Mine Slektssider
Treff 2,401 til 2,450 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2401 | Nævnes som ridder 1231-1236 http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Podebusk/Putbus.htm | von Potbus, Boranto (I11503)
|
| 2402 | Nævnes som ridder 1255-1278 http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Podebusk/Putbus.htm | Putbus, Stoislav II til Vilmnitz (I11502)
|
| 2403 | Nævnt 1341, ridder 1355 | Rosenkrantz, Jens Nielsen (I6957)
|
| 2404 | Nævnt 1448-50 | Jensen, Laurids (I6828)
|
| 2405 | Nævnt i Norge Kendt 1382 †1412 Begravet i Vadstena kloster | Båd, Aslak Thuresson (I5231)
|
| 2406 | Nævnt som ridder 1355-77 | Bild, Niels Tuesen (I6941)
|
| 2407 | O'Néill, Ardgar macLochlainn, King of Ailech. Acceded: 1061 Died: 1064 Notes: The sources disagree on his ancestry. Father: O'Néill, Lochlainn macMáel Sechnaill. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England) Father: O'Néill, Lochlainn macMuiredaig. Child 1: O'Néill, Domnall macArdgar O'Lochlainn, King of Ireland & Cenél. Child 2: O'Néill, Magnus macArdgar, King of Cenél. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England) | Mac Lochlainn, Ardgar (I7339)
|
| 2408 | O'Néill, Lochlainn macMáel Sechnaill. Died: 1023. Father: O'Néill, Máel Sechnaill macMáele Ruanaid. Child 1: O'Néill, Ardgar macLochlainn, King of Ailech. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England) År 812 intog norrmännen stora delar av Irland, och Dublin blev under lång tid deras huvudsäte på ön. Hela 900-talet var en blodig kamp mellan norrmän och irländare på ön, och först år 1014 lyckades man kasta av sig det nordiska oket i och med det berömda slaget vid Clontarf, där nationalhjälten Brian Boru stupade. (Bra Böcker nr 24, sid 339). | of Irland, Lochlainn macMáele (I7340)
|
| 2409 | O'Néill, Máel Sechnaill macMáele Ruanaid. Died: 997. Father: O'Néill, Máel Ruanaid macFlann. Child 1: O'Néill, Niall macMáele Sechnaill, King of Ailech. Child 2: O'Néill, Lochlainn macMáel Sechnaill. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England). | MacLochlainn, Máel (I7341)
|
| 2410 | ÖD. 1635 (31 år enl mt.1666)
1635 (66 år enl mt.1701)
1625 (90 år enl d-bok år 1715)
Är nämnd i mandtallet för år 1666.
Bor på gården Sommersetter, Hadsel sogn.
Opsiddere Enchen
Sønner Jachoop Andersen 31
Sønner Michel Andersen 12
Är nämnd i Amtsregnskaperna för år 1682.
Steenbachen
Jacob Anderß ½ W j ort 6 ß
Är nämnd i Amtsregnskaperna för år 1689.
Steenbachen
Jacob Anderßen ½ W j ort 6 ß
Är nämnd i manntallet för år 1701.
Bor på gården Nedre Hænes, Hassel sogn.
Leilending Jacob Anderß. 66
Sönner Olle Jacobßen hiemme 27
Siver Tronßen Stifsön Kröbling 23
DÖD. begr. 23/6 1715 i Hadsel sogn.
"1715. Dca 1 á Trinit. Nedsat údj Kirchegard Jacob Anderß af
Hindnes. Ole Perß Mod? af Slóveren". s.79a
"1715. Pridie Festo Micha: gravfæstet Jacob Anderß Hindnes ætat:
90 aar". s.80b
Manntall 1701 HF172 Bind 18 p.43 d Hadsel PF454 1704-28 s.79a | Andersen, Jakob (I9984)
|
| 2411 | ÖD. döpt 6/5 1694 i Hadsel sogn.
"1694. Majús. d 6 ß var dom: Cant: dóbte Chlaús Christenßóns æcte
barn af Stor:riiße N: Christen. T. Ole Klokker, Ole Jacobß
Ingelsfiord, Christopher Grÿtting, Ane Söfrensdtr Raa, Karen
Jansdtr af Riiße".
Är 7 år enl mt.1701.
"1711. Dca Septú: Concio in Sortl. 1ste gg annammet til Sacram.
Anne OlúfsDr af Kringelen og Christen Chlaúß af Steroe".
Sortland PF454 1704-29 p.332b
VIG. 15/10 1724 i Sortland sogn.
"1724. Dominica XIIX post Trinit. Echteviet Christen Classen af
Stejro med Maren Pedersdatter ibid".
även
"1724. Dom: VIII á Trinit: Trolovet Christen Chaúsón Stero med
Maren Pedersd: forlóftningsmænd Enoch Christenß. Liland, Nils
Anderß. Býgd". Ægteviet Dom: 18 á Trinit".
Hadsel PF454 1704-38 s.230a
DÖD. före 1746 i Sortland sogn. (skifte 22/3 1746)
I skifte efter Christen Clausen, Stero, Sortland fierding, nämns
hustru Maren Pedersdatter, bórn, Ole Christensen 13 år, Claus
Christensen 6 år, Maren 18 år, Karen 11 år, Marite 9 år.
