Notater: Alf-Inge`s Hjemmeside

Notater

Treff 1,701 til 1,750 av 3,040

#	Notater	Linket til
1701	Helge "Høg" Konge av Tune Han var sønn av Hjorvard og Sigerlinn. gift med Snåva, de hadde sønnen Hjorvard og datteren Hervor Hjorvard og Sigrlin hadde en sønn, men sønnen talte ikke et eneste ord, og de visste ikke hvordan de skulle gi han navn. På en vakker dag, når sønnen satt på en høyde fløy ni Valkerier forbi. Den første adresserte gutten som Helge og fortalte ham at hvis han ikke snakket noe ville han ikke bli konge. Gutten akseptert navnet sitt og ba om en gave, slik tradisjonen var for navn, og han sa at gaven skal være Valkyrien selv. Valkyrien var Svava, datter av Eylime. Svava fortalte Helge om 46 sverd som Helge kunne finne på Sigarsholm og at han skulle ta det som var mest dekorert selv. Helge dro til sin far og spurte etter menn og han fikk dem. Sammen red de så til Sigarsholm og der hevnet de en slektning av Helge. Svava rådde over Helge i kampen og beskyttet ham fra skade. Helge møtte en giganten Hate og tok hans liv. Hrimgerd kom og hun var Hates datter og hun snakket med mennene. Atle, som hadde vært som en vakt, ba henne om å forlate dem eller forberede seg på det verste, men Hrimgerd hadde forstått at hun var nær morderen av hennes far og kalte Atle til kamp. Helge deretter våknet opp og sa til Hrimgerd at han ikke ville godta noen vilkår. Hrimgerd svarte at hun hadde angrepet han for lenge siden hvis det ikke var for noen beskyttet krigerne ovenfra. Helge tok det som et varsel og lot samtalen vare til solen steg over fjellene og Hrimgerd ble slått til stein. Helge gikk deretter til Eylime for å be om å få gifte seg med Svava og de giftet seg. Hedin var bror av Helge. En gang, da jakt, møtte Hedin en gigant som ville følge Hedin. Hedin nektet, men da var han forpliktet til å sverget en ed som ikke kan brytes. Hedin sa at han ville ta Svava til sin kone. Han angret senere på sin ed og han bodde i skogen. En gang på en tur, møtte han Helge og fortalte hva som hadde skjedd. Helge sa at han ikke skulle være redd, og at han ville møte Alf, sønn av Hrodmar som var en mann han en gang drepte. Helge visste han ikke ville komme tilbake fra duellen og fortalte Hedin så mye. Hjemme fortalte Helge alt til Svava og ba henne gifte seg med Hedin. Helge red så ut til duell og ble dødelig såret. Svava kom å se ham for siste gang. Hedin ba om Svava etter Helges død, men Svava nektet, Diktet avsluttes med en prosalinje om at Helge og Svåva skal gjenfødes. http://runeberg.org/eddan/se-15.html http://www.allempires.com/article/index.php?q=helge_hjorvardsson	Hjorvardson, Helge av Tune (I4652)
1702	Helge den hvasse konge over Ringerike Han var sønn av Olaf, gift med Åslaug Sigurdsdatter: De hadde sønnen Sigurd Hjort Fra Hods ættetavle Dag var gift med Thora Drengjamor, og de hadde ni sønner. Den ene het Oli, den andre Åm, den tredje Jøfur og den fjerde Arngrim. Oli var far til Dag, far til Oleif, far til Hring, far til Olaf, far til Helge, far til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Haralds ætt ble kalt Døglinger. Arngrim eide Eyfuru. Sønnen deres var Angantyr berserk. Alfs den gamle ættetavle. Kong Ålf den gamle styrte over Ålfheim. Han var far til Ålfgeir, far til Gandalf, far til Ålfhild. Ålfhild var mor til Ragnar lodbrok, far til Sigurd orm i øyet, far til Åslaug, mor til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Harald den gamle, sønn av Valdar den gavmilde Hroarsønn, var gift med kong Heidreks datter, Hervor. Sønnen deres var Halfdan den rådkloke, far til Ivar den vidfadme, far til Aud den dyptenkte. Hun var gift med Hrærek ringslengeren. Deres sønn var Harald hilditann. Senere var Aud gift med kong Rådbard. Sønnen deres var Randver, far til Sigurd ring, far til Ragnar lodbrok, far til Sigurd, far til Åslaug, mor til Sigurd, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre, som var den første enevoldskongen over Norge. (Dette er anetavlen via Åslaug, og nevner ikke Helge). http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html Denne linjen stemmer delvis overens med den som blir funnet i Ragnarssonas þáttr, hvor det i stedet er fortalt at Dag den store og hans kone Þóra drengjamóður var foreldre til Ring, far til Inge, far til Ingjald, far til Hring, far til Olaf, far til Gudröd og Helge Kvasse. Helge giftet seg med datteren til Sigurd slange-i-the-øye og hadde sønnen Sigurd Hjort, faren til Ragnhild, mor til Harald Hårfagre De to tavlene er engie om at Helge Kvasse sin far var Olaf sønn av Hring. http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/ThattrRagnarsSonar.html https://en.wikipedia.org/wiki/Dagling http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/ThattrRagnarsSonar.html	Olavson, Helge Den Kvasse (I4494)
1703	Helvig blev svensk drottning i sitt gifte med Magnus Ladulås 1276. Hon kröntes den 29 juli 1281 i Söderköping, för övrigt den första kröningen i Sverige av en kunglig gemål. I morgongåva erhöll hon av Magnus gården Dåvö i Munktorp, Västmanland, med därunder lydande härad. Då de revolterande stormännen 1278 i Skara tog hennes far Gerhard tillfånga i det så kallade Folkungaupproret sökte Helvig sin tillflykt i klostret därstädes. Efter makens död 1290 residerade Helvig som änka på sitt morgongåvogods Dåvö. Hon levde där ännu 7 mars 1324, men avled före 14 februari 1326. Helvig begravdes troligen jämte maken i Riddarholmskyrkan i Stockholm, då de i Magnus gravkammare två påträffade kvinnoskeletten förmodats vara Helvig och hennes dotter Rikissa.	Helvig (I10131)
1704	Hendes Vaaben var en Ugle Begravet St. Peders Kloster, Næstved	Ketelskov, Eslif (I7259)
1705	Hendrik er av den gamle Meyer-slekta på Lille-Skånland.Drev gården Vollen. Dåp 1790 Bergvik https://media.digitalarkivet.no/kb20070601640234 FT 1801 Aarbogen https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058493001870 Ekteskap 1826 nr 4 https://media.digitalarkivet.no/kb20070601640620 Død 1852 Botten 67 år nr 55 https://media.digitalarkivet.no/kb20070227710274	Steensen, Hendrik Meyer (I1691)
1706	Hennes foreldre kan være Anders Nilsen 1638-1720 Nedre Voll og Doreth Nielsdatter 1640-	Andersdatter, Guru (I8999)
1707	Hennes man Daniel Edin, hade förtänktsamt nog försett Magdalena (Malen) med nybygget Söråsle, men naturligtvis kunde det inte ge tillräcklig bärgning åt henne och de många barnen, när nådåren tog slut. Hon slog sig därför på handel med samerna, något som ännu kunde vara mycket lönande. De kallade henne "Glicken", ibland också "Rödbroka", då hon kom klädd i röda klädesbyxor till "Brännvinshällan" för att göra affärer med dem." Hennes varor bestod i tobak, brännvin, eldstål, flinta, syringar och nålar, deras varor var torrfisk, notsimmor och vrilskålar. Och detta berÀ¿ttas ännu efter hundra år. Hon tog även emot pärlor, som ännu kunde fiskas ur Gide- och Lögdeälvarna, för avsalu söderut. att handeln varit inkomst bringande och hon själv en generös natur, visar hennes frikostiga penninggåvor till kyrkan, som hon också förärade "en psalmbok in octavo".	Rockstadia, Magdalena (I8315)
1708	Hennes navn er også skrevet Aarsele.	Darre, Ursala Christophersdatter (I3757)
1709	Hennes opphav er ikke kjent. Muligens fød på Bergvik. Død 1774 https://media.digitalarkivet.no/kb20071102630383	Larsdatter, Alet (I6486)
1710	Hennes portrett henger i Revsund kirke. Bildet er malt av sønnen, kontrafeijer Seth Knudsen [Skanke] i Trondheim.	Jensdatter, Sigrid (I5084)
1711	Henrettet	Grimoald The Elder (I10577)
1712	Henrik blev kyrkoherde i Lit 1566. Han har med visshet tjänstgjort till år 1600, då han i januari undertecknade ett testamente. Undertecknade kyrktiondelängd för Lit och Föllinge socknar 1566-1571. Avgav trohetsed till konung Johan III i Oviken 21 Okt 1568. Jämtland tillhörde då Norge politiskt men kyrkligt till Sverige. Kvarstannade i Jämtland efter Stettinerfreden 1570 (slutet på Nordiska sjuårskriget), då Jämtland överfördes från svenska äkestiftet till Trondhjems stift. 1589 uppskattades inkomsterna för kyrkoherden i Lit till 99 t:r korn, 1 1/2 tunna smör, 1 fjärding smör, 1 fjärding fisk, 16 mark påskoffer utom annat; en betydande inkomst. (Henrik Pederssön, ev även Henrik Carpelanus.) Han var utsatt för våldsdåd av en sockenbo i Föllinge, Nils Persson, som pliktade 11 mark. Ägde ett hemman i Fyrås, Hammerdal sn.	Medelpadius, Henrik Petri (I4981)
1713	Henry Berg - Trondheim før Cicignon "225. Laurs Nielsen. Dette er den såkalte Spager- eller Spagården. 1627-28 betalte Jens [Olsen] i Spagården tiendesild, og 18. mars 1641 ble det holdt skifte etter ham. Daniel Eilsen i Spagården ble 30. des. 1644 oppnevnt til formynder for sl: J: JJacob Jensens datter Maren, og nevnes 1645 blant borgere og handverksfolk. Han var nordlandshandler, seilte på Nordland, og døde ca. 1657 (Referanse 1). Ledingen 1660-62 fører opp Lars Nielsen i Spaagården med leiebo Olle Ellingsen. Denne eier m må være nordlandshandler Lars Nielsen Bing med leiet Holmnesset i Vesterålen, som i 1650-årene ble gift med Marit Olsdatter. 6. februar 1683 skjøter Laurits Nielsen til Peder Jouch sin grunn til den nyanlagte Strandgate og Søndre gate (referansnse 2). 10. oktober 1692 skjøter Peder Jouch til Joachim Hinsche sin iboende gård, beliggende på hjørnet av Strandgata og Søndre gate, nest sl: Johan Harbestes før bebodde gård (nr. 224) på søndre og [Danielsbaker-]veiten ved Lorents Hansen Holst (nr. 219) på østre side (referanse 3). Før reguleringen var dette den annen gård syd for Nedre almenning på det gamle Findevegårdsstretes vestside, nå har den nr. 13 til Olav Tryggvassons gate." Referanse 1: 1. T. Kap. forh. 9 mai 1664 Referanse 2: Byt. 8. febr. 1683 Referanse 3: Panteb. nr. 1 a, s. 169 Skifte 21/4 1691, avdøde Lars Nielsen, Nordlandshandler. Enke Maritte Olsdatter. Barn: Niels Larsen Ingeborg Larsdatter gift Tore Larsdatter gift Hans Michelsen i Nordland. Torre Larsdatter gm Hans Michelsen Hognes i Nordland. Lagverge Morten Brynildsen. Gård 200, Halmsnes (feilavlesning for Holmsnes?) borgerleie i Vesterålen 30, ialt 375-44, netto 331-1-6	Nilsen, Lars (I8227)
1714	Her er det litt vanskelig å si med sikkerhet om han stammer fra Kvammen men det er den eneste Johannes som finnes i folketellinga for 1801. Militær manntallet for Alstadhaug opplyses det at han kommer fra Sogn FT 1801 Qvamen 1769 https://digitalarkivet.no/census/person/pf01058402001533 Ekteskap 1814 https://media.digitalarkivet.no/kb20050427020394 Død 1834 Nr 74 67 år https://media.digitalarkivet.no/kb20050427021056 Kvamen https://www.nb.no/nbsok/nb/a0e81fabef843064ecf88f03d9214a5f#635 Ikke nevt i skifte Elling Monsson https://media.digitalarkivet.no/sk20081127630740 Diskusjon https://forum.arkivverket.no/topic/211171-johannes-ellingsen-vanved/ Skifte ** Vanved; Herøy/1834 7965 Johannes Ellingsen M Hovedperson 7966 Else Barbara Pettersdatter K Ektefelle 7967 Elling Johannesen M 17 Sønn; Tj. Lars Isaksen, Slapøen. 7968 Mathias Johannesen M 14 Sønn; Er hos Nils Nilsen, Schar i Dønna. 7969 Inger Johanna Johannesdatter K 19 Datter; Tj. lensmanden i Tiøtta.	Ellingsen, Johannes (I3018)
1715	Hergrim halvtroll Arngrimsson Han var sønn av Arngrim (Hergrim) og Ama. Hergrig giftet seg med Øgn.de fikk sønnen Grim "En Jette og Bjergboer, ved Navn Hergrim, bortførte Ama Ymis Datter fra Ymisland og tog hende til Hustru. Deres Søn var Hergrim Halftrold (Halvjette); han opholdt sig vexelvis blandt Bjergtroldene og Menneskene; han var stærk som en Jette, en stor Troldmand og en vældig Bersærk; han bortførte fra Jøtunheim Øgn Alfasprengi, og tog hende derpaa til Hustru. Deres Søn hed Grim. Hun havde før været gift med Starkad Aludreng" Hergrim ble drept i en tvekamp med Starkad http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek	Arngrimsson, Hergrim (I11818)
