dock att det finns en möjlig svärfarskandidat till HE i Granö, Umeå. König Persson.Egerbladh lägger alltså inte fram vilka de "trovärdiga skälen" för att HE kom från Umeå. Det rör sig förmodligen delvis om följande anteckning ur Lyckelse HF bok AI:4 sid 102: "Hans Hansson klockaren d 1765 73 år gammal, son till Hans Ersson ifrån Umeå och Tväråbäck som var första klockaren i Sorsele. Hans Ersson dog 1722. Johan Hanssons broder Anders Hansson d 1781, 74 år gammal och dess hustru Barbro Laestanderd 1778, 77 år gammal (länsman Lestanders dotter ifrån Arjeplog) ." [citerat här efter Kjell-Åke Lundströms forskningsmaterial]Anteckning verkar understödjas av ortnamnen Tväråträsk (numera Tvärålund) och Tväråbäck i Umeå och ortnamnet Tväråträsk i Sorsele. Åtminstone kan man tolka den av Egerbladh citerade Sorseleforskaren på detta sätt. Egerbladh påpekar dock att Tväråträsk i Sorsele upptogs som nybygge först 1783 (60 år efte HE:s död).Anteckningen i Lycksele HF-bok är gjord efter 1778. Om vi angriper frågan från en källkritisk synpunkt bör vi rimligtvis värdera domboken från 1706 som den mest vittnesgilla. Noteringen ärskriven under HEs livstid och säger alltså att han h ar är svåger med skickaren och samen Mårten Andersson.Vi vet att HE:s hustru hette Barbro Königsdr; hon nämns i 1723 års dombok som hans änka och som moder till sonen Hans, vilken är född 1692. Det är alltså knappast genom hustrun Barbro som HE är besvågrad med Mårten Andersson. Svågerskapet m åste i stället bestå i att Hans Ersson haft en syster som som varit gift med samen Mårten Andersson.Det hände ibland att svenska bondsöner och bonddöttrar gifte sig med samer. I de kända fallen har det dock alltid varit i samband med att samen blivit bofast nybyggare. Eller känner någon till en sådan nomadiserad svensk/svenskaN Den rimlig aste tolkningen, menar jag, är att Hans Erssons själv var same, och att hans syster var gift med samen Mårten Andersson.Andra tidiga klockare inom lappmarken var samer; det gäller åtminstone Adam Christofferson i Noret (Åsele), Mårten Mårtensson i Falträsk (Lycksele) och Anders Johansson i Arvidsjaur. Dessahar blivit nybyggare i samband med att de blivit klockare. Även NilsAndersson, skattlapp på prästbordet i Lycksele, var klockare. Man kan också notera att de tre första prästerna i Sorsele var samer: Henrik Lyckselius, Lars, Rangius och Sjul Mårtensson (Granberg). Den fjärde var König Hanss on Granlund, son till HE.Enligt den näst äldsta uppgiften (Læstadius 1833) var HE styvson till samen och prästen Henrik Svenonius/Lyckselius/Lappo. Det är omöjligt att veta om det är Henriks kända hustru eller en annan hustru som är mor till HE i så fall. Likväl fi nner jag det slående att han enligt de äldsta källorna har både en samisk svåger och en samisk styvfar.En ytterligare uppgift som kan vara av intresse finner vi i domboken från år 1700 (här citerad efter Egerbladhs Sorselebok) där Hans Ersson vittnar om bl a julhelgen föregående år: ?att ingen Gudstiänst blef sädan den dagen af honom[Lars Rangius] hållen, utan Klåckarens Hustru har lÃÞst i Postillan, fÃœr tillstÃÞdes warande Allmoge.” Klockarens hustru ÃÞr alltså Hans Erssons hustru. Man frågar sig varför hustrun får läsa ur postillan. Jag vet inteom det fanns en samisk postilla vid denna tid, eller om det är en svensk postilla som avses. Var det för att hon var den enda som hade svenska som modersmål som Barbro Königsdotter fick läsa ur postillanN Är det någon som kan upplysa om huruvida det fanns e n samisk postilla i bruk år 1699N | Ersson, Hans (I5774)
|
| 2755 | Sovnet stille inn på Sentrum Sykehjem kl 07.15 den 5/1 2013. FT 1920 Dronningens gate 15 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074235003698 Dåp 1920 https://media.digitalarkivet.no/kb10041208062038 | Andresen, Gerd Janny Mørch (I20)
|
| 2756 | SRPB nr. 1437, brev dagsett Norra Lund den13. juli 1379. «Christina Nilsdotter, enka efter riddaren Jöns Hjerne, skänker till Wreta kloster en attung jord i Norra Lund, såsom medgift och till underhåll i klostret för en fattig flicka, Katharina Haraldsdotter, som Hylleka, nunna i sagde kloster, hade från barndomen uppfostrat. Dock skall det vara Christinas slägt obetaget att den nu gifna fastigheten med 60 mark återlösa. Hon och Gerhard Snakeborg besegla. (In Norralwndom parochie Flistadhæ. Feria quarta prox. post septem fratrum.) | Rani, Kristina Nielsdatter (I5324)
|
| 2757 | Staller | Mule, Niels (I6948)