f Hadsel PF454 1693-1700 s.139b v Sortland PF454 1704-29 p.362 även 1704-38 s.230a Skifteprotokoll HF1983 1710-46 p.445 | Klausen, Kristen (I9981)
|
| 2412 | Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann. Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga: «4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...» | Torbergsøn, Ogmund (I4367)
|
| 2413 | Også kaldt Henrik/Henneke Ridder, var 1320 nærværende ved Arvedelingen mellem Greverne Adolf og Johan af Holsten, boede i Reinsfeld Sogn. http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Godov/Godov.htm | Godov, Peder (I7264)
|
| 2414 | Öjebyn 25 Hamnen, Ägare (änkan Sara Nilsdotter) 1651-1659 i Öjebyn, Piteå socken (Tiondelängder, Olof Andersson) | Rehn, Sara Nilsdotter (I6180)
|
| 2415 | Ola bruker Ligården fra 1715. Det var jevn velstand på Ligården omkring år 1700. I 1723 var det en buskap på 2 hester, 12 kyr og 10 sauer. Folket hadde nok skog til eget bruk, seter med engslått og kvern til husbruk. Død 1740 https://media.digitalarkivet.no/kb20070603390385 https://www.nb.no/nbsok/nb/c85d89dccb538b535cabd54d8a3f4eaf#527 | Jonsson, Ola Ligarden (I8190)
|
| 2416 | Ola-Ivarsongården Valle på Innstranda Død 1777 https://media.digitalarkivet.no/kb20071030640181 | Jensdotter, Ane (I6679)
|
| 2417 | Olaf Jonsson Tøtland married Siri Oddsdatter Fevoll (daughter of Odd Sevatsson on Fevoll and Guren Torsdaughter). About Olav's ancestors we do not know for sure, but it is believed that he is identical with Olav on Foss, as mentioned in 1519. At that time he paid 16 mark (monetary unit we had in Norway at that time) in taxes. He is presumed to be the son of Jon of Tøtland. Jon lived on Tøtland in 1521 with his servant and paid then 39 lodd (weight) of silver in taxes. The family stayed for several hundred years at Foss and Tøtland. Siri Oddsdaughter Fevoll, his wife, had the allodial possession goods in Foss. (Translated to English from Norwegian by Roald Askheim, Norway.) Om Olavs forfedre vet vi intet med sikkerhet, men det ligger nærliggende å tro at han er identisk med Olav på Foss, som er nevnt i 1519. Han betaler da 16 mark i skatt. Han antaes å være sønn til Jon på Tøtland. Jon bor på Tøtland i 1521 med sin tjener og betaler da 39 lodd sølv i skatt. Ætten blir i flere hundre år boende på Foss og Tøtland. Ola Jonson [Foss] f. på Tøtland. G. m. Siri Oddsdtr. f. på Fevoll. Born: a. Tormod f. ca. 1535, sjå nedanfor (35). b. Jone, sjå nedanfor. c. Magnhild, Byre, g. m. Erik Jakobson Koll. Ola er n. her 1519 og 1521. Siri er n. åleine i 1563. Ola var då truleg død. Dei budde truleg først på Fevoll, sidan på Tøtland og her på Foss. [Hjelmeland bygdebok, bind 1, s. 221] | Jonson, Olav Tøtland Foss (I6760)
|
| 2418 | Olav Bitling (Dverg), kung av Söderöarna (Hebriderna), död ca 1153, gift med Afreca, dr av Fergus av Galloway och Elisabet, illegitim dr av Henry I, kung av England. (Fra Skanke-släktens historia, G.V.C. Young, stamtavla 1a) Olafs second marriage with Aufrica of Galloway (mother of Godred). (Frances Coakley). | Afreca of Galloway (I8007)
|
| 2419 | Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Olav Digre og Sankt Olav (gammelnorsk Óláfr Haraldsson og Óláfr hinn helgi) (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros) var Norges konge fra 1015 til 1028. Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.[3] Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under golvet i Nidarosdomen. https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige | Haraldson, Olav II Den Hellige (I4294)
|
| 2420 | Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla. Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge. Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig. Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim). | Haraldsson, Olav III Kyrre (I4328)
|
| 2421 | Olav Ringson, småkonge av Ringerike Olav var sønn av Ring, hans kone er ukjent, De hadde sønnen. De var far til Helge og Ring II Dag var gift med Thora Drengjamor, og de hadde ni sønner. Den ene het Oli, den andre Åm, den tredje Jøfur og den fjerde Arngrim. Oli var far til Dag, far til Oleif, far til Hring, far til Olaf, far til Helge, far til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Haralds ætt ble kalt Døglinger. Arngrim eide Eyfuru. Sønnen deres var Angantyr berserk. http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html | Ringson, Olav av Ringerike (I4640)
|
| 2422 | Olav Tretelgja var en svensk konge av Ynglingeætta. Han var sønn av Uppsala-kongen Ingjald Illråde som ble drept av Ivar Vidfadme som ble konge i hele Sveaveldet. Olav måtte rømme fra Svitjod eller Svealand etter at far hans falt, fordi svenskene ikke ville ha mer med ynglingene å gjøre. Han ble jaget til skogsbygdene i Värmland, som han ryddet, og slik fikk han også navnet sitt, fordi han selv var med og hogg tømmer der. Olav giftet seg med Sølva eller Solveig, datteren til kong Halvdan Gulltann i Solør, og de fikk sønnene Ingjald og Halvdan Kvitbein. Olav ble brent inne fordi svenskene i Värmland trodde han ga dem dårlige år. I motsetning til de tidligere ynglingekongene nektet han å blote og folk mente dette var skyld i uårene. Senere ble det klart for folket at uårene kom av stor folkevekst i landet, og at kongen ikke hadde skylda. Folk i Värmland valgte da Ingjald, sønnen til Olav, til konge for seg. Den andre sønnen, Halvdan, dro til Norge der han ble valgt til konge. Historien om Olav er fortalt både hos Snorre Sturlason[1] og i fornaldersagaen Om Opplendingenes konger. | Ingjaldsson, Olav Trætelja (I4468)