1716	Herlaug kan ha levet ca. 825. Hålogaslekten var jarler (konger) i Hålogaland som er det gamle navnet på området mellom Namdalen i Nord-Trøndelag og Lyngen i Troms. Senere var slekten jarler i Trøndelag og i perioder konger av Norge. Sidegrenene var jarler og konger på Møre. Øyvind Skaldespiller skrev på 900-tallet "Håløygjatal, et hyldingsdikt til Håkon jarl. Her nevner han jarlens forfedre bakover i 27 generasjoner. Det er svært usikkert hvor godt belegg han har hatt for sine opplysninger. Han nevner imidlertid en kong Godgest på Omd (muligens Andøya), og kong Herse som muligens holdt til i Namdalen. Et indisium på håløyghøvdingenes kontrakter utad kan det være at Godgest skal ha fått en hest i gave fra kong Adils i Uppsala, og Gylaug og Gudlaug skal ha kjempet i sjøslag mot Uppland-kongene et sted ved Danmarks kyster. Mogens Bugge fører i "Våre forfedre" Herlaug som sønn til Harald Naumdalajarl og antar at Harald levde omkring 800. I "Rosensverdslektens forfedre" av Bent og Vidar Billing Hansen angis hans far å være Grjotgard, født ca. 790. Denne Grjotgard skulle så være sønn til Herlaug og sønnesønn til den ovennevnte Harald Trondsson Naumdalajarl. Sistnevnte antar at Harald er født ca. 730. Da begge må ha anvendt Håløygjatal som kilde har det vel sneket seg inn en skrivefeil i en av disse bøker. Hva diktet inneholder må derfor kontrolleres senere. Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek av Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson hadde i merovingertid en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på vestlandet. Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter. Vareomsetningen i innland og utland har vært en stor inntektskilde for småkonger og høvdinger. Frie og trygge handelsveier har vært viktig for varesendingene, og særlig har det vært av betydning å sikre skipsleia langs kysten hvor hovedferdselen gikk. De nordnorske høvdingene synes å ha frigjort seg fra maktsentrene på Vestlandet i første del av merovingertiden, og de har kunnet omsette sine produkter lenger sør uten at stormennene langs kysten hindret dem. I løpet av 700-tallet ser det ut til at vestlandsdistriktene igjen opplevde en oppgangsperiode, og på nytt ble rikdom og makt konsentrert hos høvdingene her, slik for eksempel skipsgraver fra tiden like før år 800 på Nord-Karmøy viser. De sterke høvdingene ved Avaldsnes kunne kontrollere all ferdsel i hovedleia gjennom det smale Karmsundet, og handelsskip nordfra kunne vanskelig slippe forbi uten spesielle avtaler. Dersom også andre høvdinger på Vestlandet i strategiske posisjoner krevde toll eller avgifter for fri ferdsel, ville snart overskudd fra vareomsetningen gå tapt. Et sterkt Vestland ville begrense økonomisk vekst i Nord-Norge og Trøndelag, og det ville være av stor betydning for høvdingene herfra å få underlagt seg distriktene lenger sør langs kysten. Det kan se ut til at forfedrene til Håkon jarl Grjotgardsson, de såkalte Håløygjarlene som omtales i Håløygtal, hadde gjennomført en erobring av kyststrøkene fra Lofoten i nord til Trondheimsfjorden i sør i løpet av merovingertid og tidlig vikingetid. Trolig var det jarlenes politikk å fortsette erobringen sørover langs vestlandskysten. Grjotgard jarl hadde sin kongsgård på Ørlandet ved innløpet til Trondheimsfjorden på slutten av 800-tallet da Harald Hårfagre kom over fjellet fra Øst-Norge og underla seg Trøndelag. Håkon jarl Grjotgardsson dro til møtes med Harald Hårfagre, og de to erobrerne gikk i forbund, slik at de ved felles styrker kunne kue vestlandshøvdingene.	Haraldsson, Herlaug (I4409)
1717	Herr Anders Benkestokk. Første gang nevnt i 1480 da han ble innskrevet som student ved universitetet i Rostock. Etter hjemkomsten fra utenlandsstudiene fikk han en stilling som prest. Den 19 februar 1499 innvilget pave Alexander 6. en søknad fra herr Anders Benkestokk, som nå var prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme, om at han skulle få lov til at slå sammen flere kirkelige embeder. Herr Anders hadde tidligere fått pavelige tillatelser til å være prest til tross for mangler ved sin fødsel. Den siste merknaden må bety at han var født utenfor ekteskap. Den latinske teksten kaller ham . Presten i Bjørnør var ofte samtidig kannik ved Nidaros domkirke. Om herr Anders var kannik før 1499 er slett ikke sikkert, men han må utvilsomt ha vært det senere. I 1549 oppgir vitner for Nidaros domkirkes kannikekollegium at herr Anders Benkestokk (Anders Benckestock) hadde vært kirkeverge ved domkirken og over stiftsgodset i Gauldal len i tiden etter herr Jens Jacobsson. Herr Jens Jacobssons funksjonstid var under erkebiskop Gaute, og også herr Anders innehadde kirkevergeembedet før erkebiskop Erik Walkendorf tiltrådte i 1510. Hvor skal herr Anders plasseres genealogisk? Han har sikkert, som skikken var, studert ved en av landets katedralskoler før han starter studiene i Rostock. I 1480 bør han ha vært minst 18 år gammel. Vi kan ikke med sikkerhet si hvem hans far var, det kan ha vært Trond Tordsson Benkestokk, men også andre er mulige, for eksempel Jon Tordsson Benkestokk i Bergen. Ingen Anders Benkestok er nevnt i kannikelistene for Trondheim Domkapitel år 1539 (Daae, Ludvig: Trondhjems Stifts geistlige historie. Trondheim 1863, s. 218f.) eller år 1540 (DN XII, s. 742). Anders Trondssøn Benkestok, Student 1480 ved Rostocks Universitet, senere Kannik og Øconomus capituli i Trondhjem. En yngre Anders Benkestokk er nevnt år 1572 i en fortegnelse over kannikegården [i Trondheim] og deres besittere (Daae, Ludvig 1863, s. 219f.): .	Benkenstok, Andreas (I294)
1718	Herr Lars, som var kapelan i Brunflo (1435-47), bevitnet at brødrene Örjan, Jens og Olof Karlssønner utløste sin søster Christina fra fedrenegården Hov i Hackås 29.06.1435. Hennes arvedel på 300 mark sølv i tillegg til klær, kopper og gryter samt 50 mark beviste den rikdom slekten besatte (DN XIV 48): «Allum them godom mannom som thetta breff see heller hœra tå bekendis wi brœder som heær effter nemnes Jœrian Karlsson Jœns Karlszon Oloff Karlszon j Hoff medh thesze våre opne breffue at vi haffum effter dannemens tillagh och nærwarandis lœst vår sœster Christin vt aff Hoff och allum vt jordum och haffuom vi giffuit henne try hundrede mark j gode penninge j si(l)ffuer och koppar och gryter forutan hennes klæder fœrst j par londerst klædan kåpe och kiortel j par ledesk klæden kåpe och kiortel fœr wtan hennes linklæden och annen deel som hon hade aff wår faders gård som lœp tel femti mark thesze gode men vare ther vt offuer och skatte och lade osz j mellan Olaff j Sande och Peder (i) Sande Anders ther samma stades Anders i Matenææs Tel ythermere wisze och bettre f#oerwarelse bidie vi hede(r)lig man heer Lares j Brunflo Lares i Kluxos Mårtten i Œœn Keel i Monsta om sin inseg(le) nedan på thette breff som skriffuit anno domini m cd xxxv sancte Pede(r)s dag» Sammendrag: Brödrene Jörian, Jöns og Olaf Karlssönner i Hof (Jemteland) erkjende, at de havde udlöst sin Søster Christine af Gaarden Hof og alt tilhörende Jordegods for 300 gode Mark foruden hendes Klæder m. m., der belöb sig til 50 Mark: Radgerd levde enda 30.04.1438, da hun sammen med sine sønner kunngjorde at hun med sine sønners og svigersønners godkjennelse hadde solgt Heglid (Hägled) i Sunne for 70 mark til kyrkoherden Ylian (DN III 742): «Alle the dandhemæn som thetta breff høra æller see swa wæl them som epther komande som the nw ærw hilsar jac Radgerd Kætilzdotter Pedar Karlson Ørian Karlson Eric Karlson Jøniss Karlson Olaff Karlson kærlica med warom herra. Thet skall allom witherlikit wara at jac forda Radgerd Kætilzdotter med jaa god wilia beradna modhe oc handhaband minom ælskelicom sonwm oc magum haffwer jac saalt oc oplathit hederlikom manne herra Yliane ith goozs som Heglidha hether lighiandhis (i) Sundha sokn med gard oc thwn thomp oc husom akir oc eng hult oc hagha j watho oc j thorro wedhestadom oc ingo vndan thakno som ther til ligher oc thill ligat haffwer aff forno oc nyo som ey er med salum salt æller gawom giffwid fore syuthigi suenska mark frith oc frelst fore hwariom manne vndhan mik oc minom arfwom oc vndher føra opnæmdan herra Elyan æller hans rættha epther komande. kænnis oc jac haffwa opburid helan pæning oc halffwan førsta och thet sydhersta oc alla hyna andra ther j mellan epther minne egno nøghio swa at mik nøgher oc [we]l nøgher. Vardher oc thetta forda gozs fost æller faalt tha skall thet ingom føra byudhas en minom rætha epther komande hulkit jac først oc fræmst fore skill oc swa mikit som forde herre Elyan bætrar gozit swa mykit er hans frome i pæningom. Thetta køp war giort med thwem fastom1 som er herre Rykard j Brunflo oc herre Jøniss j Owik oc med atta fastom som er Jæppe Laurisson Sundwis Rikard j Berg herra Rikard j Rødene Katilbiørn Eric Ywarson Biørn j Akirengh oc Olaff Helgason. Thill ythermera bewising oc høgre forwaring tha bider jac Radgærd oc Ørian wælbornan man oc høffdhingæ j Jæmpthaland Narwa Jacobson jac Jønis Karlson oc Olaff Karlson bidhiom hedherlikan man herra Jøniss kyrkioherræ j Owik jac Pedar Karlson biskedelican man Jngemund j Locum medan wi ey siælffue insigle ægom med warom kæra broder Erik Karlson sig siælfwom insigle ægande oppinbarlica hengia for thetta breff som scriffwad er arom epther gudz byrd mo cdoxxxo octauo in profesto apostolorum Philippi et Jacobi.» Sammendrag: Radgerd Ketilsdatter, Peder, Örjan, Erik, Jens og Olaf Karlssönner kundgjöre, at hun med sine Arvingers Samtykke har solgt sit Gods Heglid i Sunde Sogn i Jæmteland til hæderlig Mand (Provsten) Hr. Elyan.	Ketilsdotter, Redgerd (I4913)
1719	Herse.  Levde omkring 900. Hårda-Kåre sies å nedstamme i 9. ledd fra Rolf i Berg. Om Rolf vet man kun at han skal ha vært konge i Berg på Hedemarken. Om han var en historisk person er tvilsomt. Han er i så fall den eldste kjente opplendingekongen sagnet kjenner og må ha levet omkring 600 - 700. Hårda-Kåre var en ansett og mektig herse i Hordaland i begynnelsen av Harald Hårfagres regjeringstid, og sluttet seg frivillig til ham. Hans ættemenn opptrer som mektige jordegodsbesittere, både i Hordaland og i Rogaland.	Aslakson, Hårda-Kåre (I4446)
1720	Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232. Samkonge av Danmark 1232 - 1241. Enekonge av Danmark 1241 - 1250. Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre. I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten. Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249. I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I. Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.	Erik IV Plovpenning (I4296)
1721	Hertug av Nedre Lothringen som da omfattet Brabant. Ifølge Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» var Karl først gift med Agnes av Troyes (955-982) og dernest med Adelheid. Gerberga skal være hans datter i det første ektskapet med Agnes. Ifølge Mogens Bugge i «Våre forfedre» var Karl gift før 979 med Adelheid som var datter til en av Hugo Capets vasaller. Han fører henne som mor til Gerberga.	de Lorraine, Charles (I7785)
1722	Hertug av Sønderjylland (Slesvig) 1115 - 1131. Fra Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga; «20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar (den store), som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Hvitlær, og de hadde en datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sorkvesson. Deres sønn var kong Sorkve (Sverker).» Da Knuds foreldre i 1102 dro på pilgrimsferd, ble han overlatt til den sjellandske høvding Skjalm Hvide til oppfostring. Senere ble han oppfostret hos hertug Lothar som senere ble keiser. Knud fikk hertugtittel og hederstilnavnet Lavard [«herre»]. Tituleringen forekommer i Helmolds «Cronica Slavorum» og i Knytlingesagaen. Den forekommer også i det norske kildematerialet. I Sverres saga gis Sverres sønn, Sigurd, tilnavnet «Lavard». Ordet «Brythis» betydde opprinnelig «den som bryter og deler opp maten». Tilnavnet Lavard anses av språkforskere bety nettopp dette. Opprinnelsen til ordet «brythis» indikerer derfor høy status og da troligvis en herrestatus som kan forknippes med det generøse fyrsteidealet. En lignende betegnelse finnes i det gammelengelske «Hlaford», et ord som senere utvikles til benevnelsen «Lord» (= herre). Han ble i 1115 grensejarl mellom Danmark, Tyskland og Vendland. Da Venderfyrsten Henrik døde i 1127, benyttet han dette til å kjøpe Henriks fyrstestilling av Lothar og ble forlenet av ham stillingen som Vendernes konge eller Knjæs (Knés). Helmold oppgir at Lothar utnevnte Knud til «Rex Obotritorum», samtidig som han ble den tyske hertugens vasall. I «Knud Lavardslegenden» hevder Knud, da han anklages av kong Niels for å ville tilskanse seg den danske kongekronen, at han ikke var vendernes konge, men kun deres fyrste («Knés» eller «Knjaz»). Han oppgir at denne benevning kun var en herretittel. Saxo lar Knud hevde at han ble kalt «Herus» og «Dominus», men aldri «Rex» av slaverne. Som «prœfectus» og «senior et defensor» av Slesvig disponerte Knud over en handelsplass som hadde en spesielt fordelaktig strategisk plassering, økonomisk sett. Byens inntektsbringende handel ga Knud en særstilling, ikke bare i Danmark, men også i store deler av Østersjøregionen. Knud hadde fått berømmelse og anseelse ved rikets sydgrense. Hans militære fortjenester var ubestridelige. Hertil kom den glans det sto om ham, både i kraft av hans personlige egenskaper, og fordi han kom med noe av utlandets eventyrskjær omkring seg. Han hadde vanket ved keiser Lothars hoff, og var ved sin kledsdrakt og livsstil representant for det «moderne». Saxo: Om Knud Lavard (omkring 1208):  «Her optrådte Knud nu i sachsisk dragt [vestis Saxonica] og langt finere klædt end de øvrige, og ved synet vældede misundelsen op i Henrik [Skatelar], der ikke kunne fordrage pragtfuldt udenlandsk tøj [alieni cultus splendor]. De kom op at skændes, og Henrik udbrød at purpur aldrig kunne sikre Knud mod sværd, hvortil Knud svarede at Henrik ikke var spor mere sikker i sine fårehuder - en elegant udlevering af Henriks bondskhed, og en finere måde at give igen på stiklerierne til hans prægtige dragt end trusler eller skældsord. Når han selv blev kritiseret for at følge udenlandsk mode [externus cultus], var han helt tilfreds med at kunne svare med en spydighed om landets egen [domisticus] klædedragt.» Gest. D. XIII.5.4 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner. Knud Lavardslegenden beretter om relasjonen mellom Magnus Nielsen og Knud Lavard under dronning Margareta:  «Knud og Magnus var da også venner og følgeslagere (amici et soci), slik blodets nære bånd  krevde det: og så lenge dronningen levde kunne det ikke finnes noe fiendskap mellom dem.» Den latinske termen «socii» ble ikke sjelden brukt ekvivalent med begrepet «commilitones», dvs. våpenbrødre eller hirdbrødre. Knud Lavards-Ordinalet: Om Knud Lavards feide med Magnus (omkring 1170):  «Efter at have skaffet fred i sit fædreland [patria sua] trængte hertugen [Knud Lavard] med et ringe følge ind i Venderland [...] Næsten ni år mærkede Knud ikke sin fætters had. Ganske vist hørte han af flere, at Magnus spandt rænker imod ham; men såre trofast, som han var, kunne han ikke have en så nærtbeslægtet ven mistænkt for troløshed.  