|
| 2758 | Stange, Hedmark ca. 1180 | Stangarfylja, Harald (I7095)
|
| 2759 | Står som ägare 1576-1617 i Öjebyn 25 Sanden Piteå socken | Andersson, Lars (I6515)
|
| 2760 | Starkad Åludreng Han var sønn av Storvirk, Starkad var gift to ganger, først med Ogn. De hadde ikke barn. Andre gang med Alfhild, de fikk datteren Bøggerd (Baugheld) og sønnen Storvirk Starkad ble drept av Thor. "Øgn havde før været gift med Starkad Aludreng; (han nedstammede fra Thurserne; hans Fader hed Storvirk). Han havde otte Hænder. Han havde gjort en Reise til Alufoss, og imidlertid blev hun bortført; men da han kom hjem igjen, dræbte han Hergrim i en Tvekamp./De kæmpede ved den øverste Fos ved det saakaldte Eyd.) Ogn gjennemborede sig med et Sværd, og vilde ikke gifte sig med Starkad". "Alfhild forestod Offringerne; hun var den smukkeste af alle Kvinder, og alle Alfheims Indvaanere vare i det hele taget smukkere af Udseende end andre samtidige Folk; men om Natten, da hun bestænkede Offeralterne med Blod, bortførte Starkad Aludreng hende og førte hende hjem med sig. Kong Alf anraabte da Thor om at søge efter Alfhild; og derpaa dræbte Thor Starkad". Den første Starkad er rekna som farfar til den "klassiske" Starkad. Han budde ved Ålufoss/Áluforsar (tilsvarande Ulefoss), og var av jotunætt. Difor hadde han åtte armar, fire på kvar side, og kunne kjempe med fire sverd på ein gong. http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek https://nn.wikipedia.org/wiki/Starkad_den_gamle | Starkad (I11814)
|
| 2761 | Stattholder i Norge 1028 - 1030. Håkon ble innsatt til å styre farens del av Norge da denne i 1015 dro til England for å hjelpe Knud den Mektige. Han ble kort tid senere overrasket av Olav den Hellige, men fikk beholde livet og tillatelse til å dra til England. Han ble i 1028 igjen innsatt som jarl. | Eiriksson, Håkon Ladejarl (I4285)
|
| 2762 | Steinar Grønn skriver, i sin bok "Karoline og Karl Ludvig Grønn, forfedre og etterkommere": "Bjørn Rolfsøn Darre... eide flere eiendommer, og drev forretingsvirksomhet med bl.a. sagbruk og trelasthandel. Han nevnes som rådmann i Oslo i 1589, og blir i protokollene ofte nevnt i forbindelse med rettssaker av forretningsmessig art. I 1616 ble han, som en gammel mann, innblandet i en episode som en skulle tro hørte yngre folk til. En gjest på Rør (Nesodden) beskyldte Biørn for å ha lagt seg etter hans hustru, og det utviklet seg til en affære på blanke våpen. Det endte med at Biørn stevnet saken inn for byretten i Oslo." | Darre, Bjørn Rolfsøn (I3745)
|
| 2763 | Stenkilslekten etterfulgte Munsöslekten som konger av Sverige fra 1056 til 1125. Slekten ble etterfulgt av Sverkerslekten og Erikslekten. Stenkil var i slekt med den gamle kongeætten, og ble konge etter at Emund Slemme døde i 1060. Han arbeidet ivrig for kristendommens utbredelse i Sverige. I motsetning til sine foretredere samarbeidet han med representanter for kirken i Hamburg-Bremen, biskop Egino av Dalby og biskop Adalvard d.y. av Sigtuna. Stenkil forhindret den sistnevnte i å brenne ned hedningtemplet i Uppsala. Etter hans død utbrøt det en hednisk reaksjon i Sverige. | Ragnvalson, Steinkil (I4422)
|
| 2764 | Stesønn til Kristoffer Andersen i 1666 10år https://www.digitalarkivet.no/ft10041005203037 39 Manntallet 1701 Lil Altern 49 år https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000661522 Død 1735 92 1/2 år https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630301 | Nilsen, Ola (I1643)
|
| 2765 | Storfyrste av Kijev [Kiev] 913 - 945. Igor etterfulgte Oleg som hersker over «Kievan Rus». Ifølge en russisk middelalderkrønika (Beretningen om forgangne tider [påbegynt 1037-39]), var Igor sønn til Rurik. Han regnes som den virkelige grunderen av det russiske fyrstedømmet. Kijev var rikets sentrum og omliggende slaviske stammer ble beskattet i skinn og penger. Hans ekspedisjon i 941 mot Konstantinopel ble slått ned av grekerne. Et nytt angrep i 944 førte til forhandlinger og en kommersiell avtale med Bysants i 945. Igors hustru, senere Sankt Olga, ble regent for deres sønn, Svyatoslav, etter hans død. Samtidig som det i Europa på 900- og 1000-tallet var en utvikling i gang mot store territorialstater med grunnlag i romersk og germansk tradisjon, utviklet det seg et helt nytt kraftsentrum i den østlige delen av Europa. Det var Russland som vokste frem på slavisk grunn, oppblandet med et sterkt kulturinnslag fra det østromerske