|
| 2423 | Olav var sønn til Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhǫggsson) og Maria Øysteinsdotter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein Magnusson. Han blei oppfostra av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhǫttr) på Oppland. På slutten av 1160-talet blei Norge styrt av jarl Erling Skakke mens sønnen hans, kong Magnus Erlingsson, var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet. I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk på Oppland og ga Olav kongsnavn, mens Erling Skakke var i Danmark. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisinga angreip Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling blei skada og kom seg så vidt unna. I følge sagaene blei det sagt at Olav var uheldig som ikke fikk drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav tilnavnet, som betyr omtrent Olav den uheldige. Året etter reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de blei slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt blei drept i slaget, men Olav kom seg unna og flykta til Danmark. Året etter blei han sjuk og døde der. Sagaene forteller at danskane holdt ham for å være hellig. Olav og reisinga hans blei omtalt i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg. | Ugjæva, Olav (I7152)
|
| 2424 | Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd. Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...». Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte. Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge. Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen. Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.» «43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...» «44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt. Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1 | Haraldson, Olav Geirstad Alv (I4359)
|
| 2425 | Olavika, Lurøy Gård, Lurøy, Nordland. Død etter 1875 | Nilsen, Christian Andreas Mikkelborg (I2998)
|
| 2426 | Ole ble konfimert 1793. Ole kom til Bø i 1804 og var lærer og klokker fram til 1824.Bodde på skolen på Bøstrand 1812-18, Bygde så hus på Snarset og var eier av hele snarset i 1818.Han var også lærer i Vik 1798 til 1804.Var en tid lensmann fra 1822. Han skreiv til svogeren i Stavanger og fikk fra han en kokeovn, den første ovnen som kom til Bø. Hans første kone Johanna,vart med årene noe rar av seg.En dag dro hun ut enten for og gjemme seg bort eller for og henete inn gjeitene.Da hun ikke kom tilbake dro di ut for å lete etter henne,men de kunne ikke finne henne. Den 12-8 1835 fant nabo barna henne nedi en bergkløft.Kalles Klokkerkonehaugen Ranaværingen og kirkebyggeren Ole Pedersen Bang, biskop Anton Chr. Bang og klokker/lærer Ole Steffensen kommer alle fra samme slekt på Dønna. Dåp 1775 https://media.digitalarkivet.no/kb20071001660455 Ekteskap 1800 https://media.digitalarkivet.no/kb20071002620501 FT 1801 Bøe Øvre https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058467002680 Død 1864 Nr 26 https://media.digitalarkivet.no/kb20050419031282 Snarset https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2014033108030 | Stephensen, Ole (I124)
|
| 2427 | Ole Ingebrigtsen var født på Kjønsø i Vikna. Her bygslet han jord, men rundt 1760 ble de enig med lensmann Benjamin Kjønsø om at hvis han fikk overta gårdsparten hans skulle han få overta en andel av Buøy til odel og eie. Ole Ingebrigtsen var først gift med Andrea Paulstr Storsul. De hadde 6 barn: Karen, Paul, Ole, Lars, Lars og Benjamin. Andrea døde i 1773 og Ingebrigt ble gift på nytt med Helvig Olsdtr f. 1749. De hadde 4 barn: Andreas, Ole (Ofstad), Benjamin og Maren. Helvig døde i 1785, og Ingebrigt ble i 1789 gift for tredje gang, nå med Anne Marie Eriksdtr f- 1760. Dette ekteskapet ble barnløst. Ingebrigt Olsen ble sittende med garden på Buøya helt til han døde i 1814. Det var vel tanken at den eldste heimeværende sønnen, Ole (fra 1, ekteskap) skulle overta gården, men han døde i 1801. Enka Anne Eriksdtr sitter med gården i 1815. Ved arveskiftet etter Ingebrigt Olsen fikk sønnen Ole Ingebrigtsen Ofstad (fra 2. ekteskap utlagt i arv en del av gardparten i Buøya. Han døde i 1815, og i 1820 forlanger barna etter ham denne delen av gården solgt ved auksjon. Detter fører til at Paul Ingebrigtsen Borgan ( sønn fra 1. ekteskap) Kjøper ut barna på Ofstad for 8 sp.dal 76 skill. Omlag samtidig kjøper Paul også resten av gardparten, og enka Anne Eriksdtr får kår. Det blir sønnen til Paul Ingebrigtsen, Lars Paulsen, som kommer til Buøya og bruker garden. (Kilde Viknaboka bind 2 s 476 og 477/Bjarne Borgan) Året 1751. Dom XVII. P. Trinit. Confirmeret, drenger: oppført som nr. 14 på listen: Kiønsøen, Ingebrigt Olsen. Ekteskap 1776 https://media.digitalarkivet.no/kb20050502030186 FT 1801 Hillesøen https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058465001764 Død 1814 https://media.digitalarkivet.no/kb20070928690102 Bygdebok Buøya https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2014081508265?page=483 | Olsen, Ingebrikt (I2153)