Det hændte sig imidlertid, at hertugen blev anklaget for kongen. Da var det, at kongen, der lånte øre til de løgne, man snakkede ham for, på Ribe ting vendte sig imod ham med disse klagepunkter: "Du har," sagde han "mod landets sæd indført nye skikke [conta consuetudines terre nova quedam induxisti], og i Venderland har du, mig og mit kongedømme til skade, tiltaget dig kongenavn."  Kløgtig som hertugen var, svarede han med megen værdighed på den første anklage: "Dit land har hidindtil haft det for skik, at ingen kunne have sit gods sikkert, hverken under lås og lukke eller nogen som helst anden vagt. Men hændes det nu, at en mand, rig eller fattig, enten med vilje lader en ting blive liggende på alfar vej eller glemmer den der, da bliver den ikke borttagen af nogen, men venter på sin ejermand. Dette er den ny skik!"» Af Vita Altera Kanuti Ducis in passione sancti Kanuti - Ordinalet/Knud Lavards helgenlegende forfattet af anonym præst i Ringsted. Overs. Hans Olrik Danske Helgeners Levned, 1893 s.126ff. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.29f. Latinske tekst i Monumenta Germaniae Historica, Scriptorum (in folio) bnd. 29 udg. G. Waitz et al. s.13f. I 1130 sto Knud på toppen av sin politiske karriere. Han var ikke bare «dux» i Danmark, men hans militære fremganger i Venderland førte også til at Knud ble utropt til fyrste eller «knés» over det slaviske folket obotritene. Hans fremganger hadde gjort ham til en østersjøfyrste av betydelig dignitet, noe som gjorde ham til en meget verdifull alliansepartner innen den nordeuropeiske storpolitikken. Knud hadde gode kontakter med den saksiske hertugen, den senere tyske keiseren Lothar. Han var gift med Ingeborg, datter til Novgorodfyrsten Mstislav. Da Ingeborg på morssiden var i slekt med den stenkilske kongelige slektsgrupperingen, kontrollerte Knud sannsynligvis også et betydelig antall eiendommer i Götaland.  Danmark var et valgrike. Om den aldrende kong Niels skulle dø, ville det være tingmøtene - og muligens ledingshæren - som skulle velge den nye konge. Derfor måtte det nødvendigvis oppstå et motsetningsforhold mellom Magnus og Knud, de to kongesønner som valget naturlig måtte stå mellom.  I julen 1130 hadde kong Niels innbudt rikets stormenn til gilde i Roskilde. Festen endte fredelig, men Magnus ba Knud møte ham igjen i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted. Uten å ane uråd innfant Knud seg, kun fulgt av noen få menn. I skogsbrynet traff han Magnus, som vennlig ønsket ham velkommen. De vekslet et par ord, men plutselig brøt en flokk bevepnede menn som lå i bakhold, frem fra skogen og Magnus ropte: «Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knud ble så hugget ned uten å kunne få sitt sverd ut av sliren.  Dette brutale mord var ikke bare en forbrytelse. Det ble også en ulykke for hele riket, idet det ble begynnelsen til mange års borgerkrig. Om motivet til den blodige handling kan det ikke herske tvil. Magnus følte seg, antagelig med god grund, truet som kongsemne av fetteren, og ønsket gjennom mordet å sikre sin makt for fremtiden. Men det gjorde jo ikke hans forbrytelse mindre. Selv ikke hans nærmeste partifeller kunne akseptere hans handling. Helmold: Om Knud Lavard og hans død (omkring 1170):  «[...] Derefter begav han [Knud Lavard] sig hjem til sit fædreland [in patriam], hvor hans farbroder tog venligt i imod ham og gjorde ham til hertug over hele Danmark [tocius Danie]. Og denne mand, som forstod at skaffe rolighed til veje, begyndte at berolige landet ved at vise alle løsgængere døren [cepitque vir pacificus regionem comparare, auferens viros desertores de terra] [...] Knud kom til sammenkomst med sin farbroder på en almindelig herredag. [...] Niels´ søn Magnus, der tillige med sin moder var til stede ved dette optrin, opæggedes ubeskriveligt, da moderen sagde: "Mærker du ikke, at din fætter alt har grebet spiret og er drot?" [...] Disse hendes ord æggede ham, som sagt, og han begyndte at smede rænker for at komme Knud til livs. [...] Thi så snart han under venskabs skin havde lært Knud at kende og så, at han ikke gav nogen skummel mistanke rum, bad han ham møde sig til en samtale under fire øjne. [...] Men folk havde haft folk liggende på lur, som pludselig brød frem fra deres smuthuller, sårede og dræbte Knud; og de var i deres blodtørst grumme nok til at finde en tilfredsstillelse i at sønderlemme den dødes krop led for led. Men fra den dag tiltog urolighederne og de indre fejder i Danmark [perturbaciones et intestina bella in Dania], som vi i det følgende delvis vil komme til at berøre [...]». Fra Cronica Slavorum (Helmolds Slaverkrønike) I.49f., overs. P. Kierkegaard 1881/1885. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.27ff. Latinske tekst i Cronica Slavorum i Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, udg. G. H. Pertz 1868, s.100ff. Roskildekrøniken: Om drapet på Knud Lavard og opprøret mot kong Niels (omkring 1140):  «Men den gamle fjende [...] såede så stor splid blandt danerne [inter danos], at der ikke har været nogen større prøvelse for gejstlighed og folk [clerus et plebs] siden kristendommen slog rod i Danmark [Dania]» Overs. M. Gelting, Roskildekrøniken, Århus 1992 s.25 - jvf. M. Cl. Gertz, Scriptores minores historiae Danicae medii ævi, vol. I Kbh. 1970 s.26. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner. Knud ble begravet i Ringsted klosterkirke og ble kanonisert i 1169. Kongen var langt fra eneveldig. Stiftelsesdokument for klostre og andre dokumenter med angivelse av personnavn viser at en rekke forskjellige stormannsslekter eide tildels store jordbesittelser. Hvideslekten kjennes f.eks. i Midt- og Nord-Sjelland og Bodil-slekten i Syd-Sjelland, på Falster og Møn.  Hvideslekten støttet Erik Ejegods etterkommeres krav på tronen. Valdemar den Store ble oppfostret av Skjalm Hvides sønn Asser Rig sammen med Asser Rigs to sønner: Esbern Snare som grunnla Kalundborg og Absalon som ble erkebiskop i Lund. Bodilslekten donerte store verdier til innstiftelse av St. Peders kloster ved Næstved og Skovklosteret, det nåværende Herlufsholm.  To søstre, Margareta og Christina fra den innflytelserike Stenkilslekten i Östergötland, ble storpolitiskt inngiftet i kongehusene i nabolandene. Magareta ble, som enke etter den norske kongen Magnus III Berrføtt, gift med Niels I den Gamle, den siste av Svend II Estridssons sønner som ble konge i Danmark. Margareta ble dermed farmor til Knud Magnusson. Christina ble gift med Mstislav I [Mstislavich Vladimirovich] av Novgorod og mor til Erik Emunes kone Malmfrid og Knud Lavards kone Ingeborg. Dermed var Christina også mormor til såvel Svend Grathe som til Valdemar I den Store. Da Erik III Lam abdikerte i 1146 ble Svend III Grathe valgt til ny konge i Skåne og på Sjelland, mens jydene valgte Knud Magnusson til sin konge. Valdemar, som ble født etter sin fars død, ble oppkalt etter sin russiske morfar og ble den første danske kalt Valdemar.	Lavard, Sankt Knud (I4279)
1723	Hertug Vilhelm blev født i 1027 eller 1028 i borgen i Falaise, som søn af hertug Robert 1. af Normandiet "Djævelen" og dennes frille, der var en garverdatter ved navn Arletta. Vilhelm, der som mange af sine forfædre var født uden for ægteskab, fik naturligt nok tilnavnet Bastarden allerede i samtiden. Mens Vilhelm endnu var en lille dreng, besluttede hans fader sig for at drage på pilgrimsfærd til det Hellige Land. Han døde i Konstantinopel, og nyheden nåede Normandiet i 1037. Stormændene i Normandiet rustede sig til de stridigheder, der ville komme mellem dem indbyrdes, og Vilhelm gik under jorden i nogle år. Han vendte tilbage da han var blevet lidt ældre og gik aktivt ind i kampen for at forsvare sin hertugtitel, og i 1047 i slaget ved Val-és-Dunes vandt den unge hertug i koalition med den franske konge en afgørende sejr over sine modstandere. Herefter sad Vilhelm fortrinsvis sikkert i sadlen – så sikkert som det var muligt i middelalderens Europa. I 1051 var Vilhelm på besøg i England – om det var på eget initiativ eller om han var blevet inviteret er uvist, men faktum er, at Vilhelm højst sandsynligt blev udpeget til den svagelige engelske kong Edward Bekenderens efterfølger. Da Edward døde og jarlen Harold Godwinson blev konge, valgte hertug Vilhelm så at gøre krav på tronen. Dette medførte en normannisk oprustning og endte i sidste ende med slaget ved Hastings. Hvad Vilhelms motiver for at blande sig i tronfølgen har været, er uvist. England var et stort rige og en erobring ville naturligvis medføre en enorm økonomisk gevinst. Ved at gøre sig til konge i England, ville Vilhelm også være bedre stillet – politisk såvel som økonomisk – hvis han atter kom i konflikt med den franske konge eller andre af dennes vasaller. Det faktum, at Vilhelm var lovet kronen efter Edwards død, har været en ganske legitim grund til at gribe til våben overfor tronraneren. Selv paven havde velsignet hans felttog mod Harold. Men der kunne også være konsekvenser af et felttog af den kaliber. Hvis Vilhelm blev slået, mistede sin hær og var tvunget til at vende hjem igen, kunne hans hertugtrone begynde at vakle, da han ikke længere ville have mulighed for at forsvare den. Vandt han ikke en hurtig sejr, men blev felttoget trukket i langdrag, ville hans lange fravær fra Normandiet kunne få samme betydning. Den 14. oktober 1066 besejrede han imidlertid Harold Godwinson i slaget ved Hastings, og allerede Juledag 1066 lod han sig krone som konge af England. Hermed satte han formelt punktum for den normanniske invasion af England, skønt han helt frem til sin død i 1087 måtte kæmpe mod engelske jarler, den franske konge og sin egen søn. Hans død skyldtes et fald fra sin hest, og Vilhelm blev stedt til hvile i katedralen i Caen	Vilhelm I Erobreren (I8013)
1724	Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -. Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift. Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset. Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine. Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.	of Gardarike, Ingeborg (I5225)