rike, det vil si Bysants. Mellom disse maktgrupperingene forsøkte enkelte mindre statsformasjoner å gjøre seg gjeldende. De viktigste av dem var Böhmen, Mähren, Polen og Ungarn, og de store maktkoalisjonene søkte å utvide sin innflytelse over disse områdene. I Novgorod kontrollerte rus-høvdingen Rurik ca. 862-79 de nordlige delene av østerleden, mens stammefrendene hans, Askold og Dir, i Kijev hadde kontrollen over rutens sørlige avsnitt. Da Rurik døde, var sønnen Igor (Ingvar) ennå et barn. Hans slektning og formynder Oleg (Helge) overtok ledelsen (880-912) og begynte å utvide slektens maktsfære. Ved svik fikk han myrdet Askold og Dir og okkuperte Kijev, som nå ble Russlands hovedstad, «de russiske byers mor». Da han senere inntok Smolensk, kontrollerte han et rike som strakte seg langs handelsleden fra Finskebukta og Ladoga til Dnepr's nedre løp, der nomadestammen petsjenegerne lå i bakhold ved elvestrykene og ventet på de reisende. Særlig i vest lyktes det Oleg å underkue endel slaviske stammer med våpenmakt. En liten skandinavisk overklasse av krigere og storkjøpmenn hadde ledelsen i et multinasjonalt samfunn som foruten slaver også innbefattet finskbeslektede folkeslag. Rikets fremste handelsbyer var etter alder og rang disse: Kijev, Tsjernigov, Pereyaslav, Novgorod og Smolensk. Fordi det lyktes å holde petsjenegerne borte fra Dnepr's nedre løp, og som en følge av angrepet på Bysants i 907, ble ferdselsveiene for fjernhandelen åpnet på ny, og med handelen kom også fruktene av den sørlige høykultur til Russland. Det unge Russland opplevde en tid preget av kraftig utvikling. Oleg døde omkring 912, muligens så sent som i 922 ifølge «Novgorod Lietopis». I Igors regjeringstid fortsatte den indre stabiliseringen av riket, særlig fordi stadig flere slaver begynte å nå opp til ledende stillinger, samtidig som varjagerne i stadig større utstrekning begynte å smelte sammen med den slaviske majoriteten. De «russiske» representantene i de første avtaler med Bysants hadde skandinaviske navn, men etter Igors korstog i 941 og 944 fantes det et ganske sterkt innslag av slavere blant forhandlerne om forretningsavtaler. Kort tid etter hjemkomsten fra kampanjen mot Bysants, ble Igor drept i kamp med den slaviske Drevlianstammen nær byen Iskorosten i et forsøk på å samle inn en tvungen ekstraskatt. Dereva var den viktigste byen i denne folkegruppens område. | Rurikson, Igor (I5360)
|
| 2766 | Storfyrste av Kijev [Kiev] 945 - 972 med sin mor som regent fra 945 til ca. 962. Med sin tjenerinne, Matuscha [Malysha], hadde han sønnen Vladimir. Da Olgas sønn Svyatoslav nådde voksen alder, overtok han makten. I navnet var han slaver, men i levesett viking. Han var motstander av den nye tro, og han levde helst sammen med sin stab av krigere, «druzjina», som under hans ledelse foretok krigsekspedisjoner i mange retninger. Han gjorde slutt på Khazar-riket mellom Volga og Don, og han besatte en stripe land ved østkysten av Svartehavet. Bysants bønn om hjelp i krigen mot bulgarerne åpnet vei for ham til Donau. I nærheten av elven ville han gjerne grunnlegge sin hovedstad. Han herjet ikke bare Bulgaria, men plyndret også hensynsløst sine alliertes områder på Balkan, helt til keiser Johannes Tzimiskes beseiret ham og tvang ham til å trekke seg tilbake. I 972 falt han under et forsøk på å fordrive petsjenegerne som gjorde handelsveiene utrygge. | Igorjevitch, Svetoslav I (I5361)
|
| 2767 | Storvirk Hans foreldre er ukjent. Han var far til Starkad "Starkad Aludreng; (han nedstammede fra Thurserne; hans Fader hed Storvirk). http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek https://nn.wikipedia.org/wiki/Starkad_den_gamle | Storvirk (I11815)
|
| 2768 | Student 1661, tok theol. attestas med non contemn. 10. mar. 1663, blev 1670 ordinert [i T.hjem] til kapellan i Kvæfjord og herfra kaldet av bispen 28. april 1693 og bestallet 10. mar. 1694, til vicepastor til Trondenes efter sal. hr. Anders Nielsen Schjelderup. Han døde her i 1710 og fallitskifte holdtes 4. aug. s. a. Deponerte 1661 fra Frederiksborg skole >Augustinus Gabrielis<. Røg var en tilårskommen mann da han overtok embetet i Trondenes, og kort etter 1700 ble han så skrøpelig at en personalkapellan, Hans Boræus, måtte bestyre kallet. I 1707 tok han avskjed og ble bevilget en liten pensjon av embetets innkomster. Da han døde 1710, var han så fattig at boet ikke dekket kreditorenes krav. Bl.a. ble boet pålagt 80 rdlr. i åbot på prestegården. Skifte 4 aug. 1710, Trondenes, Trondenes sogn.: protokoll 1697-1761, legg 39. | Røg, Augustinus Gabrielsen (I1818)