|
| 2428 | Ole Jacobsen «hiel(per?) sig nogenlunde» år 1701 på Øvre Selseth i Astafjord med stesønnen Johannes Pedersen, 2 år og tjenestekarlen Haagen Andersen, fra Bergen, 30 år. Ole benytter halvdelen (1 våg) av Øvre Selseth. Lensmann på Selset 1716/17 etter Tyge Christensen Trane, hvilken stilling han fortsatte til høsttinget 1751, hvor han fratrådte til fordel for sønnen, Jens Olsen. Som lensmann var han odelsbonde til Øvre Selseth, 2 våg. I 1716 betalte Ole Jacobsen, som «påboende eier», en halv skilling for dagen i krigstyr. Fra Ole Jacobsens tid [som lensmann] 1717-1751 har vi tiendelistene for 1726, 1727 og 1745. De er skrevet med stø hånd og med en vakker og lettleselig skrift. Ole Jacobsen må ha vært en begavelse av rang, siden han kunne prestere slikt uten skolegang, ikke engang konfirmantskole. I pantebok nr. 1 for Senja står der under 15. jan. 1720: Selseth øvre: Skjøte fra Anders Jacobsen og hustru Maren Jensdatter til broderen Olle (Olluff) Jacobsens 6 barn med avdøde Anne Marie Jensdatter 2 våg, altså hele Øvre Selseth. Høstting på Øvre Selseth 1723, 3. nov.: Anders Jacobsen [Mortensen?], Vich hadde latt innstevne Ole Jacobsens kvinde (hustru) Selseth for skjenderi. Saken skjedde «med mange ord», (for-)anlediget av en (tre-)bismer som hadde hverken grunn eller betydning, hvorfor saken var lett at bilegge. Anders Jacobsen [Mortensen] og hans stifsønn Lars Christoffersen og Olle Jacobsen fikk saken forlikt. | Jacobsen, Olle (I3155)
|
| 2429 | Ole Pedersen arbeidet i Kvikne gruver da de ble kjent, og han bodde på Bergplassen. Senere flyttet Ole og Kirsten til Alvdal. De ble de første man vet om som bodde fast på et sted som er blitt hetende Blostrupsplass. Da gruven i Bogsberg kom i gang i årene 1657 - 1673, bodde det en utlending der når han var på inspeksjon. Han hadde store andeler i gruvene der, Bergmester Jacob Mathias Tax hadde eiendeler i gruvene, og han kan ha bodd der under besøk. Men det må bli årene før 1670. Plassnavnet skriver seg sannsynligvis fra da Kirstens sønn, Blastrup Olsen, bodde der. I nevnte tidsperiode foregikk av og til så meget "rart" i stuen. "Det ble tent så mange lys", blir det sagt. Det er ikke usannsynlig, tvert imot, at Tax-familien var katolikker da de kom til Norge, og mange tente lys hører med til en andakt. En katolikk kom imidlertid ikke i vigslet jord når han døde her i Norge. Derfor gikk mange katolikker over til protestantismen, og, kanskje ikke minst, på grunn av barna. Død 1763 likpreken https://media.digitalarkivet.no/kb20070603370537 | Bergplassen, Ole Pedersson (I8175)
|
| 2430 | Ole var bruker i Østbø fra 1652 Mantall 1664-66 https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000003936311 | Nilsøn, Ole (I9448)
|
| 2431 | Ole var gårdbruker på Stunes. Han hadde gården og i tillegg seterdrift. Som vanlig i den tid deltok Ole også som fisker på Lofoten og i Finnmark. Utenom sesong også laksefiske og småfiske lokalt. Ole var kjent for sin musikalitet. Han spilte fiolin og var flittig brukt i brylluper, begravelser og andre sammenkomster. Han spilte også opp til dans. Ole døde som enkemann og kårmann hos sin sønn Andreas. Dåp 1829 https://media.digitalarkivet.no/kb20071102630581 Ekteskap 1854 https://media.digitalarkivet.no/kb20050420040177 FT 1865 Stunæs https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038376000195 FT 1875 Stunæs https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052432000232 FT 1891 Evenes https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053171000250 FT 1900 Stunæs https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037533000248 Død 1906 https://media.digitalarkivet.no/kb20050810010864 | Cristensen, Ole Johan (I2626)
|
| 2432 | Oleif Dagson, småkonge av Ringerike Oleif var sønn av Dan II, hans kone er ukjent, De hadde sønnen Ring Dag var gift med Thora Drengjamor, og de hadde ni sønner. Den ene het Oli, den andre Åm, den tredje Jøfur og den fjerde Arngrim. Oli var far til Dag, far til Oleif, far til Hring, far til Olaf, far til Helge, far til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Haralds ætt ble kalt Døglinger. Arngrim eide Eyfuru. Sønnen deres var Angantyr berserk. http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html | Dagson, Oleiv av Ringerike (I4638)
|
| 2433 | Olof Clemetsson var bonde i Baggböle och Olof Beltare nämnd 1539 i Baggböle. Han var nämndeman vid tinget 1539 där ... Olof Clemetsson Yrke: Bonde, nämndeman | Clementsson, Olof (I8348)
|
| 2434 | Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson) | Gudrødsson, Olof II Den Svarte (I4926)
|