1725	Hervor Agnantyrdatter Datter av Angantyr og Tova. Hun giftet seg med Höfund, De fikk sønnene Agantyr og Heidrek Hervor ble født etter at hennes far Angantyr døde som følge av en tvekamp med den svenske helten Hjalmar den hugstore, og vokste opp som en trell. Hun klede seg som en mann, kjempet, drepte, og herjet under sitt mannlige fornavn Hjørvard. Da hun fikk greie på sin fars identitet besluttet hun leve slik sin far og finne «Tyrfing», det magiske sverdet. Sammenkalle de døde En dag da hun seilte inn til Munarvåg (Munarvágr) på Samsø (Samsey) med flåten sin, men hun var den eneste som våget å legge til ved den forheksede øya. Resten av mannskapet hennes fryktet de nattlige hendelsene som skjedde blant gravhaugene på øya. Da hun nærmet seg gravstedene oppdaget hun en ild som brant over dem, og nærmet seg den største av gravene. Hun talte da med høy stemme og krevde at hennes far avslørte seg selv. Hun fortalte at som hans datter hadde hun krav på sin rettmessige arv, Tyrfing. Deretter påkalte hun også sine elleve onkler med så høy og stram stemme at hennes fars stemme ble hørt. Han ba henne om ikke å forfølge sin leting etter sverdet. Hun ga seg ikke, men fortsatte å kreve arven. Krever sin arv Endelig åpnet graven seg og i dens midtre skinte en ild. Der så hun sin far, som advarte henne om å ikke be om sverdet. Det ville føre til døden for hele stammen om hun brukte det. Likevel opprettholdt hun kravet. Endelig ble sverdet kastet ut av graven og hun grep det, hilste farvel til sine døde slektninger og gikk mot kysten. Da hun kom fram var alle skipene borte. Hennes mannskap var blitt skremt unna av ildene og tordendrønnene fra galtene. Til slutt klarte hun å komme seg fra øya og nådde fram til jotnen Gudmund av Glæsisvoll (Glæsisvellir) i Jotunheimen. Fortsatt var hun kledt i mannsdrakt og kalte seg Hjørvard. Listig hjalp hun jotnen å vinne brettspillet sjakk. Imidlertid drepte hun også en mann der som forsøkte å dra Tyrfing ut av sliren etter at hun hadde reist seg fra bordet. Deretter dro hun igjen i viking, og hun reiste langt og fjernt. Etter en tid gikk hun trett av reisene og dro tilbake til sin fosterfar Bjartmar. Her begynte hun å sy og brodere som andre kvinner, og ble da betraktet som en vakker og hendig pike. Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne gifte seg med ham og hun sa da ja. Gamle Gudmund feiret med stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem. De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene Angantyr og Heidrek. Sverdet Tyrfing fortsatte å gjøre ondt verk, og Heidrek drepte sin bror Angantyr med det. For de videre hendelsene med sverdet, se artikkelen om Heidrek. http://no.wikipedia.org/wiki/Hervor http://heimskringla.no/wiki/Sverdet_Tyrfing	Angantyrsdotter, Hervor (I11832)
1726	Herzog von Bayern um 695 - 717.	Theodo (I10575)
1727	Herzog von Kujawien, Fürst von Schlawe	von Kujawien-Schlawe, Boleslaw (I11496)
1728	Herzog von Schwaben	Burchard II (I8622)
1729	Herzog von Schwaben	Burchard I (I8624)
1730	Herzog von Schwaben 1105-1147	von Hohenstaufen, Friedrich II (I11538)
1731	Hessiske landgreves lensmand Boineburg http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Boineburg/Boyneburck.htm	von Boineburg, Botho I (I11480)
1732	Hilde Ålesdatter Hun var datter av Åle fra Opplandene Hilde ble gift med Fredleif . De hadde sønnen Åle Fredleif borførte med vold g.1 Hild, datter af Åle, konge over Oplandene i Norge, og giftede sig med hende; med hende fik han sønnen Åle, g.2 med en anden kvinde fikk han sønnen Frode Fridleifsson. http://www.vulkaner.no/f/m7xfm5xfp.htm	Ålesdatter, Hilde (I11844)
1733	Hildegard tilhørte gjennom sin mor, Imma, de gamle Schwabenhertugers hus. Hun var søster til Gerold, en bayersk markgreve som nød stor og velfortjent anseelse hos «Karl den Store » og Udalrich, som i 802 var greve i Argengau og Linzgau. Hun ledsaget Karl til Italien og Roma i 773-774. En av hennes døtre, Adelheid, ble født under Pavias beleiring foran byens porter. Hennes lykkelige ekteskap ble avbrutt ved hennes død 30.04.783 i Dudenhofen ved Mosel etter at hun hadde født Hildegard. I «Genealogische Tabellen» av Johann Hübner kalles hun datter til hertug Childebrand i Schwaben og Brandenburg og barnebarn til den alemanniske hertug Gotfred. Det siste sier von Dunkern er feil i «Aus dem Blute Widukinds». 1	von Vinzgau, Hildegardis (I7517)
1734	Hildis Princess of Vandals (-572) Generations of genealogists have accepted Hildis as a daughter of Hilderic, King of the Vandals in Africa. She has been seen, therefore, as a gateway ancestor to the Roman Imperial dynasty of Theodosius. However, this highly improbable descent is not supported by any contemporary reference. Moreover, the historical facts argue against the connection. Hilderic was deposed by his kinsman Gelimer in 530/31, then in 533 Gelimer himself was defeated by the Byzantine general Belisarius. Hilderic's daughter(s) were captured, along with other members of the Vandal royal family. They then disappear from history. Because of their descent from Valentinian III, they represented a dynastic threat to the Emperor Justinian. They were probably placed in a convent. Finally, religious reasons would have presented a barrier to the marriage of a Vandal princess to a Danish king. Even if Justinian had allowed Hilderic's daughters to marry, the fact that they were Christians would have mandated marriage to Christian princes in the Byzantine sphere of influence. They would not have been married to pagans ruling kingdoms distant from the Empire. Justin Swanström (2010).	Hildis (I11839)
1735	Hildur (Hervor) Heidreksdatter, dronning i Skåne Hun var datter av til den mytiske goterkongen Heidrek Ulveham og Amfida. Gift med Valdar. de hadde barna Halvdan og Gudrød Valdar den gavmilde Hroarsønn, var gift med kong Heidreks datter, Hervor. Sønnen deres var Halfdan den rådkloke, far til Ivar den vidfadme http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html	Heidrekdatter, Hervor (I4701)
1736	Hjelle bnr. 1 Erkebruket Manntallet 1701 Jelde 39 år https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000626352 Død 1745 78 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290758	Erikson, David (I8168)
1737	Hjemmedøpt 28. mars 1820 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/16619/6 Konfirmant nr 2 den 18. oktober 1835 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/16619/148 Viet 10. oktober 1853 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/16623/93172/27 FT 1865 Vasbottenfjeld https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038369002443 FT 1875 Vasbottenfjeld https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052424002057 FT 1891 Saltdal https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053162002244 Begravet 27. mai 1892 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/6694/240	Christensdatter, Anne Jørgine (I94)
1738	Hjemmedøpt Vitne: Moren og en av søstrene ved sykehuset (jormoren). Trondheim/Lademoen 1922-1942 Klokkerbok, side 168 nr 114	Langø, Magnus Bernhard (I10991)
1739	Hjorvard, konge av Tune Han var sønn av Heremod. Hjørvard hadde fire koner 1. Alfhild, de hadde sønnen Heden. 2, Særeid de hadde sønnen Humlung; 3. Sinrjód de hadde sønnen Hymling. 4. Sigerlin de hadde sønnen Helge . Kong Hjorvard hadde allerede tre koner og sønner med dem. Han hadde lovet at den vakreste kvinnen han hører om, skal bli hans. Han hørte om Sigrlin gjennom en fugl som sang om et svar til ordene av Atle. Atle dro for å fri til Sigrlin for Hjorvard, men på sin første tur mislyktes han Hjorvard hadde gitt land til Svafners,(Svaane) som var far til Sigrlin, men han nektet å gi han Sigrlin. Andre gang reiste Hjorvard selv til Svafner og så bemerket han at lødene brenner og at ryttere rir rundt. De kom til en bygning som ble bevoktet av en fugl. Atle drepte fuglen og mennene fant Sigrlin inni. Fuglen de drepte var Jarl Franmar som hadde vært rådgiver for Svafner. Franmars datter Närke ble konen til Atle og Hjorvard tok Sigrlin som sin. https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadet_om_Helge_Hjorvardsson> http://heimskringla.no/wiki/Kv%C3%A6de_om_Helge_Hjorvardss%C3%B8n_(Helga_kvi%C3%BEa_Hj%C7%ABrvar%C3%BEssonar>)	Heremodson, Hjorvard av Tune (I4651)
1740	Hjørvard Helgesson Sønn av Helge og Snåva. Han var gift med Helga Fridleifdatter. De hadde barna Svade og Halvdan II ? http://gw.geneanet.org/brynjulf?lang=no&pz=tor&nz=langballe&ocz=0&p=hjorvard&n=helgesson	Helgeson, Hjorvard av Sjælland (I4654)
1741	Höfund konge av Glæsivollum Han var sønn av Gudmund. Höfnun Hervor giftet seg, De hadde sønnene Angantyr og Heidrek. Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne (Hervor) gifte seg med ham og hun sa da ja. Gamle Gudmund feiret stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem. De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene An gantyr og Heidrek. https://no.wikipedia.org/wiki/Hervor	Gudmundsson, Höfund (I11833)
1742	Högarna vid Gamla Uppsala som var större än Hågahögen var förmodligen platsen för Anunds kungasäte eftersom denne kallas för Anund Uppsala i Hervararsagan och uppges ha varit Björn vid Högens medkung. Nästa gång en sveakung nämns i Ansgarsvitan heter han också Anund och uppges ha blivit fördriven från Sveariket och levt i landsflykt i Danmark. Vilket dock gör Hervararsagans uppgift att de skulle ha varit medkungar tvivelaktig. Omkring år 844 gjorde iallafall Anund ett försök att återta sitt förlorade rike med hjälp av 11 egna skepp samt 21 danska skepp som ställde upp mot löfte att få plundra Birka. Anund överraskande den svenske kungen som var långt borta när han anlände till Birka. Trots att Birkas försvar var svagt lät Anund dock nöja sig med att de betalade 100 pund silver för att slippa plundring. Danskarna blev rasade över uppgörelsen eftersom de ansåg summan så låg att varenda köpman i Birka ägde mer än det och ville därför plundra staden. För att lösa tvisten mellan danskarna och Anund tog man till lottkastning för att rådfråga gudarna. Anund hade lyckats förmå danskarna till detta genom att hävda att Birka skyddades av flera gudar varav den mäktigaste var Kristus. Lottkastningen resulterade i att Birka slapp plundring och danskarna beslöt att plundra en stad i slavernas land istället. Anund stannade dock kvar och gav tillbaka de pengar han hade fått av Birkas invånare eftersom han ville försona sig med sitt folk.	Erikson, Edmun (I3308)
1743	Holck (Holk) slegtens første kjendte mand er en Peder som maa være død ca. 1521, han eiet meget gods iNordfjord og Bjørnør; hovedgaarden var Myklebust i Eid. Kan tænkes at være identisk med en Peder Ogmundson/Omundsen/Amundsen, godseier på Myklebust i Nordfjord. En bror til Peder kan isåfald være Anders Ogmundsen, adelsmand på Løføya i Åfjord. Peder og Anders kan være søn af Ogmund Anderssøn, adelsmand på Løføen i Åfjord	Peder til Myklebust (I8121)
1744	Holger var en preste sønn men ble tidelig far og mor løs.1562 Sogneprest til Åfjorden og døde som Jubellærer. 21. feb. 1612 forlod den ærværdige Holger Lauritzen, min elskede Fader, Sognepræst til Aafjord fromt og stille dette forfængelige Jordliv; den sidste Ære blev ham hædrende bevist den 1ste Marts s.A., da hans Støv nedsattes under Kirkens Gulv sammesteds. Han levede i 80 Aar, var Menighedshyrde i Aafjorden 50 Aar; res. Kapellan i Nærøe 6 Aar, begyndte sin geistlige Virksomhed 24 Aar gl.Ifølge sogneprest Wessel Bredal der ca. 1740 skrev en presteliste for Åfjord, skal han ha hatt syv barn	Lauritzen, Holger (I3554)
1745	Hon köpte jord i Översjäla 1648 Barnen kallade sig Bureus efter henne. Källor: Boken om Säbrå	Bure, Magdalena Engelbrektsdotter (I8364)
1746	Hon tycks ha styrt sitt stora hus, Själevads prästgård, med fast hand, och systersonen förste riksantikvarien Johan Buraeus, som på sin färd genom Norrland år 1600 såg hennes gravsten på Själevads kyrkogård, skrev i sin dagbok om henne: "Saligh morsyster i Siäla berömes allestädhes hafua warit swåra llwarsam i all gärning, hon smäktes med ingen"	Andersdotter, Elisabet (I8362)
1747	Horg 2 http://www.nb.no/nbsok/nb/a617045e63619b859d866cb788de4ba7#13	Brynjulfsen, Christoffer Bybot (I10824)
1748	Hr. Finn Gautssøn paa Mel, baron og ridder, nævnes 1247 og var ilive endnu 1288; han hadde en søn, ridderen Hr. Jon Finnssøn, for hvem han kjøpte provent i Munkeliv (D.N. XII 10), og en datter Ingegerd Finnsdatter, som var gift med overfehirden i Bergen Hr. Jon Bjarnessøn.	Gautson, Finn (I10687)
1749	Hr. Jens Rud, var 1369 høvedsmand på Korsør, 1370 rigsråd og sendebud til paven og deltog i forhandlingerne med Hansestæderne, høvedsmand på Holbæk, beseglede 1377 Kong Olufs håndfæstning, 1382 ridder, 1387 høvedsmand på Vordingborg og deltog i hyldingen på Sjællands Landsting, var samme år nærværende på Falsterbo, da Kong Oluf døde, 1390 høvedsmand på Jungshoved, deltog 1395 i forhandlingerne på Lindholm, 1396 høvedsmand på Møen, deltog 1397 som nr. 2 af den verdslige danske adel i kongevalget i Kalmar og satte sit segl for unionsudkastet, beseglede 1398 forbundet med hærmesteren. Var gift med Alhed Clausdatter Grubendal, der 1391 med sin ægtefælle stiftede sjælemesser i Sorø Kloster, hvor de begge er begravne, tilskødede 1404 som enke bisp Peder af Roskilde al sin arv efter Hans Reimersen.	Rud, Hr. Jens (I6853)
1750	Hr. Johannes Munk eller Johannes Palnesen, var 1327 Ridder og fik da paa Vendsysselting Vidne, at han aldrig havde bortskødet det Gods i Elkjær (Kjær H.), som han arvede efter sin Hustrus Broder Jon Aagesen, men at det var ham voldelig frataget, indførte 1328 med 3 Andre Andreas Lagesen i Gods i Albæk Sogn i Vendsyssel og beseglede da med en vinrankebelagt Bjelke.	Munk, Johannes Palnesen (I6886)