|
| 2769 | Student fra Trondhjems skole 30. okt. 1662. Ifølge oplysning fra Jens Collin i Ibestad til Wilh. Lassen blev det holdt likpreken over hr. Peder i Skjerstad kirke den 27. sept. 1713. Han blev 69 år og 4 mndr. gammel, heter det. | Schjelderup, Peder Nilssøn (I747)
|
| 2770 | Studerte i Helsingør Danmark var prest i Hjemland | Olavson, Tollak Aukland Vikøy (I6745)
|
| 2771 | Studier vid Gävle skola. Predikant 1614. Kapellan från 1616 till 1620 i Bygdeå (AC). Regementspräst J. Duvals regemente från 1626 till 1629. Kyrkoherde från 1630 till 1650 i Anundsjö (Y). Bonde i Bredbyn 3, Anundsjö (Y). Brukare från 1643 till 1651 i Galasjö 1, Anundsjö (Y). [1] Olof Petri Kuuth (1630-50), f. i Skellefteå, son af höfvitsmannen Per Olofsson i Bergsbyn och Margareta Kenicia (d. 1610), syster till ärkebiskop Petrus Kenicius. Han hade gått i Gefle skola, då han inskrefs i Upsala studentmatrikel 10 dec. 1606 och sattes genast i retoriska och logiska klassen. År 1614 var han predikant vid kapten Erik Johanssons kompani, en fännika Westerbottens' soldater, och for om sommaren till »Narviske åminne». Under åren 1616-20 synes han hafva varit kapellan i Bygdeå, var 1626-29 regementspräst vid J. Duvals regemente samt kom till Anundsjö år 1630 såsom khde, enär han bevittnat detta års boskapslängd för socknen. År 1644 anmälde prosten i Själevad honom hos Upsala domkapitel för horsbrott, och församlingen begärde att blifva honom kvitt. Konsistoriet befallde, att noggrann undersökning om hans lefverne skulle anställas, och ransakningens resultat blef synnerligen graverande. Den 5 febr. 1645 var Kuuth i förhör inför domkapitlet, därvid han visserligen erkände, att han fört ohöfviskt skämt med sina pigor, men förklarade, att hans afundsmän fört ransakningen. Konsistoriet trodde det ej: »Alla säga, att han en lättfärdig man af ungdomen varit hafver. I bekännen själf hafva talat lättfärdigt med dem dock med skämt; Står thett väl an en redelig prästman tentera sine pigors pudicitia.» Kuuth drog till hofs för att göra sig fri, och hofrätten förklarade, att ny ransakning skulle anställas. Allt detta drog ut långt inpå följande år, och domkapitlet såg sig nödsakadt hos hofrätten begära, att saken måtte påskyndas »på det församlingen i Anundsjö, som i 2 år utan pastore varit hafver, icke må alldeles förderfvat blifva». Ärkebiskopen, slutligen otålig öfver dröjsmålet och tydligen viss om Kuuths fällande, utnämnde mot 56 ANUNDSJÖ öfriga konsistoriales yrkande om uppskof, den af församlingen vocerade kaplanen i Vibyggerå Samuel Erici Gestrinius, som 1 maj 1646 fick tillträda Anundsjö pastorat och mottaga prästbordet med inventariesäden, boskap, hästar och åkerredskap. Men efter en resa ned till Sthm den 19 juli s. å. återkom Kuuth med K. Maj:ts besked, att han skulle tillsvidare sin lägenhet besitta och njuta ny rannsakning, då Gestrinius s. d. »måste gå som sparf från ax», såsom denne i ett ynkligt bref 4 aug. 1646 till ärkebiskop och domkapitel skrifver och klagar. Den af själfva riksfiskalen anställda undersökningen ledde ej heller till Kuuths fällande, då Hofrätten enl. bref 14 juni 1647 till Upsala domkapitel ställde saken under Guds dom. »Kuuth skall, ehuru utrustad med någorlunda gåfvor, varit en underlig man och merendels haft några gycklerier i sina predikningar samt deruti anfört otjenliga historier utan ringaste uppbyggelse», såsom Tunæus angifver. Han ägde ett hemman i Bredbyn och afled år 1650. (Udpr. 1644-46. Svea hofrätts pr. 12/6, 17/6 1646, 14/6 1647). | Kuuth, Olaus Petri (I9569)
|
| 2772 | Styrbjørn blir omtalt i et islandsk skaldekvad (en lausavísa) fra ca. 985 av Torvald Hjaltasson, men hans eksistens er ikke historisk belagt. Farið til Fýrisvallar,folka tungls, hverr's hungrar,vörðr, at virkis garðivestr kveldriðu hesta ;þar hefr hreggdrauga höggvit(hóllaust es þat) sólarelfar skíðs fyr ulfaEiríkr í dyn geira. Ilt varð ölna fjallaörkveðjöndum beðjartil Svíþjóðar síðansveim víkinga heiman ;þat eitt lifir þeira,þeir höfðu lið fleira,(gótt vas) hers (at henda)hundmargs, es rann undan. Det er blitt antatt at det en gang kan ha eksistert en saga om Styrbjørn, men det meste av denne er bevart i den korte fortellingen Styrbjarnar þáttr Svíakappa. Deler av sagaen blir gjenfortalt i Eyrbyggarnes saga (Eyrbyggja