| 2435 | Olof Jakobsson var i likhet med sin far tingstolk och kyrkvärd i Arjeplog. Olof Jakobsson var son till Jakob Olofsson (1687-1766) och dennes första hustru Karin Svensdotter (1680-1752) i Kuorrokveik, Arjeplog. Jakob Olofsson var i sin tur son till tingstolken Olof Jakobsson (död 1733-10-04, 80 år gammal). Citat ur min C-uppsats i historia "Bland präster, borgare och bönder - en genealogisk blick på fast bosatta i Arjeplog 1640-1750" (Umeå universitet ht 2000, 10 p): "Det är sparsamma uppgifter som vi finner i källmaterialen om den förste åbon [i Kuorrokveik]. [...] I ett tingsprotokoll framkommer det att denne Olof Jakobsson - som här kallas 'lappländare' - innehaft slåtterland vid det s k Rackträsket. Men då han endast hade en ko och fick foder till den på andra ställen så betjänade han sig inte av slåttern. I stället fick kyrkoherden lov att nyttja landet, vilket tio år efter Olofs död ledde till en strid om vem som var slåtterns rätte brukare. [not 148: Tingsprotokoll, Arjeplog 1743 3/2. Vid tinget i Arjeplog 1714 21-23/1 framgår att Olof Jakobsson var - i likhet med kyrkoherdeänkan Agatha Fellström (se not 81) - 'utan Renar och utfattig'.] Olof Jakobsson behärskade tydligen både svenska och samiska emedan han hade anställning som tingstolk. Han omnämns som sådan första gången 1705 [fel, han omnämns som sådan vid tinget i Arjeplog 1699] men kan ha innehaft tjänsten redan från 1690-talet och efterträtt 'lapptolken' Per Gunnarsson som avled omkring 1692." Olof Jakobsson (d. 1733) var instämd till tinget 1699 som misstänkt för dråp. Han frikändes dock från dråpet men fick böta för slag med blodvite. (Tinget Arjeplog 1699-01-31) Olof J. var sannolikast same - även om han inte klart i källorna omnämns vara det. | Jacobsson, Olof (I4066)
|
| 2436 | Olof lot seg døpe i Husaby i Västergötland som nå ble en støtte for de kristne konger i deres strid mot Upsveerne. Det store offerstedet i Upsala forble enda i et århundre hedenskapens faste borg. Sverige hadde fred under Oluf, som sies å ha holdt mest av å sitte hjemme, hvor han førte et prektig hoff. Han var neppe spesielt likt av sitt folk, spesielt ikke av upsveerne, som ikke kunne tilgi at han hadde gått over til kristendommen. De tvang ham til å slutte forlik med Olav den Hellige i Norge som han hadde stilt seg fientlig til. Da han ikke holdt seg til avtalen, ble han avsatt av upsveerne som valge hans sønn, Anund Jakob, til konge. Olov beholdt imidlertid kongeverdigheten til sin død i 1021. Kort tid tidligere ble det holdt et møte mellom ham og Olav den Hellige hvor han måtte gå med på fred og forbund med Norge. Samtidig kildemateriale om Olof foreligger dels i form av noen hundre mynt med innskrifter, som nevner ham og flere myntmestere samt pregningsbyen Sigtuna, dels i form av et dobbeltsidig blyavtrykk fra denne myntpregning funnet ved utgravinger der. Myntene er etterligninger av anglosaksiske typer fra slutten av 900-tallet. Den Olav som i henhold til en anglosaksisk krønika angrep London i 994 sammen med Svend Tveskjegg, kan derfor ha vært Olof Skötkonung og ikke Olav Trygvesson som man har antatt tidligere. Olof er den første av de svenske konger som det kan bevises har latt prege mynt. Slike foreligger også fra hans sønn og etterfølger, Anund Jakob, men den svenske myntningen synes deretter å ha stanset opp og har først blitt igjenopptatt mot slutten av det følgende århundre. I "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" skrevet på 1070-tallet av Adams av Bremen, oppgis at Olofs far, Erik Segersäll, beseiret Svend Tjugeskjegg og besatte Danmark, at Svend tok sitt rike i besittelse etter Eriks død, samt at Olof fordrev ham og erobret Danmark. Da Svend hadde giftet seg med Eriks enke, ble han gjeninnsatt av Olof. Hvorvidt dette er riktig har blitt trukket i tvil, man har antatt at det kun vitnet om Adams kritiske syn på Svend. Senere har det imidlertid blitt påpekt at informasjonen skulle kunne stamme fra Svends dattersønn kong Svend Estridsson. Adam av Bremen oppgir også at Olof var aliert med Svends sønn Knut den mektige da denne erobret England i 1015. Videre skal Olof i følge Adam ha ønsket å rive ned det hedniske tempelet i (Gamle) Uppsala. Han grundet biskopsetet i Skara og sendte store gaver til erkebiskop Unwan i Bremen gjennom formidling av Thurgot, den første biskopen i Skara. | Erikson, Olav Skjøtkonug (I4556)
|
| 2437 | Olof och Marjet på Sikfors 1 brukar sitt hemman väl. År 1701 sägs i en kartbeskrivning att hemmanet är väl hävdat, har inga utägor utom träskfisket, har del i lax- och sikfisket och 11/42 i håvstället. Humlegården vid husen består av hela 100 strängar. De får tio barn, men av dem är det tydligen bara döttrar som uppnår vuxen ålder för dottern Karin blir nästa ägare.. | Larsson, Olof (I1129)
|
| 2438 | Olof the Black var även gift med Christina, dotter till Ferguard, jarl av Ross, Skottland, hon var hans tredje hustru. (Fra Skanke-slektens historie, G.V.C. Young, 1986) Know you not that you lived long with the cousin of her whom you now have as your wife ? Olave did not deny the truth of what had been said, and acknowledged that he had long kept her cousin as a concubine. A synod therefore was assembled, and in it bishop Reginald canonically separated Olave the son of Godred and Lauon his wife. Afterwards, Olave married Christina, daughter of Fenquhard, Earl of Ross. (Chronicle of Man and the Sudreys) Det ble i fjor (2003) gitt ut et praktverk om Nidaros domkirke i anledning 850-års jubileet: Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537: Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie. I denne boken er det et kapittel om The Diocese of the