Notater

Linket til

1701

Helge "Høg" Konge av Tune
Han var sønn av Hjorvard og Sigerlinn. gift med Snåva, de hadde sønnen Hjorvard og datteren Hervor
Hjorvard og Sigrlin hadde en sønn, men sønnen talte ikke et eneste ord, og de visste ikke hvordan de skulle gi han navn. På en vakker dag, når sønnen satt på en høyde fløy ni Valkerier forbi. Den første adresserte gutten som Helge og fortalte ham at hvis han ikke snakket noe ville han ikke bli konge. Gutten akseptert navnet sitt og ba om en gave, slik tradisjonen var for navn, og han sa at gaven skal være Valkyrien selv. Valkyrien var Svava, datter av Eylime. Svava fortalte Helge om 46 sverd som Helge kunne finne på Sigarsholm og at han skulle ta det som var mest dekorert selv.
Helge dro til sin far og spurte etter menn og han fikk dem. Sammen red de så til Sigarsholm og der hevnet de en slektning av Helge. Svava rådde over Helge i kampen og beskyttet ham fra skade.
Helge møtte en giganten Hate og tok hans liv. Hrimgerd kom og hun var Hates datter og hun snakket med mennene. Atle, som hadde vært som en vakt, ba henne om å forlate dem eller forberede seg på det verste, men Hrimgerd hadde forstått at hun var nær morderen av hennes far og kalte Atle til kamp. Helge deretter våknet opp og sa til Hrimgerd at han ikke ville godta noen vilkår. Hrimgerd svarte at hun hadde angrepet han for lenge siden hvis det ikke var for noen beskyttet krigerne ovenfra. Helge tok det som et varsel og lot samtalen vare til solen steg over fjellene og Hrimgerd ble slått til stein. Helge gikk deretter til Eylime for å be om å få gifte seg med Svava og de giftet seg.
Hedin var bror av Helge. En gang, da jakt, møtte Hedin en gigant som ville følge Hedin. Hedin nektet, men da var han forpliktet til å sverget en ed som ikke kan brytes. Hedin sa at han ville ta Svava til sin kone. Han angret senere på sin ed og han bodde i skogen. En gang på en tur, møtte han Helge og fortalte hva som hadde skjedd. Helge sa at han ikke skulle være redd, og at han ville møte Alf, sønn av Hrodmar som var en mann han en gang drepte. Helge visste han ikke ville komme tilbake fra duellen og fortalte Hedin så mye.
Hjemme fortalte Helge alt til Svava og ba henne gifte seg med Hedin. Helge red så ut til duell og ble dødelig såret. Svava kom å se ham for siste gang. Hedin ba om Svava etter Helges død, men Svava nektet, Diktet avsluttes med en prosalinje om at Helge og Svåva skal gjenfødes.
http://runeberg.org/eddan/se-15.html
http://www.allempires.com/article/index.php?q=helge_hjorvardsson

Hjorvardson, Helge av Tune (I4652)

1702

Helge den hvasse konge over Ringerike
Han var sønn av Olaf, gift med Åslaug Sigurdsdatter: De hadde sønnen Sigurd Hjort
Fra Hods ættetavle Dag var gift med Thora Drengjamor, og de hadde ni sønner. Den ene het Oli, den andre Åm, den tredje Jøfur og den fjerde Arngrim. Oli var far til Dag, far til Oleif, far til Hring, far til Olaf, far til Helge, far til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Haralds ætt ble kalt Døglinger. Arngrim eide Eyfuru. Sønnen deres var Angantyr berserk.
Alfs den gamle ættetavle. Kong Ålf den gamle styrte over Ålfheim. Han var far til Ålfgeir, far til Gandalf, far til Ålfhild. Ålfhild var mor til Ragnar lodbrok, far til Sigurd orm i øyet, far til Åslaug, mor til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Harald den gamle, sønn av Valdar den gavmilde Hroarsønn, var gift med kong Heidreks datter, Hervor. Sønnen deres var Halfdan den rådkloke, far til Ivar den vidfadme, far til Aud den dyptenkte. Hun var gift med Hrærek ringslengeren. Deres sønn var Harald hilditann. Senere var Aud gift med kong Rådbard. Sønnen deres var Randver, far til Sigurd ring, far til Ragnar lodbrok, far til Sigurd, far til Åslaug, mor til Sigurd, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre, som var den første enevoldskongen over Norge. (Dette er anetavlen via Åslaug, og nevner ikke Helge).
http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html
Denne linjen stemmer delvis overens med den som blir funnet i Ragnarssonas þáttr, hvor det i stedet er fortalt at Dag den store og hans kone Þóra drengjamóður var foreldre til Ring, far til Inge, far til Ingjald, far til Hring, far til Olaf, far til Gudröd og Helge Kvasse. Helge giftet seg med datteren til Sigurd slange-i-the-øye og hadde sønnen Sigurd Hjort, faren til Ragnhild, mor til Harald Hårfagre
De to tavlene er engie om at Helge Kvasse sin far var Olaf sønn av Hring.
http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/ThattrRagnarsSonar.html
https://en.wikipedia.org/wiki/Dagling
http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/ThattrRagnarsSonar.html

Olavson, Helge Den Kvasse (I4494)

1703

Helvig blev svensk drottning i sitt gifte med Magnus Ladulås 1276. Hon kröntes den 29 juli 1281 i Söderköping, för övrigt den första kröningen i Sverige av en kunglig gemål. I morgongåva erhöll hon av Magnus gården Dåvö i Munktorp, Västmanland, med därunder lydande härad.
Då de revolterande stormännen 1278 i Skara tog hennes far Gerhard tillfånga i det så kallade Folkungaupproret sökte Helvig sin tillflykt i klostret därstädes.
Efter makens död 1290 residerade Helvig som änka på sitt morgongåvogods Dåvö. Hon levde där ännu 7 mars 1324, men avled före 14 februari 1326.
Helvig begravdes troligen jämte maken i Riddarholmskyrkan i Stockholm, då de i Magnus gravkammare två påträffade kvinnoskeletten förmodats vara Helvig och hennes dotter Rikissa.

Helvig (I10131)

1704

Hendes Vaaben var en Ugle

Begravet St. Peders Kloster, Næstved

Ketelskov, Eslif (I7259)

1705

Hendrik er av den gamle Meyer-slekta på Lille-Skånland.Drev gården Vollen.

Dåp 1790 Bergvik
https://media.digitalarkivet.no/kb20070601640234

FT 1801 Aarbogen
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058493001870

Ekteskap 1826 nr 4
https://media.digitalarkivet.no/kb20070601640620

Død 1852 Botten 67 år nr 55
https://media.digitalarkivet.no/kb20070227710274

Steensen, Hendrik Meyer (I1691)

1706

Hennes foreldre kan være Anders Nilsen 1638-1720 Nedre Voll og Doreth Nielsdatter 1640-

Andersdatter, Guru (I8999)

1707

Hennes man Daniel Edin, hade förtänktsamt nog försett Magdalena (Malen) med nybygget Söråsle, men naturligtvis kunde det inte ge tillräcklig bärgning åt henne och de många barnen, när nådåren tog
slut. Hon slog sig därför på handel med samerna, något som ännu kunde vara mycket lönande. De kallade henne "Glicken", ibland också "Rödbroka", då hon kom klädd i röda klädesbyxor till
"Brännvinshällan" för att göra affärer med dem." Hennes varor bestod i tobak, brännvin, eldstål, flinta, syringar och nålar, deras varor var torrfisk, notsimmor och vrilskålar. Och detta berÀ¿ttas ännu efter hundra år. Hon tog även emot pärlor, som ännu kunde fiskas ur Gide- och Lögdeälvarna, för avsalu söderut. att handeln varit inkomst bringande och hon själv en generös natur, visar hennes frikostiga penninggåvor till kyrkan, som hon också förärade "en psalmbok in octavo".

Rockstadia, Magdalena (I8315)

1708

Hennes navn er også skrevet Aarsele.

Darre, Ursala Christophersdatter (I3757)

1709

Hennes opphav er ikke kjent. Muligens fød på Bergvik.

Død 1774
https://media.digitalarkivet.no/kb20071102630383

Larsdatter, Alet (I6486)

1710

Hennes portrett henger i Revsund kirke. Bildet er malt av sønnen, kontrafeijer Seth Knudsen [Skanke] i Trondheim.

Jensdatter, Sigrid (I5084)

1711

Henrettet

Grimoald The Elder (I10577)

1712

Henrik blev kyrkoherde i Lit 1566. Han har med visshet tjänstgjort till år 1600, då han i januari undertecknade ett testamente. Undertecknade kyrktiondelängd för Lit och Föllinge socknar 1566-1571. Avgav trohetsed till konung Johan III i Oviken 21 Okt 1568. Jämtland tillhörde då Norge politiskt men kyrkligt till Sverige. Kvarstannade i Jämtland efter Stettinerfreden 1570 (slutet på Nordiska sjuårskriget), då Jämtland överfördes från svenska äkestiftet till Trondhjems stift. 1589 uppskattades inkomsterna för kyrkoherden i Lit till 99 t:r korn, 1 1/2 tunna smör, 1 fjärding smör, 1 fjärding fisk, 16 mark påskoffer utom annat; en betydande inkomst. (Henrik Pederssön, ev även Henrik Carpelanus.) Han var utsatt för våldsdåd av en sockenbo i Föllinge, Nils Persson, som pliktade 11 mark. Ägde ett hemman i Fyrås, Hammerdal sn.

Medelpadius, Henrik Petri (I4981)

1713

Henry Berg - Trondheim før Cicignon
"225. Laurs Nielsen. Dette er den såkalte Spager- eller Spagården. 1627-28 betalte Jens [Olsen] i Spagården tiendesild, og 18. mars 1641 ble det holdt skifte etter ham. Daniel Eilsen i Spagården ble 30. des. 1644 oppnevnt til formynder for sl: J: JJacob Jensens datter Maren, og nevnes 1645 blant borgere og handverksfolk. Han var nordlandshandler, seilte på Nordland, og døde ca. 1657 (Referanse 1). Ledingen 1660-62 fører opp Lars Nielsen i Spaagården med leiebo Olle Ellingsen. Denne eier m må være nordlandshandler Lars Nielsen Bing med leiet Holmnesset i Vesterålen, som i 1650-årene ble gift med Marit Olsdatter. 6. februar 1683 skjøter Laurits Nielsen til Peder Jouch sin grunn til den nyanlagte Strandgate og Søndre gate (referansnse 2). 10. oktober 1692 skjøter Peder Jouch til Joachim Hinsche sin iboende gård, beliggende på hjørnet av Strandgata og Søndre gate, nest sl: Johan Harbestes før bebodde gård (nr. 224) på søndre og [Danielsbaker-]veiten ved Lorents Hansen Holst (nr. 219) på østre side (referanse 3). Før reguleringen var dette den annen gård syd for Nedre almenning på det gamle Findevegårdsstretes vestside, nå har den nr. 13 til Olav Tryggvassons gate."

Referanse 1: 1. T. Kap. forh. 9 mai 1664
Referanse 2: Byt. 8. febr. 1683
Referanse 3: Panteb. nr. 1 a, s. 169

Skifte 21/4 1691, avdøde Lars Nielsen, Nordlandshandler. Enke Maritte Olsdatter. Barn:
Niels Larsen
Ingeborg Larsdatter gift
Tore Larsdatter gift Hans Michelsen i Nordland. Torre Larsdatter gm Hans Michelsen Hognes i Nordland.
Lagverge Morten Brynildsen.
Gård 200, Halmsnes (feilavlesning for Holmsnes?) borgerleie i Vesterålen 30, ialt 375-44, netto 331-1-6

Nilsen, Lars (I8227)

1714

Her er det litt vanskelig å si med sikkerhet om han stammer fra Kvammen men det er den eneste Johannes som finnes i folketellinga for 1801. Militær manntallet for Alstadhaug opplyses det at han kommer fra Sogn

FT 1801 Qvamen 1769
https://digitalarkivet.no/census/person/pf01058402001533

Ekteskap 1814
https://media.digitalarkivet.no/kb20050427020394

Død 1834 Nr 74 67 år
https://media.digitalarkivet.no/kb20050427021056

Kvamen
https://www.nb.no/nbsok/nb/a0e81fabef843064ecf88f03d9214a5f#635

Ikke nevt i skifte Elling Monsson
https://media.digitalarkivet.no/sk20081127630740

Diskusjon
https://forum.arkivverket.no/topic/211171-johannes-ellingsen-vanved/

Skifte ** Vanved; Herøy/1834
7965 Johannes Ellingsen M Hovedperson
7966 Else Barbara Pettersdatter K Ektefelle
7967 Elling Johannesen M 17 Sønn; Tj. Lars Isaksen, Slapøen.
7968 Mathias Johannesen M 14 Sønn; Er hos Nils Nilsen, Schar i Dønna.
7969 Inger Johanna Johannesdatter K 19 Datter; Tj. lensmanden i Tiøtta.

Ellingsen, Johannes (I3018)

1715

Hergrim halvtroll Arngrimsson
Han var sønn av Arngrim (Hergrim) og Ama. Hergrig giftet seg med Øgn.de fikk sønnen Grim
"En Jette og Bjergboer, ved Navn Hergrim, bortførte Ama Ymis Datter fra Ymisland og tog hende til Hustru. Deres Søn var Hergrim Halftrold (Halvjette); han opholdt sig vexelvis blandt Bjergtroldene og Menneskene; han var stærk som en Jette, en stor Troldmand og en vældig Bersærk; han bortførte fra Jøtunheim Øgn Alfasprengi, og tog hende derpaa til Hustru. Deres Søn hed Grim. Hun havde før været gift med Starkad Aludreng"
Hergrim ble drept i en tvekamp med Starkad
http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek

Arngrimsson, Hergrim (I11818)

1716

Herlaug kan ha levet ca. 825.

Hålogaslekten var jarler (konger) i Hålogaland som er det gamle navnet på området mellom Namdalen i Nord-Trøndelag og Lyngen i Troms. Senere var slekten jarler i Trøndelag og i perioder konger av Norge. Sidegrenene var jarler og konger på Møre.