saga) og i Hervors saga. Styrbjørn blir også omtalt flere ganger i Snorre Sturlassons Heimskringla, og i den svenske fornaldersagaen Ingvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) som foregår på 1000-tallet om Ingvar den vidfarne som blir sammenlignet med sin slektning Styrbjørn. I henhold til tradisjonen skal Styrbjørn ha vært høvding over Jomsvikingene, og ble deretter beseiret av sin onkel kong Erik, som deretter ble omtalt som Seiersæl, i slaget ved Fyrisvall. En eventuell historisk Styrbjørn Sterke skal ha vært en høvding i Skåne som utfordret Erik Seiersæl om makten i Svealand sammen med den danske kongen Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. I henhold til de litterære kildene krevde Styrbjørn sin rett til halve riket da faren Olav, som var styrte sammen med broren Erik, brått falt død om da Styrbjørn var 12 år gammel. Kravet uttrykte han i henhold til tidens sedvane ved å sette seg på sin fars gravhaug. Erik anså nevøen for ung og tilbød ham å posisjonen som medregent om han ventet til han ble 16 år. I mellomtiden ble en annen utpekt som samkonge, noe Styrbjørn ikke fant seg i og stelte til med bråk. For å bli av med bråkmakeren utstyrte Erik sin nevø med det usannsynlige høye antallet av 60 skip og fikk ham sendt av gårde i viking. Styrbjørn skal ha vært uvanlig stor og sterk, og hadde en iltert og besværlig vesen. En gang skal han ha slått i hjel en annen som ufrivillig hadde kommet borti nesen på gutten med mjødbegeret sitt. På sin ferd som Styrbjørn innledet ved å bekjempe og beseire den nyvalgte medkongen, deretter seilte han rundt og herjet inntil han kom overraskende på festningen Jomsborg på øya Wollin og inntok borgen. Jomsborg hadde sitt navn etter Jomsvikingene som holdt til her og hvor en dansk jarl ved navn Palnatoke oppholdt seg etter at han var blitt drevet vekk av den danske kongen Harald Blåtann. Enten beseiret Styrbjørn danskekongen i et slag i henhold til Styrbjarnar þáttr Svíakappa eller mer sannsynligvis ble hans allierte etter at danskekongen kom i takknemmelighetsgjeld til ham for å ha tatt den besværlige Jomsborgen. Alliansen med danskekongen ble beseglet av at Styrbjørn fikk ekte Harald Blåtanns datter Tyra Haraldsdatter. Samtidig ektet Harald Blåtann Styrbjørns søster Gyrid Olavsdatter. Denne dynastiske forbindelsen tyder på at Styrbjørn ikke var en hvilken som helst landsflyktig vikinghøvding, men sannsynligvis en betydelig småkonge i Skåne. Etter dette utrustet han, med støtte fra Harald Blåtann, en hær for å gå mot Sverige. De bega seg sjøvegen oppover Sverige og seilte inn i Mälaren. De tok landstigning ved Flottsund i Fyrisåns munning. For at mennene ikke skulle miste motet og seile vekk lot Styrbjørn alle skipene brenne. Her skal det seires eller dø. Ved synet av de brennende skipene og tankene om slaget mistet danskene interessen, vendte om, seilte hjem og lot Styrbjørn i stikken. Styrbjørn og hæren marsjerte nordover mot Uppsala og på sletten Fyrisvall møtte han kong Erik som viste seg å ha være vel forberedt. Ved underrettelsen av Styrbjørns ankomst hadde han latt sende pilbud og mobilisere alle våpenføre menn. På Fyrisvall brøt det ut et sagnomsust slag som varte i 3 dager og som ble utmalt i sagaen. I løpet av de første 2 dagene var jevnlikt mellom de stridende. Om kvelden gikk Erik opp til Odins statue i tempelet på Uppsala og ofret til ham. Han lovte Odin at om han vant slaget skulle han være Odins mann og komme til Valhalla om 10 år. Den tredje dagen kastet Erik sitt spyd over fienden og sa: Jeg ofrer dere alle til Odin. I kampen som siden skjedde stupte Styrbjørn, og Erik seiret, hvilket ga ham navnet Seiersæl. Slaget ved Fyrisvall har blitt diskutert av svenske historikere. Noen mener det er legendarisk slag som kun har eksistert i sagaene, mens andre er bestemt på at det har eksistert og henviser til en runestein i Skåne, runestein DR 295 i Hällestad, som sier: Eskil reiste denne steinen etter Toke Gormsson, sin kjære herre. Han flyktet ikke ved Uppsala. (A Æskel satti sten þænsi æftiR Toka Gorms sun, seR hullan drottin. SaR flo ægi at Upsalum). En annen stein, runestein DR 279 i Sjörup, Scania, sier: Han flyktet ikke ved Uppsala, men kjempet så lenge han hadde våpen. På runesteinen i Högby star det: Den gode frimann Gulli hadde 5 sønner. Den modige kjempen Åsmund falt ved Fyrisvall. I henhold til Adam av Bremen skal Erik Seiersæl siden ha vendt seg mot angripernes hjemland og beseiret disse. Det må i så fall være småkongedømmer i Sverige. Slaget ved Fyrisvall synes å ha vært et legendarisk slag i samtiden, men med tiden synes det å ha blitt overgått av et annet sagnomsust slag som skjedde noen år senere, slaget ved Svolder. | Olavson, Bjørn Styrbjørn (I5984)