Sudreyar skrevet av Alex Woolf. Kapitlet er skrevet på engelsk. Her nevnes bl.a. biskop Ragnvald (Rognvald), sønnesønn av kong Gudrød (Godred). Denne biskopen gjorde seg kjent ved at han annulerte ekteskapet til Olaf the Black, King Rognvald's brother. Woolf skriver: The grounds for this annulment were that Olaf had previously kept a first cousin of his wife as a concubine and was therefore, technically, committing incest. This seems an extremely nice distinction for mediaval Gaeldom, and the requel to this story probably explains the real motive. On being released from his first marriage to Lauon, a daughter of a nobleman in Kintyre, Olaf married Christina the daughter of Ferchar earl of Ross. Lauon's father is nowhere named in our sources, but it is likely that he was Ruaídrí son of Rognvald son of Somerled who ruled Kintyre in the early thirteenth century. Ruaídrí appears to have lost his lands, and perhaps his life, in the course of the Scottish king Alexander II's expeditions to the west in 1221 and/or 1222. Following its account of Olaf's marriage to Christina, the Chronicle tells us that Laon's sister, queen to king Rognvald, provoked Rognvald's son Godred into attacking his uncle Olaf. Despite initial discomfiture, Olaf, with the helf of earl Ferchar, overcame his nephew. This incident is dated to the year 1223. The dating would suggest that it was the collapse of Ruaídrí's position in Kintyre that led Olaf, now based in the North, to seek a more appropriate ally in Ferchar. If this interpretation of events is correct then we should see bishop Rognvald as the tool of Olaf's policy rather than as an officious reformer. It would be interesting to know whether the Mac Ruaídrís owed their later position of strength in Garmoran and the Long Island to Olaf's patronage. Her får vi interessante antydninger om slektstilhørighet for Lauon og hennes søster som føres tilbake til Somerled. Han var gift med Ragnhild datter av Olav Gudrødson og Ingebjørg. Ingebjørg var igjen datter of Håkon, jarl på Orknøyene. (May Teistevoll, Norge) och (Fra Skanke-slektens historie, G.V.C. Young, 1986) | Ross, Christina of (I4927)
|
| 2439 | Olof var sogneprest i Brønnøy fra 1562 til 1611 . Han omtalles også som "Kusse" og "av de Kiower" | Kusse, Olof Andersen (I5032)
|
| 2440 | Olsdatter ? | Hansdatter, Ane (I9679)
|
| 2441 | Oluf Jensen Meckelburg havde forladt fødebyen Haderslev og blev en af Flensborgs betydeligste købmænd, der drev en stor forretning med produkter fra de kongelige len. I hans hus spiste gymnasiets ugifte lærere på omgang. Han blev først gift med en ukendt pige fra Flensborg. Brylluppet mellem Margaretha og Oluf fandt sted i Flensborg den 4. juni 1564, og man siger, at det blev fejret med en overdådighed og meningsløs ødsel pragt, såvel med hensyn til klæder som smykker og anretninger. Beretteren Johannes Oldendorph tilføjer: »at han frygter såvel brudgom som brud, vil blive straffet for deres opløftede sindsstemning.« | Mechlenborg, Oluf Olufsen (I247)
|
| 2442 | Oluf Joensson Blix (1642-52), f. 1590 i Skåungs menighed, i Trondhjems län (enl. ett släktreg.); fadern Jon Olsson Blix var länsman i Ofvandal 1596-1610, där han löst till sig ett hemman. Sonen skall ha blifvit stud. i Köpenhamn och varit kaplan i Norge och synes först kommit till Jämtland för att biträda khden Olof i Offerdal-Alsen. Såsom khde i Hede uppträder han 3 aug. 1642 i ett af honom utfärdadt intyg om prästbordets i Offerdal skogsgränser upp mot Ekeberg, sådana de uppgåfvos af en gammal man, som han skriftade på hans dödssäng. Han uppbar liksom företrädaren Hede-deputatet samt tredje parten af den s. k. ostskatten, hvilken han sista gången kvitterade 1651. Han lefde dock inpå jan. 1652, då han undertecknat en attest: Olaus Jonæ Isogæus pastor Heidensis in Herdalia. Vid Offerdals vinterting 31 okt. 1648 upplästes en arfskifteshandling mellan Helge Jonsson i Enge samt herr Oluf Jonæ i Hede och flera hans syskon. G. m. Ingrid. Då superintendenten P. Steuchius visiterade i Hede 27 jan. 1661 frikallade han hustru Ingrid, herr Olof pastoris relicta, från de anspråk, åtskilliga kyrkor i Jämtland förmanade sig halva för den hjälp hennes sal. man uppburit. Hon uppgifves ha varit dotter till Anders Olavi, företrädaren. Barn: Hans Blix, bodde på Messlinge, upptäckte den s. k. Blixgrufvan, och mycken släkt efter honom påstås finnas i Härjedalen; Maria, g. m. efterträdaren i pastoratet. | Blix, Olof Joensson (I11796)
|
| 2443 | Oluf, Ridder 1337 nævnes 1342 i de holstenske Grevers Feide med Kong Valdemar http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Godov/Godov.htm | Godov, Wolf (I7263)
|
| 2444 | Om Birgitte Nielsdatter står det "en ufri (uadelig) kvinde" som i 1599 levde i Ægteskab med Hr. Jens Christensen, "Læsemester" i Bergen. Han var lektor ved Latinskolen i Bergen. Han tok avskjed i 1602, på grunn av alderdom og skrøpelighet. | Nilsdatter, Birgitte (I275)
|