Øyvind Skaldespiller skrev på 900-tallet "Håløygjatal, et hyldingsdikt til Håkon jarl. Her nevner han jarlens forfedre bakover i 27 generasjoner. Det er svært usikkert hvor godt belegg han har hatt for sine opplysninger. Han nevner imidlertid en kong Godgest på Omd (muligens Andøya), og kong Herse som muligens holdt til i Namdalen. Et indisium på håløyghøvdingenes kontrakter utad kan det være at Godgest skal ha fått en hest i gave fra kong Adils i Uppsala, og Gylaug og Gudlaug skal ha kjempet i sjøslag mot Uppland-kongene et sted ved Danmarks kyster. Mogens Bugge fører i "Våre forfedre" Herlaug som sønn til Harald Naumdalajarl og antar at Harald levde omkring 800.

I "Rosensverdslektens forfedre" av Bent og Vidar Billing Hansen angis hans far å være Grjotgard, født ca. 790. Denne Grjotgard skulle så være sønn til Herlaug og sønnesønn til den ovennevnte Harald Trondsson Naumdalajarl. Sistnevnte antar at Harald er født ca. 730.

Da begge må ha anvendt Håløygjatal som kilde har det vel sneket seg inn en skrivefeil i en av disse bøker. Hva diktet inneholder må derfor kontrolleres senere.

Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek av Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson hadde i merovingertid en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på vestlandet. Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter.

Vareomsetningen i innland og utland har vært en stor inntektskilde for småkonger og høvdinger. Frie og trygge handelsveier har vært viktig for varesendingene, og særlig har det vært av betydning å sikre skipsleia langs kysten hvor hovedferdselen gikk. De nordnorske høvdingene synes å ha frigjort seg fra maktsentrene på Vestlandet i første del av merovingertiden, og de har kunnet omsette sine produkter lenger sør uten at stormennene langs kysten hindret dem. I løpet av 700-tallet ser det ut til at vestlandsdistriktene igjen opplevde en oppgangsperiode, og på nytt ble rikdom og makt konsentrert hos høvdingene her, slik for eksempel skipsgraver fra tiden like før år 800 på Nord-Karmøy viser. De sterke høvdingene ved Avaldsnes kunne kontrollere all ferdsel i hovedleia gjennom det smale Karmsundet, og handelsskip nordfra kunne vanskelig slippe forbi uten spesielle avtaler. Dersom også andre høvdinger på Vestlandet i strategiske posisjoner krevde toll eller avgifter for fri ferdsel, ville snart overskudd fra vareomsetningen gå tapt.

Et sterkt Vestland ville begrense økonomisk vekst i Nord-Norge og Trøndelag, og det ville være av stor betydning for høvdingene herfra å få underlagt seg distriktene lenger sør langs kysten. Det kan se ut til at forfedrene til Håkon jarl Grjotgardsson, de såkalte Håløygjarlene som omtales i Håløygtal, hadde gjennomført en erobring av kyststrøkene fra Lofoten i nord til Trondheimsfjorden i sør i løpet av merovingertid og tidlig vikingetid. Trolig var det jarlenes politikk å fortsette erobringen sørover langs vestlandskysten. Grjotgard jarl hadde sin kongsgård på Ørlandet ved innløpet til Trondheimsfjorden på slutten av 800-tallet da Harald Hårfagre kom over fjellet fra Øst-Norge og underla seg Trøndelag. Håkon jarl Grjotgardsson dro til møtes med Harald Hårfagre, og de to erobrerne gikk i forbund, slik at de ved felles styrker kunne kue vestlandshøvdingene.

Haraldsson, Herlaug (I4409)

1717

Herr Anders Benkestokk. Første gang nevnt i 1480 da han ble innskrevet som student ved universitetet i Rostock. Etter hjemkomsten fra utenlandsstudiene fikk han en stilling som prest. Den 19 februar 1499 innvilget pave Alexander 6. en søknad fra herr Anders Benkestokk, som nå var prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme, om at han skulle få lov til at slå sammen flere kirkelige embeder. Herr Anders hadde tidligere fått pavelige tillatelser til å være prest til tross for mangler ved sin fødsel. Den siste merknaden må bety at han var født utenfor ekteskap. Den latinske teksten kaller ham . Presten i Bjørnør var ofte samtidig kannik ved Nidaros domkirke. Om herr Anders var kannik før 1499 er slett ikke sikkert, men han må utvilsomt ha vært det senere. I 1549 oppgir vitner for Nidaros domkirkes kannikekollegium at herr Anders Benkestokk (Anders Benckestock) hadde vært kirkeverge ved domkirken og over stiftsgodset i Gauldal len i tiden etter herr Jens Jacobsson. Herr Jens Jacobssons funksjonstid var under erkebiskop Gaute, og også herr Anders innehadde kirkevergeembedet før erkebiskop Erik Walkendorf tiltrådte i 1510.
Hvor skal herr Anders plasseres genealogisk? Han har sikkert, som skikken var, studert ved en av landets katedralskoler før han starter studiene i Rostock. I 1480 bør han ha vært minst 18 år gammel. Vi kan ikke med sikkerhet si hvem hans far var, det kan ha vært Trond Tordsson Benkestokk, men også andre er mulige, for eksempel Jon Tordsson Benkestokk i Bergen.
Ingen Anders Benkestok er nevnt i kannikelistene for Trondheim Domkapitel år 1539 (Daae, Ludvig: Trondhjems Stifts geistlige historie. Trondheim 1863, s. 218f.) eller år 1540 (DN XII, s. 742).
Anders Trondssøn Benkestok, Student 1480 ved Rostocks Universitet, senere Kannik og Øconomus capituli i Trondhjem.
En yngre Anders Benkestokk er nevnt år 1572 i en fortegnelse over kannikegården [i Trondheim] og deres besittere (Daae, Ludvig 1863, s. 219f.): .

Benkenstok, Andreas (I294)

1718

Herr Lars, som var kapelan i Brunflo (1435-47), bevitnet at brødrene Örjan, Jens og Olof Karlssønner utløste sin søster Christina fra fedrenegården Hov i Hackås 29.06.1435. Hennes arvedel på 300 mark sølv i tillegg til klær, kopper og gryter samt 50 mark beviste den rikdom slekten besatte (DN XIV 48): «Allum them godom mannom som thetta breff see heller hœra tå bekendis wi brœder som heær effter nemnes Jœrian Karlsson Jœns Karlszon Oloff Karlszon j Hoff medh thesze våre opne breffue at vi haffum effter dannemens tillagh och nærwarandis lœst vår sœster Christin vt aff Hoff och allum vt jordum och haffuom vi giffuit henne try hundrede mark j gode penninge j si(l)ffuer och koppar och gryter forutan hennes klæder fœrst j par londerst klædan kåpe och kiortel j par ledesk klæden kåpe och kiortel fœr wtan hennes linklæden och annen deel som hon hade aff wår faders gård som lœp tel femti mark thesze gode men vare ther vt offuer och skatte och lade osz j mellan Olaff j Sande och Peder (i) Sande Anders ther samma stades Anders i Matenææs Tel ythermere wisze och bettre f#oerwarelse bidie vi hede(r)lig man heer Lares j Brunflo Lares i Kluxos Mårtten i Œœn Keel i Monsta om sin inseg(le) nedan på thette breff som skriffuit
anno domini m cd xxxv sancte Pede(r)s dag» Sammendrag: Brödrene Jörian, Jöns og Olaf Karlssönner i Hof (Jemteland) erkjende, at de havde udlöst sin Søster Christine af Gaarden Hof og alt tilhörende Jordegods for 300 gode Mark foruden hendes Klæder m. m., der belöb sig til 50 Mark:
Radgerd levde enda 30.04.1438, da hun sammen med sine sønner kunngjorde at hun med sine sønners og svigersønners godkjennelse hadde solgt Heglid (Hägled) i Sunne for 70 mark til kyrkoherden Ylian (DN III 742): «Alle the dandhemæn som thetta breff høra æller see swa wæl them som epther komande som the nw ærw hilsar jac Radgerd Kætilzdotter Pedar Karlson Ørian Karlson Eric Karlson Jøniss Karlson Olaff Karlson kærlica med warom herra. Thet skall allom witherlikit wara at jac forda Radgerd Kætilzdotter med jaa god wilia beradna modhe oc handhaband minom ælskelicom sonwm oc magum haffwer jac saalt oc oplathit hederlikom manne herra Yliane ith goozs som Heglidha hether lighiandhis (i) Sundha sokn med gard oc thwn thomp oc husom akir oc eng hult oc hagha j watho oc j thorro wedhestadom oc ingo vndan thakno som ther til ligher oc thill ligat haffwer aff forno oc nyo som ey er med salum salt æller gawom giffwid fore syuthigi suenska mark frith oc frelst fore hwariom manne vndhan mik oc minom arfwom oc vndher føra opnæmdan herra Elyan æller hans rættha epther komande. kænnis oc jac haffwa opburid helan pæning oc halffwan førsta och thet sydhersta oc alla hyna andra ther j mellan epther minne egno nøghio swa at mik nøgher oc [we]l nøgher. Vardher oc thetta forda gozs fost æller faalt tha skall thet ingom føra byudhas en minom rætha epther komande hulkit jac først oc fræmst fore skill oc swa mikit som forde herre Elyan bætrar gozit swa mykit er hans frome i pæningom. Thetta køp war giort med thwem fastom1 som er herre Rykard j Brunflo oc herre Jøniss j Owik oc med atta fastom som er Jæppe Laurisson Sundwis Rikard j Berg herra Rikard j Rødene Katilbiørn Eric Ywarson Biørn j Akirengh oc Olaff Helgason. Thill ythermera bewising oc høgre forwaring tha bider jac Radgærd oc Ørian wælbornan man oc høffdhingæ j Jæmpthaland Narwa Jacobson jac Jønis Karlson oc Olaff Karlson bidhiom hedherlikan man herra Jøniss kyrkioherræ j Owik jac Pedar Karlson biskedelican man Jngemund j Locum medan wi ey siælffue insigle ægom med warom kæra broder Erik Karlson sig siælfwom insigle ægande oppinbarlica hengia for thetta breff som scriffwad er arom epther gudz byrd mo cdoxxxo octauo in profesto apostolorum Philippi et Jacobi.» Sammendrag: Radgerd Ketilsdatter, Peder, Örjan, Erik, Jens og Olaf Karlssönner kundgjöre, at hun med sine Arvingers Samtykke har solgt sit Gods Heglid i Sunde Sogn i Jæmteland til hæderlig Mand (Provsten) Hr. Elyan.

Ketilsdotter, Redgerd (I4913)

1719

Herse.  Levde omkring 900.
Hårda-Kåre sies å nedstamme i 9. ledd fra Rolf i Berg. Om Rolf vet man kun at han skal ha vært konge i Berg på Hedemarken. Om han var en historisk person er tvilsomt. Han er i så fall den eldste kjente opplendingekongen sagnet kjenner og må ha levet omkring 600 - 700.
Hårda-Kåre var en ansett og mektig herse i Hordaland i begynnelsen av Harald Hårfagres regjeringstid, og sluttet seg frivillig til ham.
Hans ættemenn opptrer som mektige jordegodsbesittere, både i Hordaland og i Rogaland.

Aslakson, Hårda-Kåre (I4446)

1720

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232. Samkonge av Danmark 1232 - 1241. Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik IV Plovpenning (I4296)

1721

Hertug av Nedre Lothringen som da omfattet Brabant.
Ifølge Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» var Karl først gift med Agnes av Troyes (955-982) og dernest med Adelheid. Gerberga skal være hans datter i det første ektskapet med Agnes.
Ifølge Mogens Bugge i «Våre forfedre» var Karl gift før 979 med Adelheid som var datter til en av Hugo Capets vasaller. Han fører henne som mor til Gerberga.

de Lorraine, Charles (I7785)