|
| 2773 | Substad 1689, 44år i 1701. | Andfinsen, Christopher (I8420)
|
| 2774 | Suigrlinn, sagndronning Hun var datter av Svaane, gift med Hjorvard, De hadde sønnen Helge Om Hjorvard og Sigrlinn. Der var en konge, som hed Hjorvard. Han havde fire hustruer: en hed Alvhild, med hende havde han sønnen Heden; en anden hed Særeid, med hende havde han sønnen Humlung; den tredje hed Sinrjód, med hende havde han sønnen Hymling. Kong Hjorvard havde gjort det løfte, at han skulde have den kvinde til hustru, som han vidste vænest. Han fik høre, at kong Svaavne havde en allerfagreste datter, hun hed Sigrlinn | Svavedatter, Sigrlinn (I11804)
|
| 2775 | Svafrlami var en legendarisk konge i Gardarike og den første eieren av det myteomspunnede sverdet Tyrfing. Svafrlami omtales i fornaldersagaen Hervors saga Hervors saga er bevart i tre avskrifter kalt versjon H, R og U. H er et pergament som er bevart i manuskriptet Hauksbók fra ca 1325. Versjonen R er et pergament fra 1400-tallet som er oppbevart i Det kongelige bibliotek i København. Versjon U er et fragment fra 1600-tallet som er oppbevart i Uppsala. I H- og U-versjonene er Svafrlami sønn av Sigrlami som igjen var sønn av Odin. I R-versjonen er Svafrlami kalt Sigrlami og det opplyses ingenting om hans foreldre. Sverdet Tyrfing. En dag han var ute og jaktet oppdaget han to dverger nær en stor stein. Han trollbandt dem ved å svinge sverdet over dem så de ikke kunne forsvinne inn i steinen. Dvergene, som het Dvalin og Durin, ønsket å kjøpe seg fri og påtok seg og lage et magisk sverd. Sverdet skulle verken kunne brekke eller ruste, det skulle skjære gjennom jern og stein like lett som gjennom klær, og det skulle alltid gi seier i kamp for den som svingte det. Da Svafrlami kom tilbake og hentet sverdet så han at det var et utsøkt og vakkert våpen, og han kalte det for Tyrfing. Men før dvergene forsvant inn i berget lyste de en forbannelse over våpenet slik at det aldri kunne dras ut av sliren uten å drepe en mann, og det skulle forårsake tre ugjerninger. Dessuten skulle også sverdet bli Svafrlamis bane. Svafrlami ble rasende og hogg etter dvergene med sverdet, men han kløvde bare stein uten å treffe dvergene som forsvant inn i berget. Svafrlamis død. En dag møtte Svafrlami berserken Arngrim på Bolm og de begynte å slåss. Svafrlami svingte Tyrfing og kløvde Arngrims skjold, men sverdet traff jorden. Arngrim klarte så å hogge armen av Svafrlami og tok sverdet Tyrfing og drepte Svafrlami med det. Deretter tvang Arngrim Svafrlamis datter Eyfora til å gifte seg med ham. Ifølge en annen versjon av historien ble Arngrim leder for Svafrlamis hird og utmerket seg så mye at kongen ga ham Tyrfing og datteren Eyfora som belønning https://no.wikipedia.org/wiki/Svafrlami | Sigrlamasson, Svafrlami (I11824)
|
| 2776 | Svarte | Atleson, Baard (I9755)
|
| 2777 | Svåva, sagndronning Hun var datter av Eylime, gift med Helge, de hadde sønnen Hjordvard og datteren Hervor Helge har dratt til kong Eylime (i Danmark?) og blitt forlovet med kongens datter, valkyrien Svåva (Sváfa). Helges bror Hedin (Heðinn) forledes til å avgi et brageløfte om å gifte seg med sin brors utkårede. Dette brageløftet skal være forledet av det som tolkes som Helges fylgje, et forvarsel om Helges død. I hærferd blir Helge utfordret til holmgang av Alfr - en sønn av Hroðmar som Atle og Helge hadde drept som hevn for hans herjing i Sigrlinns rike, og han får banesår. Svåva hentes for å møte sin forlovede Helge før han dør, og han oppfordrer henne til å gifte seg med broren Hedin. Dette avslår Svåva: Utdrag fra kvadet om Helge Hjorvardsson: Hedin drog alene hjemm fra skogen en julekveld og møtte en trollkjerring. Hun red på en varg og hadde ormer til tømmer, og hun bød seg til å følge Hedin. "Nei," sa han. Hun sa: "Det skal du bøte for ved bragebegeret!" Om kvelden ble det avlagt løfter. Storgalten ble ført fram, og mennene la hendene sine på den og gav sine løfter ved bragebegeret. Hedin lovte å vinne Svåva, Dylinies datter, broren Helges kjæreste; men han angret det så sårt at han drog ut på villstier og kom til sørlige land. Der traff han Helge, bror sin. Helge sa: 32. "Vel møtt, Hedin, har du kanskje nytt å melde fra Norges land? hvorfor er du, fyrste, flyktet fra landet, og kommer til oss uten følge?" 33.Hedin sa: "[Jeg er ikke, fyrste flyktet fra landet], verste ugjerning er jeg skyld i, jeg har kåret din kongebårne brud til hustru ved bragebegeret." https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadet_om_Helge_Hjorvardsson http://runeberg.org/eddan/se-15.html | Øylimesdatter, Svåva (I4653)