| 2445 | Om Niels Hansen Tavsan vites det at han i 1630 ble residerende kapellan i Støren, og kort etter ektet sogneprestens datter Kirsten Nielsdatter Balg. 1653 ble han sogneprest, og allerede året etter 11/3 1654 døde han. Leter man etter ham i universitetsmatriklen, finner man at han kun kan være den Nicolaus Tausani Ripensis som immatrikulerte 24/4 1626. Fra hvilken skole kan ikke ses, da skolens navn er utelatt. Det er dog sansynlig at det har vært Ribe, og rimeligvis ligger det i ordet Ripensis kun dette, ikke som vanlig at vedkommende er født i Ribe. | Tausan, Niels Hansen (I9845)
|
| 2446 | Om Odd på Fevold kan fortelles at han nevnes første gang i 1519 og var da en av de menn i Ryfylke som betalte størst skatt. Hele 50 mark måtte han betale, så han har sikkert deltatt aktivt i skatteopprøret. Odd og hans hustru Guren Toresdtr. hadde tre barn. Sevat Oddsson var eier og bodde på Skiftun i Hjelmeland, som han fikk utlagt på skiftet. Datteren Siri var gift med Olav på Foss og datteren Magnhild var kanskje gift med Hågen på Foss. Lensmann i Vikedal, Lars Knutsson Hogganvik, arver gods i Skiftun. Han må derfor sannsynligvis ætte fra Skiftun og Fevold, og det er nok fra hans mor, som var en datter av Sevat Oddsson Skiftun gift med en datter av Jon Stillufseike. Om Odd Fevold og hans etterkommere er det skrevet artikler i Rogalands historie og ættesogelags årshefter for 1949 og 1950: ' I herredagsdommen fra 1563 er opplyst at forfedrene til Hågen på Foss og Olav Koll på Skiftun, det vil si forfedrene til konene deres, hadde kjøpt Foss og Foss gods av forfedrene til Birgita Eskelsdtr. for gull og penger. Samstundes er det i den siterte domen frå 1539 tale om eit kjøpebrev og forliksbrev som gav Odd på Fevoll og medarvingane hans full rett til godset. Av dette kan vi dra to slutningar. For det fyrste: Når forfedrane til Birgita Eskelsdtr. har ått og selt ein lut av Foss og Foss gods, så er det rimelig at ho sjølv har vori ætta fra Eivind Sigurdsson og Gudrun Eililivsdtr.. Det er då si eiga ætt ho gjorde greie for då ho på tinget i Fjeldberg skipreide i 1577 vitna om ætta etter Eivind Sigurdsson. For det andre: Når det kjøpebrevet som Odd på Fevoll og medervingane hans hadde på den same luten av Foss og Foss gods, samstundes var eit forliksbrev, så er det rimelig at kjøperen og har hatt odelsrett til godset, kanskje nærare rett enn seljaren. Det vil seia at Odd på Fevoll og medarvingane hans like eins har vori ætta fra Eivind Sigurdsson og Gudrun Eilivsdtr.. Det kan og tenkjast at Odd på Fevoll ikkje sjølv har høyrt til ætta, men at han har fått godset med kona si'. Den 4. januar 1374 er det utstedt et brev på Foss, hvor Jørund Arnesson og hans hustru Gyrid Halbjørnsdatter 'Elfte dag Jul i Kong Magnus' 55 regjeringsår' var på Foss i Hjelmeland Kirkesogn og ga hverandre jevngode gaver. Gyrid var fra Onarheim i Sunnhordland. Den som levet lengst av dem og dennes etterkommere skulle oppebære penger av noen eiendommer til evig tid og til fri disposisjon. Jørund Arnesson nevnes flere ganger utover i brev fram til 1402. Han må være død like før 1402, for den 16. juni samme år er det også et brev fra Foss hvori Åsa Håvardsdtr. og hennes sønner på den ene siden og Eivind Sigurdsson på sin hustru Gudrun Eilivsdtr.'s vegne på den annen side gjør krav på arv etter Jørund Arnesson som var barnløs. Åsa kunne bevise at hun var av ekte linje, mens Gudrun Eilivsdtr., Eivinds hustru, måtte bevise at hennes mor var datter til Arne Rev, som hun kalt morfaren sin. Arne Rev har vel fått navn etter sitt våpenmerke. Jørund Arnesson var sysselmann på Voss i 1376 og eide mange gårder, bl.a. Foss og Fossgodset og gården Rogn på Voss. Den ga han på dødsleiet til Håvard og Odd Bottolfssønner på Finnen som deres rette odelsgård. Om Åsa Håvardsdtr. vet vi at hun var gift med Botolf Eindridesson i hans annet ekteskap og fikk med ham to sønner, Håvard og Odd og datteren Ragna. Odd Botolfsson hadde datteren Magnhild Oddsdtr. gift 3 ganger med høye adelsmenn, sist med Alv Knutsson 'Tre Roser'. Av siste ekteskap var sønnen Knut Alvsson, frihetshelt kjent fra kampene mot danskestyret for å løsrive Norge fra Danmark. Han hadde besatt Akershus, men ved våpenstillstansen lot Henrik Krummedige ham hugge ned. Det var gjennom fru Magnhild at Fossgodset kom i Knut Alvssons ætt. Knut Alvssons datterdatter, Gørvel Fadersdtr. var gift med Truid Ulfstand, en skånsk adelsmann, som ved dette giftermålet kom i besittelse av både Gidske godset og Fossgodset. Om Foss og Fossgodset ble det mange prosesser mellom Odd Fevolls ætt og andre grener av ætten. Således var det den 31. juli 1539 en sak om dette gods. Peder Mogensson, gift med Birgitte Eskildsdtr., hadde stevnet Odd på Fevoll for odelsretten til Foss og Foss gods, men Peder fikk ikke medhold. Gården Foss i Hjelmeland var i middelalderen et herresete. Gården ligger et stykke opp fra sjøen med fri og storslagen utsikt. Gjennom gården renner en elv med strykende fossefall og derav har gården fått sitt navn. Den gamle landskylden var i 1617 4 lauper smør. Foss er nevnt i en rekke gamle brev i diplomene like fra 1290-årene og til Foss og Foss gods nevnes i 1539 og senere. Den først kjente mann som bodde på Foss var ridderen Olaus de Foss - Olav av Foss. Han nevnes første gang i et brev 13. juni 1298. Den 19. juni 1299 nevnes han sammen med flere andre stormenn i Ryfylke, bl.a. Arnbjørn på Hebnes, i en strid med biskop Arne i Stavanger. Hr. Olav hadde en sønn som het Åsulf. Han nevnes i