1722

Hertug av Sønderjylland (Slesvig) 1115 - 1131.
Fra Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga; «20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar (den store), som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Hvitlær, og de hadde en datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sorkvesson. Deres sønn var kong Sorkve (Sverker).»
Da Knuds foreldre i 1102 dro på pilgrimsferd, ble han overlatt til den sjellandske høvding Skjalm Hvide til oppfostring. Senere ble han oppfostret hos hertug Lothar som senere ble keiser.
Knud fikk hertugtittel og hederstilnavnet Lavard [«herre»]. Tituleringen forekommer i Helmolds «Cronica Slavorum» og i Knytlingesagaen. Den forekommer også i det norske kildematerialet. I Sverres saga gis Sverres sønn, Sigurd, tilnavnet «Lavard». Ordet «Brythis» betydde opprinnelig «den som bryter og deler opp maten». Tilnavnet Lavard anses av språkforskere bety nettopp dette. Opprinnelsen til ordet «brythis» indikerer derfor høy status og da troligvis en herrestatus som kan forknippes med det generøse fyrsteidealet. En lignende betegnelse finnes i det gammelengelske «Hlaford», et ord som senere utvikles til benevnelsen «Lord» (= herre).
Han ble i 1115 grensejarl mellom Danmark, Tyskland og Vendland. Da Venderfyrsten Henrik døde i 1127, benyttet han dette til å kjøpe Henriks fyrstestilling av Lothar og ble forlenet av ham stillingen som Vendernes konge eller Knjæs (Knés).
Helmold oppgir at Lothar utnevnte Knud til «Rex Obotritorum», samtidig som han ble den tyske hertugens vasall. I «Knud Lavardslegenden» hevder Knud, da han anklages av kong Niels for å ville tilskanse seg den danske kongekronen, at han ikke var vendernes konge, men kun deres fyrste («Knés» eller «Knjaz»). Han oppgir at denne benevning kun var en herretittel. Saxo lar Knud hevde at han ble kalt «Herus» og «Dominus», men aldri «Rex» av slaverne.
Som «prœfectus» og «senior et defensor» av Slesvig disponerte Knud over en handelsplass som hadde en spesielt fordelaktig strategisk plassering, økonomisk sett. Byens inntektsbringende handel ga Knud en særstilling, ikke bare i Danmark, men også i store deler av Østersjøregionen.
Knud hadde fått berømmelse og anseelse ved rikets sydgrense. Hans militære fortjenester var ubestridelige. Hertil kom den glans det sto om ham, både i kraft av hans personlige egenskaper, og fordi han kom med noe av utlandets eventyrskjær omkring seg. Han hadde vanket ved keiser Lothars hoff, og var ved sin kledsdrakt og livsstil representant for det «moderne».
Saxo: Om Knud Lavard (omkring 1208):     «Her optrådte Knud nu i sachsisk dragt [vestis Saxonica] og langt finere klædt end de øvrige, og ved synet vældede misundelsen op i Henrik [Skatelar], der ikke kunne fordrage pragtfuldt udenlandsk tøj [alieni cultus splendor]. De kom op at skændes, og Henrik udbrød at purpur aldrig kunne sikre Knud mod sværd, hvortil Knud svarede at Henrik ikke var spor mere sikker i sine fårehuder - en elegant udlevering af Henriks bondskhed, og en finere måde at give igen på stiklerierne til hans prægtige dragt end trusler eller skældsord. Når han selv blev kritiseret for at følge udenlandsk mode [externus cultus], var han helt tilfreds med at kunne svare med en spydighed om landets egen [domisticus] klædedragt.» Gest. D. XIII.5.4 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud Lavardslegenden beretter om relasjonen mellom Magnus Nielsen og Knud Lavard under dronning Margareta:     «Knud og Magnus var da også venner og følgeslagere (amici et soci), slik blodets nære bånd     krevde det: og så lenge dronningen levde kunne det ikke finnes noe fiendskap mellom dem.» Den latinske termen «socii» ble ikke sjelden brukt ekvivalent med begrepet «commilitones», dvs. våpenbrødre eller hirdbrødre.
Knud Lavards-Ordinalet: Om Knud Lavards feide med Magnus (omkring 1170):     «Efter at have skaffet fred i sit fædreland [patria sua] trængte hertugen [Knud Lavard] med et ringe følge ind i Venderland [...] Næsten ni år mærkede Knud ikke sin fætters had. Ganske vist hørte han af flere, at Magnus spandt rænker imod ham; men såre trofast, som han var, kunne han ikke have en så nærtbeslægtet ven mistænkt for troløshed.     Det hændte sig imidlertid, at hertugen blev anklaget for kongen. Da var det, at kongen, der lånte øre til de løgne, man snakkede ham for, på Ribe ting vendte sig imod ham med disse klagepunkter: "Du har," sagde han "mod landets sæd indført nye skikke [conta consuetudines terre nova quedam induxisti], og i Venderland har du, mig og mit kongedømme til skade, tiltaget dig kongenavn."     Kløgtig som hertugen var, svarede han med megen værdighed på den første anklage: "Dit land har hidindtil haft det for skik, at ingen kunne have sit gods sikkert, hverken under lås og lukke eller nogen som helst anden vagt. Men hændes det nu, at en mand, rig eller fattig, enten med vilje lader en ting blive liggende på alfar vej eller glemmer den der, da bliver den ikke borttagen af nogen, men venter på sin ejermand. Dette er den ny skik!"» Af Vita Altera Kanuti Ducis in passione sancti Kanuti - Ordinalet/Knud Lavards helgenlegende forfattet af anonym præst i Ringsted. Overs. Hans Olrik Danske Helgeners Levned, 1893 s.126ff. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.29f. Latinske tekst i Monumenta Germaniae Historica, Scriptorum (in folio) bnd. 29 udg. G. Waitz et al. s.13f.
    I 1130 sto Knud på toppen av sin politiske karriere. Han var ikke bare «dux» i Danmark, men hans militære fremganger i Venderland førte også til at Knud ble utropt til fyrste eller «knés» over det slaviske folket obotritene. Hans fremganger hadde gjort ham til en østersjøfyrste av betydelig dignitet, noe som gjorde ham til en meget verdifull alliansepartner innen den nordeuropeiske storpolitikken. Knud hadde gode kontakter med den saksiske hertugen, den senere tyske keiseren Lothar. Han var gift med Ingeborg, datter til Novgorodfyrsten Mstislav. Da Ingeborg på morssiden var i slekt med den stenkilske kongelige slektsgrupperingen, kontrollerte Knud sannsynligvis også et betydelig antall eiendommer i Götaland.     Danmark var et valgrike. Om den aldrende kong Niels skulle dø, ville det være tingmøtene - og muligens ledingshæren - som skulle velge den nye konge. Derfor måtte det nødvendigvis oppstå et motsetningsforhold mellom Magnus og Knud, de to kongesønner som valget naturlig måtte stå mellom.     I julen 1130 hadde kong Niels innbudt rikets stormenn til gilde i Roskilde. Festen endte fredelig, men Magnus ba Knud møte ham igjen i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted. Uten å ane uråd innfant Knud seg, kun fulgt av noen få menn. I skogsbrynet traff han Magnus, som vennlig ønsket ham velkommen. De vekslet et par ord, men plutselig brøt en flokk bevepnede menn som lå i bakhold, frem fra skogen og Magnus ropte: «Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knud ble så hugget ned uten å kunne få sitt sverd ut av sliren.     Dette brutale mord var ikke bare en forbrytelse. Det ble også en ulykke for hele riket, idet det ble begynnelsen til mange års borgerkrig. Om motivet til den blodige handling kan det ikke herske tvil. Magnus følte seg, antagelig med god grund, truet som kongsemne av fetteren, og ønsket gjennom mordet å sikre sin makt for fremtiden. Men det gjorde jo ikke hans forbrytelse mindre. Selv ikke hans nærmeste partifeller kunne akseptere hans handling.
Helmold: Om Knud Lavard og hans død (omkring 1170):     «[...] Derefter begav han [Knud Lavard] sig hjem til sit fædreland [in patriam], hvor hans farbroder tog venligt i imod ham og gjorde ham til hertug over hele Danmark [tocius Danie]. Og denne mand, som forstod at skaffe rolighed til veje, begyndte at berolige landet ved at vise alle løsgængere døren [cepitque vir pacificus regionem comparare, auferens viros desertores de terra] [...] Knud kom til sammenkomst med sin farbroder på en almindelig herredag. [...] Niels´ søn Magnus, der tillige med sin moder var til stede ved dette optrin, opæggedes ubeskriveligt, da moderen sagde: "Mærker du ikke, at din fætter alt har grebet spiret og er drot?" [...] Disse hendes ord æggede ham, som sagt, og han begyndte at smede rænker for at komme Knud til livs. [...] Thi så snart han under venskabs skin havde lært Knud at kende og så, at han ikke gav nogen skummel mistanke rum, bad han ham møde sig til en samtale under fire øjne. [...] Men folk havde haft folk liggende på lur, som pludselig brød frem fra deres smuthuller, sårede og dræbte Knud; og de var i deres blodtørst grumme nok til at finde en tilfredsstillelse i at sønderlemme den dødes krop led for led. Men fra den dag tiltog urolighederne og de indre fejder i Danmark [perturbaciones et intestina bella in Dania], som vi i det følgende delvis vil komme til at berøre [...]». Fra Cronica Slavorum (Helmolds Slaverkrønike) I.49f., overs. P. Kierkegaard 1881/1885. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.27ff. Latinske tekst i Cronica Slavorum i Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, udg. G. H. Pertz 1868, s.100ff.
Roskildekrøniken: Om drapet på Knud Lavard og opprøret mot kong Niels (omkring 1140):     «Men den gamle fjende [...] såede så stor splid blandt danerne [inter danos], at der ikke har været nogen større prøvelse for gejstlighed og folk [clerus et plebs] siden kristendommen slog rod i Danmark [Dania]» Overs. M. Gelting, Roskildekrøniken, Århus 1992 s.25 - jvf. M. Cl. Gertz, Scriptores minores historiae Danicae medii ævi, vol. I Kbh. 1970 s.26. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud ble begravet i Ringsted klosterkirke og ble kanonisert i 1169.
    Kongen var langt fra eneveldig. Stiftelsesdokument for klostre og andre dokumenter med angivelse av personnavn viser at en rekke forskjellige stormannsslekter eide tildels store jordbesittelser. Hvideslekten kjennes f.eks. i Midt- og Nord-Sjelland og Bodil-slekten i Syd-Sjelland, på Falster og Møn.     Hvideslekten støttet Erik Ejegods etterkommeres krav på tronen. Valdemar den Store ble oppfostret av Skjalm Hvides sønn Asser Rig sammen med Asser Rigs to sønner: Esbern Snare som grunnla Kalundborg og Absalon som ble erkebiskop i Lund. Bodilslekten donerte store verdier til innstiftelse av St. Peders kloster ved Næstved og Skovklosteret, det nåværende Herlufsholm.     To søstre, Margareta og Christina fra den innflytelserike Stenkilslekten i Östergötland, ble storpolitiskt inngiftet i kongehusene i nabolandene. Magareta ble, som enke etter den norske kongen Magnus III Berrføtt, gift med Niels I den Gamle, den siste av Svend II Estridssons sønner som ble konge i Danmark. Margareta ble dermed farmor til Knud Magnusson. Christina ble gift med Mstislav I [Mstislavich Vladimirovich] av Novgorod og mor til Erik Emunes kone Malmfrid og Knud Lavards kone Ingeborg. Dermed var Christina også mormor til såvel Svend Grathe som til Valdemar I den Store. Da Erik III Lam abdikerte i 1146 ble Svend III Grathe valgt til ny konge i Skåne og på Sjelland, mens jydene valgte Knud Magnusson til sin konge. Valdemar, som ble født etter sin fars død, ble oppkalt etter sin russiske morfar og ble den første danske kalt Valdemar.

Lavard, Sankt Knud (I4279)

1723

Hertug Vilhelm blev født i 1027 eller 1028 i borgen i Falaise, som søn af hertug Robert 1. af Normandiet "Djævelen" og dennes frille, der var en garverdatter ved navn Arletta. Vilhelm, der som mange af sine forfædre var født uden for ægteskab, fik naturligt nok tilnavnet Bastarden allerede i samtiden. Mens Vilhelm endnu var en lille dreng, besluttede hans fader sig for at drage på pilgrimsfærd til det Hellige Land. Han døde i Konstantinopel, og nyheden nåede Normandiet i 1037. Stormændene i Normandiet rustede sig til de stridigheder, der ville komme mellem dem indbyrdes, og Vilhelm gik under jorden i nogle år. Han vendte tilbage da han var blevet lidt ældre og gik aktivt ind i kampen for at forsvare sin hertugtitel, og i 1047 i slaget ved Val-és-Dunes vandt den unge hertug i koalition med den franske konge en afgørende sejr over sine modstandere. Herefter sad Vilhelm fortrinsvis sikkert i sadlen – så sikkert som det var muligt i middelalderens Europa.

I 1051 var Vilhelm på besøg i England – om det var på eget initiativ eller om han var blevet inviteret er uvist, men faktum er, at Vilhelm højst sandsynligt blev udpeget til den svagelige engelske kong Edward Bekenderens efterfølger. Da Edward døde og jarlen Harold Godwinson blev konge, valgte hertug Vilhelm så at gøre krav på tronen. Dette medførte en normannisk oprustning og endte i sidste ende med slaget ved Hastings. Hvad Vilhelms motiver for at blande sig i tronfølgen har været, er uvist. England var et stort rige og en erobring ville naturligvis medføre en enorm økonomisk gevinst. Ved at gøre sig til konge i England, ville Vilhelm også være bedre stillet – politisk såvel som økonomisk – hvis han atter kom i konflikt med den franske konge eller andre af dennes vasaller. Det faktum, at Vilhelm var lovet kronen efter Edwards død, har været en ganske legitim grund til at gribe til våben overfor tronraneren. Selv paven havde velsignet hans felttog mod Harold. Men der kunne også være konsekvenser af et felttog af den kaliber. Hvis Vilhelm blev slået, mistede sin hær og var tvunget til at vende hjem igen, kunne hans hertugtrone begynde at vakle, da han ikke længere ville have mulighed for at forsvare den. Vandt han ikke en hurtig sejr, men blev felttoget trukket i langdrag, ville hans lange fravær fra Normandiet kunne få samme betydning.

Den 14. oktober 1066 besejrede han imidlertid Harold Godwinson i slaget ved Hastings, og allerede Juledag 1066 lod han sig krone som konge af England. Hermed satte han formelt punktum for den normanniske invasion af England, skønt han helt frem til sin død i 1087 måtte kæmpe mod engelske jarler, den franske konge og sin egen søn. Hans død skyldtes et fald fra sin hest, og Vilhelm blev stedt til hvile i katedralen i Caen

Vilhelm I Erobreren (I8013)

1724

Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

of Gardarike, Ingeborg (I5225)

1725

Hervor Agnantyrdatter
Datter av Angantyr og Tova. Hun giftet seg med Höfund, De fikk sønnene Agantyr og Heidrek
Hervor ble født etter at hennes far Angantyr døde som følge av en tvekamp med den svenske helten Hjalmar den hugstore, og vokste opp som en trell. Hun klede seg som en mann, kjempet, drepte, og herjet under sitt mannlige fornavn Hjørvard. Da hun fikk greie på sin fars identitet besluttet hun leve slik sin far og finne «Tyrfing», det magiske sverdet.
Sammenkalle de døde
En dag da hun seilte inn til Munarvåg (Munarvágr) på Samsø (Samsey) med flåten sin, men hun var den eneste som våget å legge til ved den forheksede øya. Resten av mannskapet hennes fryktet de nattlige hendelsene som skjedde blant gravhaugene på øya. Da hun nærmet seg gravstedene oppdaget hun en ild som brant over dem, og nærmet seg den største av gravene. Hun talte da med høy stemme og krevde at hennes far avslørte seg selv. Hun fortalte at som hans datter hadde hun krav på sin rettmessige arv, Tyrfing. Deretter påkalte hun også sine elleve onkler med så høy og stram stemme at hennes fars stemme ble hørt. Han ba henne om ikke å forfølge sin leting etter sverdet. Hun ga seg ikke, men fortsatte å kreve arven.
Krever sin arv
Endelig åpnet graven seg og i dens midtre skinte en ild. Der så hun sin far, som advarte henne om å ikke be om sverdet. Det ville føre til døden for hele stammen om hun brukte det. Likevel opprettholdt hun kravet. Endelig ble sverdet kastet ut av graven og hun grep det, hilste farvel til sine døde slektninger og gikk mot kysten.
Da hun kom fram var alle skipene borte. Hennes mannskap var blitt skremt unna av ildene og tordendrønnene fra galtene.
Til slutt klarte hun å komme seg fra øya og nådde fram til jotnen Gudmund av Glæsisvoll (Glæsisvellir) i Jotunheimen. Fortsatt var hun kledt i mannsdrakt og kalte seg Hjørvard. Listig hjalp hun jotnen å vinne brettspillet sjakk. Imidlertid drepte hun også en mann der som forsøkte å dra Tyrfing ut av sliren etter at hun hadde reist seg fra bordet. Deretter dro hun igjen i viking, og hun reiste langt og fjernt.
Etter en tid gikk hun trett av reisene og dro tilbake til sin fosterfar Bjartmar. Her begynte hun å sy og brodere som andre kvinner, og ble da betraktet som en vakker og hendig pike.
Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne gifte seg med ham og hun sa da ja. Gamle Gudmund feiret med stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem. De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene Angantyr og Heidrek.
Sverdet Tyrfing fortsatte å gjøre ondt verk, og Heidrek drepte sin bror Angantyr med det. For de videre hendelsene med sverdet, se artikkelen om Heidrek.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hervor
http://heimskringla.no/wiki/Sverdet_Tyrfing

Angantyrsdotter, Hervor (I11832)

1726

Herzog von Bayern um 695 - 717.