|
| 2778 | Svend Aage Mørkvig: "Oluf Mechlenborg blev i 1626 foged i Lofoten og Vesteraalen fogederi i Nordland amt, det sydligste af de amter der benevnes "det nordlige Norge". Det ligger mellem Trondhjems og Tromsø amter, og foruden et stort fastland omfatter fogederiet den såkaldte Vesteraalens øgruppe, og mange af disse øer kommer i de følgende generationer til at give Mechlenborgerne deres daglige levebrød. I 1629 blev Oluf gift med Adelus Christensdatter, en datter af sognepræsten til Brønø, Christen Olsen. Oluf fratrodte sit embede som foged før 1633, og i 1665 boede han 74 år gammel på Lurøgård, men det er ikke bekendt hvornår ægtefællerne døde, ligesom der kun kendes sønnen Christen Olsen Mechlenborg, født ca. 1640" | Mechlenborg, Oluf Jensen (I241)
|
| 2779 | Svend Andersen omtales i 1593 som borger i Trondheim. Han bragte da med seg penger fra sognepresten i Lødingen til lensherren. Neste gang han nevnes er den 6/6 1597 og da var han rådmann i Trondheim. I tiden 1600 - 1/5 1624 nevnes han, i lensregnskapet, som fogd i Stjørdal. I følge hans gravskrift skal han ha vært fogd i 28 år. Trolig hadde han derfor vært fogd en eller annen plass i løpet av de siste ti år av 1500 tallet. Han opptrer som rådmann i Trondheim i 1612 og 1613. Han nevnes, som borgermester i Trondheim, i saken mot Peder Giertsen den 7/4 1624. Han nevnes også som borgermester den 6/2 1625. I gravtalen over ham heter det at han var borgermester i 2 1/2 år og at han gikk av p.g.a. alder og sykdom. Det skulle da tilsi at han sto som borgermester til ca. 1627. Svend Andersen eide en gård i Trondheim. Han eide i 1610 odelsgods i Russgård i Skogn, Hallan og Jøssås i Verdal, tilsammen 3 spann. I tillegg drev han 3 sager i Stjørdal. Han nevnes også i lensregnskapet som selger av trebord til byggingen av Kongsgården i 1616. Han ble bøtelagt i 1624 for å ha drevet 2 sager i Stjørdal uten lensherrens tillatelse. Han skulle bøte på ytterste formue, men slapp unna med å bøte 50 riksdaler p.g.a. at han "var en gammel fattig og skrøpelig mann på gravens rand". S T. Dahl sier at Tønder har skrevet av et latinsk gravskrift over Svend Andersen og i dette gravskriftet kommer det frem at han døde i 1627. Det er altså ikke riktig når Daae (1915, s. 120) og Mathisen (1945, s. 22) oppfører Svend Andersen som borgermester i 1635. Sven Andersen var rådmann i Trondheim 1597 - 99, ga 1619 som fogd over Stjørdalens len "kalk og disk" til Værnes kirke og kom i 1620-årene, altså ved svigerfaren Hans Caspersens død tilbake til Trondheim, hvor han igjen ble rådmann og rykket 1635[!!] opp til borgermester. Han må være død før 1645, da han ikke nevnes i koppskatten dette året. | Andersen, Sven (I3487)
|
| 2780 | Svend Smelter, omtales også som Svend Svendsen SMELTER. Svend ble født ca. 1624, og var sannsynligvis med på verket fra begynnelsen i 1644. I 1701 var han pensjonert smelter, kan ha bodd i Svendsgården, hus nr. 224. Brukte Haarli i Mølmannsdalen i 1666. Han døde før sin kone. Rørosboka, 4/270, 540, 677. Folketellingen 1701. 456 Hun fikk sju barn fra 1693 til 1712, Marit var den yngste. Rørosboka 4/270. 229sv-datter Sophia døde 93 1/2 år gammel ifølge kirkeboka for 1722 for Røros. 457 Christend. Ved datterens dåp kalles han Christen Christensen Hougen. Som nesteldste sønn overtok han øvre Svendsgården, hus nr. 225. Gårdene hadde felles brønn og tømret stabbur. Gift 1730.Rørosboka, 3/174, 4/271, 273. Kirkeboka for Røros 1730, 1768.1703-68 | Smelter, Svend Joensen (I11756)
|
| 2781 | Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge. Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone. | Tveskæg, Svend (I5284)
|
| 2782 | Svensbyn 17, Piteå | Simonsdotter, Karin (I1118)
|
| 2783 | Svensbyn 19 Bodsjön | Nilsson, Mats (I1126)
|
| 2784 | Svensbyn 2, Piteå | Abrahamsdotter, Malin (I1116)
|
| 2785 | Sydstua | Johanson, Erik Bergem (I7958)
|
| 2786 | Sydstua | Erikson, Johan Bergem (I7963)
|
| 2787 | Sysselmann og riksråd.
Født omkring 1275.
Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK). I en artikkel om «Sudrheimsætten og Romerike» diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold: «Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 [Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146]. Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus [Håkonar saga, kap. 276, 285]. Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her. Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon V. at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter. Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var «ættstor» nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar. Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Teorien er morsom, men kan aldri bli annet enn en dristig konjektur. Jeg tør ikke ta stilling til den. Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.» 1 Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså «terminus ante quem» også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles. Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen. Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt. Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse. I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat «det halve kongerike» hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også pågrunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.01.1312, skjenket sin måg «tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til» (DN III 97): «Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium at þer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hans logleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt sem lyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manne þessa vara [giof at] hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ[rr sem þat gerer] vili sæta vare sannre ræiði. Var þetta bref gort j Biargvinn s[iau] nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.» Sammendrag: Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde. Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 757: «Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen. Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.» Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903): «Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffue j Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radh kyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfest fwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breff vtwiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnen thette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrum presentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.» Sammendrag: Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvern og Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve. Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor. Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart. Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live. Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte. Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565). Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: «Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.» Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år «mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe». Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt. Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt. Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte «hirdskråen», korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273. Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre «hirdstjorer» (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat. At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte. Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon V Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag «den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden». Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta «vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde». Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid. Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon V's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen «rikets råd» i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon V's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt «rikets råd» i stedet for «kongens råd», kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt fra kongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsrnenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter. Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med «det alminnelige seglet til rikets råd i Norge». Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon V hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene. Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et «riksråd». Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet. På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et «hensiktsmessig» antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret. Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere «riket», et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene «konge» og «allmue» og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse. Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etter hvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen. Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt åtti år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret. Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat. | Jonsøn, Haftor (I4301)
|
| 2788 | Syster till ärkebiskopen i Uppsala Källa begravd: Bureätten del I, s.224 tab 578 Källa bosatt och död: KF U.L. Skellefteå sn (1539-1650) s.351 | Königsdotter, Margaretha Kenicia (I9573)
|
| 2789 | Syster till kyrkoherden Hans Knutsson i Arnäs. | Kuuth, Magdalena Olofsdotter (I8318)
|
| 2790 | Sætre bnr. 1, Gloppen Død 1696 72 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290323 | Jakobsson, Hans (I11414)
|
| 2791 | Sætre bnr. 1, Gloppen | Rasmusson, Jakob (I11416)
|
| 2792 | Sætre bnr. 1, Gloppen | Lauritsson, Rasmus (I11418)
|
| 2793 | Sætre bnr.1, Gloppen Manntall 1701 N.Sætter 52 år https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000626163 Død 1707 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290409 | Hansson, Ole (I8150)
|
| 2794 | Søffren Jensen Jude bodde på slutten av 1500-tallet på gården Hunstad i Kvæfjord, og var (iflg. Alfred Tangen) da Kvæfjords eneste jekteskipper. Han er trolig den »Søffren Jude« som 1592 fikk (fornyet?) borgerskap i Bergen. Som et kuriosum kan nevnes at år 1567 bliver «Søffren Judes hustru Lange Marine» brændt som heks i Malmö (Kirseberg) Kanskje er han bror av Jens Jenssen også på Hunstad, der ifølge Hilmar Eriksen er far til Auden Jenssen Rasch [har denne person eksisteret ?], der igen er far til Mikkel Oudensen/Audensen sogneprest til Kvæfjord 1659-1670. Kilde: Simon Ellefsen | Jensen, Søffren Jude (I8109)
|
| 2795 | Sølvør Hundolfdotter (Sölvör Hundólfsdóttir) Sølvør bodde på den gamle kongsgården Husabø - gnr 15 ? Leikanger f, ca 800 Sølvør var datter av Hundolf jarl Sølvør var gift med Harald Gullskjegg. De hadde døtrene Turid og Ragnhild Hundólfr jarl Tilnavn / fordanskning: Hundolf Lokalitet: Norge Relationer: Fader til Atle Jarl og Sølvør, som var gift med Harald Guldskæg.Kilder: Landnamabogen: 326 Sölvör Hundólfsdóttir Tilnavn / fordanskning: Sølvør Lokalitet: Norge Relationer: Søster til Atle Jarl den Magre. Tóra Haraldsdóttir gullskeggsTilnavn / fordanskning: Thora Lokalitet: Norge.Relationer: Datter af kong Harald Guldskæg og Sølvør. Halfdan Svartes første kone. Med ham havde hun sønnen Harald den Unge. Kilder: Landnamabogen: 326 http://heimskringla.no/wiki/Navneindex:_A._Personnavne#.C3.9E | Hundoltdotter, Sølvør (I11866)
|
| 2796 | Sømhovd https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#167 | Bertilsen, Brynold (I4862)
|
| 2797 | Sømhovd https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#167 | Nilsdatter, Berit (I4863)
|
| 2798 | Sømna gård og slekt 2 side 218 Mantall 1701 Sund https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000660399 | Johansønn, Ole (I9188)
|
| 2799 | Sønn av f.br, var bruker 1715-48 Manntallet 1701: [https://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/206/pc00000000663599] | Eriksson, Jon (I10041)
|
| 2800 | Sønn av f.br., var bruker 1748-54/57, Erik og Karen flyttet 1756/57 til Samuelmoen (Hellbekkmoen), og fikk senere åtte barn der Ekteskap 1753 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630624 Død 1783 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005640276 | Jonsen, Erich (I10039)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