et udatert brev, hvor det bl.a. heter: 'Alle Guds menn og sine venner som ser eller hører dette brev sender Åsulf på Foss Guds og sin hilsen ---'. Brevet gjelder gården Rossavik i Høgsfjord, som hans far eide og som var gitt til Svithun bispestol eller kirken i Stavanger. Om Åsulf etterlot seg barn vites ikke. Det sees for øvrig også senere å være forbindelse mellom Rossavil og folkene på Foss og Tøtland. Den 8. april 1636 blir det nemlig i et målstevne på Melhus i Hjelmeland fremlagt et byttebrev av 2. februar 1592 mellom Gunnar Tjerandsson og Jon på Tøtland med søsken hvorav fremgår at 2 lauper, 18 mark smør i Melhus var kommet i skifte til Gundbjør Arnbjørnsdtr. Rossavik. Og likeledes er et pantebrev fra Gundbjørn Gundbjørnsson Rossavik til Alv Skiftun på 1/2 laups leie smør og laks i Eie ved Egersund, datert 13. april 1615. Etter Åsulv på Foss må en mann ved navn Arne Rev ha eid Foss og fra ham må de senere eiere av Foss nedætte. Han eller hans kone er rimeligvis en slektning av Åsulv. De eldste leddene på Foss er da muligens slik: - Olav av Foss, Ridder, nevnt 1298 og flere ganger senere - Åsulv Olavsson Foss - Arne Rev på Foss, må kanskje være en slektning av Åsulv - NN Arnesdtr. g.m. Eiliv - Gudrun Eilivsdtr. g.m. Eivind Sigurdsson og etterkommere av en av disse to er slekten på Opsal i Vikedal, Odd på Fevold eller hans hustru Guren Toresdtr. og Birgitte Eskildsdatter. I boken Vikedalsætter skriver Nils Dybdal-Holthe at Odd Sevatsson Fevoll var sønn av Sevat Øysteinsson i Suldal, nevnt i 1489. Hans far var Øystein Sevatsson fra Ål i Hallingdal, nevnt i 1491. I Buskerud og Vestfolds tidskrift 'Gjallarhorn' nr. 3 har Finn Wang skrevet en artikkel hvor han bl.a. redegjør for Øystein Sevatssons anerekke. Han mener at Øystein hustru het Ragna Aslesdtr. fra Kvåle-ætten i V. Slidre. Hans foreldre var Sevat på Sata og Noss i Ål, og hans mor var en datter av Narve Eysteinsson nevnt på Høle i Vang 1427. Narves far var Eystein Botolvsson også han fra Høle i Vang og nevnt i 1385. Han skulle være sønn av Botolv Eindridesson Kvamme som giftet seg med Elin Viljalmsdtr. fra Finne på Voss omkring 1360. Hvis denne teorien er riktig, da skal Odd Sevatssons anerekke kunne følges til Skule Kongsfostre og videre fra ham til Karl den store. Denne teorien kan kanskje også bidra til å oppklare Odd's odelsrett til Foss og Fossgodset. Finne-ætta, Voss.The Finne-clan, Voss. Odd er nemnd 1519, 1521 og 1539. Han var ein velståande mann. I 1519 var han og Jon på Tøtland dei største skattebetalarane i Hjelmeland. Men Torbjørn på Halsne, i dåverande Sjernarøy skipreide betalte enno meir enn dei. I 1539 er Odd nemnd i ein dom mellom herr Truid Ulfstand til Giske og Peter Mogensson om Fossgodset i Ryfylke. [Hjelmeland bygdebok bind 2, s. 220] | Sevatson, Odd Fevoll (I6763)
|
| 2447 | Om presten Hans Tavsan i Løsning og Korning vites ikke meget. Wibergs prestehistorie har ikke så meget som et årstall for ham, men indirekte kan man temmelig nøyaktig angi tidsrummet han har vært prest der. I universitetsmatrikkelen kan han ikke finnes, da det eldste bind som omfatter tiden til 1611 desverre er tapt, men man ser at han i 1595 er innskrevet til kommunitetet og at han i 1601 oppnår Frisernes legat. Han kalles da "Ripensis" og er altså født i Ribe, og hans fødselsår må falle midt i 1570-årene. Prest er han rimeligvis blitt i 1602 eller 1603, og dette passer fortrinlig med at hans formodede sønner Niels og Jens er immatrikulert i 1626 og 1629. At Hans Tavsan i Løsning er dattersønn av reformatoren vites fra noen notater av Terpager om Hans Tausans døtre som Kinch har lagt frem. Det heter i disse om datteren Lisbeth: "Lisbeth Hansdaater som fik en kjøbmand i Horsens, som var M. Mathsis Porses fader. Hendes søn var Hr. Hans i Løsning." | Tavsand, Hans (I9846)
|
| 2448 | Om von Ravensborgs egen opprinnelse foreligger det ingen opplysninger lenger. Navnet tyder dog på at han må ha vært sønderjyde eller slesviger. Fra Slesvig, navnlig fra Flensborg og Sønderjylland foregikk det i 16- og 1700-årerne, som det tør være kjent, en livlig innflytting av forretninfgsfolk i Trondhjem. Mentz von Ravensborg døde før 1610; hans hustru omtales nemlig da som enke. Svigersønnen Iean de Noquer, som var gift med den yngre søster, Sara, overtok visstnok byeiendommen etter hans død. Eiendommen svarer nå til den nordøstre hjørnegård mellom Dronningens gate og Krambugaten, nåv. matr. nr. 2 til Dronningens gate. I Domkirkens stensamling i Trondhjem finnes gravstenen over Mentz von Ravenborgs enke, Margrethe Gamshard. Inskripsjonene på denne forteller at hun døde 10. juni 1610. I teksten på den nyere gravsten som altså bekjennes fra Schønings avskrift, opplyses det i forbindelse med de to damers navn og dødsdata: "hvis s. (al.) mæns ere paa fremmede stæder affalne". Etter dette må både Mentz von Ravensborg og svigersønnen de Noquer i sin tid være død i utlandet, sannsynligvis på reiser. Fra A.F. Skjeldestad: Darreætti. | von Ravensborg, Mentz (I3750)
|
| 2449 | Omkom i elveulykka | Karlsen, Rangvald Sakæus (I8811)
|
| 2450 | Omkom under forliset til sildesnurperen "Brenning" 1. mars 1956 | Hansen, Johan Berg (I12252)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