Theodo (I10575)

1727

Herzog von Kujawien, Fürst von Schlawe

von Kujawien-Schlawe, Boleslaw (I11496)

1728

Herzog von Schwaben

Burchard II (I8622)

1729

Herzog von Schwaben

Burchard I (I8624)

1730

Herzog von Schwaben 1105-1147

von Hohenstaufen, Friedrich II (I11538)

1731

Hessiske landgreves lensmand Boineburg

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Boineburg/Boyneburck.htm

von Boineburg, Botho I (I11480)

1732

Hilde Ålesdatter
Hun var datter av Åle fra Opplandene Hilde ble gift med Fredleif . De hadde sønnen Åle
Fredleif borførte med vold g.1 Hild, datter af Åle, konge over Oplandene i Norge, og giftede sig med hende; med hende fik han sønnen Åle, g.2 med en anden kvinde fikk han sønnen Frode Fridleifsson.
http://www.vulkaner.no/f/m7xfm5xfp.htm

Ålesdatter, Hilde (I11844)

1733

Hildegard tilhørte gjennom sin mor, Imma, de gamle Schwabenhertugers hus. Hun var søster til Gerold, en bayersk markgreve som nød stor og velfortjent anseelse hos «Karl den Store » og Udalrich, som i 802 var greve i Argengau og Linzgau.
Hun ledsaget Karl til Italien og Roma i 773-774. En av hennes døtre, Adelheid, ble født under Pavias beleiring foran byens porter.
Hennes lykkelige ekteskap ble avbrutt ved hennes død 30.04.783 i Dudenhofen ved Mosel etter at hun hadde født Hildegard.
I «Genealogische Tabellen» av Johann Hübner kalles hun datter til hertug Childebrand i Schwaben og Brandenburg og barnebarn til den alemanniske hertug Gotfred. Det siste sier von Dunkern er feil i «Aus dem Blute Widukinds». 1

von Vinzgau, Hildegardis (I7517)

1734

Hildis Princess of Vandals (-572)
Generations of genealogists have accepted Hildis as a daughter of Hilderic, King of the Vandals in Africa. She has been seen, therefore, as a gateway ancestor to the Roman Imperial dynasty of Theodosius. However, this highly improbable descent is not supported by any contemporary reference. Moreover, the historical facts argue against the connection. Hilderic was deposed by his kinsman Gelimer in 530/31, then in 533 Gelimer himself was defeated by the Byzantine general Belisarius. Hilderic's daughter(s) were captured, along with other members of the Vandal royal family. They then disappear from history. Because of their descent from Valentinian III, they represented a dynastic threat to the Emperor Justinian. They were probably placed in a convent. Finally, religious reasons would have presented a barrier to the marriage of a Vandal princess to a Danish king. Even if Justinian had allowed Hilderic's daughters to marry, the fact that they were Christians would have mandated marriage to Christian princes in the Byzantine sphere of influence. They would not have been married to pagans ruling kingdoms distant from the Empire. Justin Swanström (2010).

Hildis (I11839)

1735

Hildur (Hervor) Heidreksdatter, dronning i Skåne
Hun var datter av til den mytiske goterkongen Heidrek Ulveham og Amfida. Gift med Valdar. de hadde barna Halvdan og Gudrød
Valdar den gavmilde Hroarsønn, var gift med kong Heidreks datter, Hervor. Sønnen deres var Halfdan den rådkloke, far til Ivar den vidfadme
http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html

Heidrekdatter, Hervor (I4701)

1736

Hjelle bnr. 1 Erkebruket

Manntallet 1701 Jelde 39 år
https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000626352

Død 1745 78 år
https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290758

Erikson, David (I8168)

1737

Hjemmedøpt 28. mars 1820 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/16619/6

Konfirmant nr 2 den 18. oktober 1835 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/16619/148

Viet 10. oktober 1853 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/16623/93172/27

FT 1865 Vasbottenfjeld
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038369002443

FT 1875 Vasbottenfjeld
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052424002057

FT 1891 Saltdal
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053162002244

Begravet 27. mai 1892 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/6694/240

Christensdatter, Anne Jørgine (I94)

1738

Hjemmedøpt Vitne: Moren og en av søstrene ved sykehuset (jormoren). Trondheim/Lademoen 1922-1942 Klokkerbok, side 168 nr 114

Langø, Magnus Bernhard (I10991)

1739

Hjorvard, konge av Tune
Han var sønn av Heremod. Hjørvard hadde fire koner 1. Alfhild, de hadde sønnen Heden. 2, Særeid de hadde sønnen Humlung; 3. Sinrjód de hadde sønnen Hymling. 4. Sigerlin de hadde sønnen Helge .
Kong Hjorvard hadde allerede tre koner og sønner med dem. Han hadde lovet at den vakreste kvinnen han hører om, skal bli hans. Han hørte om Sigrlin gjennom en fugl som sang om et svar til ordene av Atle. Atle dro for å fri til Sigrlin for Hjorvard, men på sin første tur mislyktes han Hjorvard hadde gitt land til Svafners,(Svaane) som var far til Sigrlin, men han nektet å gi han Sigrlin.
Andre gang reiste Hjorvard selv til Svafner og så bemerket han at lødene brenner og at ryttere rir rundt. De kom til en bygning som ble bevoktet av en fugl. Atle drepte fuglen og mennene fant Sigrlin inni. Fuglen de drepte var Jarl Franmar som hadde vært rådgiver for Svafner. Franmars datter Närke ble konen til Atle og Hjorvard tok Sigrlin som sin.
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadet_om_Helge_Hjorvardsson>
http://heimskringla.no/wiki/Kv%C3%A6de_om_Helge_Hjorvardss%C3%B8n_(Helga_kvi%C3%BEa_Hj%C7%ABrvar%C3%BEssonar>)

Heremodson, Hjorvard av Tune (I4651)

1740

Hjørvard Helgesson
Sønn av Helge og Snåva. Han var gift med Helga Fridleifdatter. De hadde barna Svade og Halvdan II ?
http://gw.geneanet.org/brynjulf?lang=no&pz=tor&nz=langballe&ocz=0&p=hjorvard&n=helgesson

Helgeson, Hjorvard av Sjælland (I4654)

1741

Höfund konge av Glæsivollum
Han var sønn av Gudmund. Höfnun Hervor giftet seg, De hadde sønnene Angantyr og Heidrek.
Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne (Hervor) gifte seg med ham og hun sa da ja. Gamle Gudmund feiret stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem. De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene An gantyr og Heidrek.
https://no.wikipedia.org/wiki/Hervor

Gudmundsson, Höfund (I11833)

1742

Högarna vid Gamla Uppsala som var större än Hågahögen var förmodligen platsen för Anunds kungasäte eftersom denne kallas för Anund Uppsala i Hervararsagan och uppges ha varit Björn vid Högens medkung.
Nästa gång en sveakung nämns i Ansgarsvitan heter han också Anund och uppges ha blivit fördriven från Sveariket och levt i landsflykt i Danmark. Vilket dock gör Hervararsagans uppgift att de skulle ha varit medkungar tvivelaktig.

Omkring år 844 gjorde iallafall Anund ett försök att återta sitt förlorade rike med hjälp av 11 egna skepp samt 21 danska skepp som ställde upp mot löfte att få plundra Birka.
Anund överraskande den svenske kungen som var långt borta när han anlände till Birka. Trots att Birkas försvar var svagt lät Anund dock nöja sig med att de betalade 100 pund silver för att slippa plundring.
Danskarna blev rasade över uppgörelsen eftersom de ansåg summan så låg att varenda köpman i Birka ägde mer än det och ville därför plundra staden.

För att lösa tvisten mellan danskarna och Anund tog man till lottkastning för att rådfråga gudarna. Anund hade lyckats förmå danskarna till detta genom att hävda att Birka skyddades av flera gudar varav den mäktigaste var Kristus. Lottkastningen resulterade i att Birka slapp plundring och danskarna beslöt att plundra en stad i slavernas land istället. Anund stannade dock kvar och gav tillbaka de pengar han hade fått av Birkas invånare eftersom han ville försona sig med sitt folk.

Erikson, Edmun (I3308)

1743

Holck (Holk) slegtens første kjendte mand er en Peder som maa være død ca. 1521, han eiet meget gods iNordfjord og Bjørnør; hovedgaarden var Myklebust i Eid.

Kan tænkes at være identisk med en Peder Ogmundson/Omundsen/Amundsen, godseier på Myklebust i
Nordfjord. En bror til Peder kan isåfald være Anders Ogmundsen, adelsmand på Løføya i Åfjord. Peder og Anders kan være søn af Ogmund Anderssøn, adelsmand på Løføen i Åfjord

Peder til Myklebust (I8121)

1744

Holger var en preste sønn men ble tidelig far og mor løs.1562 Sogneprest til Åfjorden og døde som Jubellærer. 21. feb. 1612 forlod den ærværdige Holger Lauritzen, min elskede Fader, Sognepræst til Aafjord fromt og stille dette forfængelige Jordliv; den sidste Ære blev ham hædrende bevist den 1ste Marts s.A., da hans Støv nedsattes under Kirkens Gulv sammesteds.
Han levede i 80 Aar, var Menighedshyrde i Aafjorden 50 Aar; res. Kapellan i Nærøe 6 Aar, begyndte sin geistlige Virksomhed 24 Aar gl.Ifølge sogneprest Wessel Bredal der ca. 1740 skrev en presteliste for Åfjord, skal han ha hatt syv barn

Lauritzen, Holger (I3554)

1745

Hon köpte jord i Översjäla 1648 Barnen kallade sig Bureus efter henne. Källor: Boken om Säbrå

Bure, Magdalena Engelbrektsdotter (I8364)

1746

Hon tycks ha styrt sitt stora hus, Själevads prästgård, med fast hand, och systersonen förste riksantikvarien Johan Buraeus, som på sin färd genom Norrland år 1600 såg hennes gravsten på Själevads kyrkogård, skrev i sin dagbok om henne: "Saligh morsyster i Siäla berömes allestädhes hafua warit swåra llwarsam i all gärning, hon smäktes med ingen"

Andersdotter, Elisabet (I8362)

1747

Horg 2
http://www.nb.no/nbsok/nb/a617045e63619b859d866cb788de4ba7#13

Brynjulfsen, Christoffer Bybot (I10824)

1748

Hr. Finn Gautssøn paa Mel, baron og ridder, nævnes 1247 og var ilive endnu 1288; han hadde en søn, ridderen Hr. Jon Finnssøn, for hvem han kjøpte provent i Munkeliv (D.N. XII 10), og en datter Ingegerd Finnsdatter, som var gift med overfehirden i Bergen Hr. Jon Bjarnessøn.

Gautson, Finn (I10687)

1749

Hr. Jens Rud, var 1369 høvedsmand på Korsør, 1370 rigsråd og sendebud til paven og deltog i forhandlingerne med Hansestæderne, høvedsmand på Holbæk, beseglede 1377 Kong Olufs håndfæstning, 1382 ridder, 1387 høvedsmand på Vordingborg og deltog i hyldingen på Sjællands Landsting, var samme år nærværende på Falsterbo, da Kong Oluf døde, 1390 høvedsmand på Jungshoved, deltog 1395 i forhandlingerne på Lindholm, 1396 høvedsmand på Møen, deltog 1397 som nr. 2 af den verdslige danske adel i kongevalget i Kalmar og satte sit segl for unionsudkastet, beseglede 1398 forbundet med hærmesteren. Var gift med Alhed Clausdatter Grubendal, der 1391 med sin ægtefælle stiftede sjælemesser i Sorø Kloster, hvor de begge er begravne, tilskødede 1404 som enke bisp Peder af Roskilde al sin arv efter Hans Reimersen.

Rud, Hr. Jens (I6853)

1750

Hr. Johannes Munk eller Johannes Palnesen, var 1327 Ridder og fik da paa Vendsysselting Vidne, at han aldrig havde bortskødet det Gods i Elkjær (Kjær H.), som han arvede efter sin Hustrus Broder Jon Aagesen, men at det var ham voldelig frataget, indførte 1328 med 3 Andre Andreas Lagesen i Gods i Albæk Sogn i Vendsyssel og beseglede da med en vinrankebelagt Bjelke.

Munk, Johannes Palnesen (I6886)

Hurtig linker

Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !

Notater

Hurtig linker

Webmaster Message

Kontakt oss