Jaroslav I Vladimirovitch of Kiev

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Fyrste av Novgorod ca. 1010 - 1019.
Storfyrste av Kijev [Kiev] 1019 - 1054.
Yaroslavs far ble av sin far, Vladimir I, utsett til å herske over Novgorod, men han ble storfyrste av Kijev etter å ha beseiret sin eldre bror, Sviatopolk, som hadde etterfulgt Vladimir I. Yaroslav ble enehersker over hele Russland fra 1036.
Fyrst Yaroslavs regjeringstid (1019-54) hører til de mest strålende og beste perioder i middelalderens Russland, og fyrsten fikk alt mens han levde, tilnavnet «den Vise». Tålmodig arbeidet han for rikets indre stabilisering og for å styrke dets stilling utad. I begynnelsen gikk han med på å overlate områdene øst for Dnepr til sin yngre bror, men etter at broren var død i 1034, fikk han områdene tilbake og innlemmet dem i sitt rike. I nord utvidet han Novgorods herredømme til den østlige delen av Estland, der byen Jurjev eller Tartu ble grunnlagt omkring 1030. I vest fortsatte striden om grenseområdene med Polen, som mistet størstedelen av Galizia, og i sør gikk Yaroslav til en avgjørende kamp mot petsjenegerne. Etter gjentatte forsøk lyktes det ham å tilintetgjøre denne nomadestammen så ettertrykkelig at den fra året 1035 er ute av Russlands historie. I 1043 foretok Yaroslav også Russlands siste krigstog mot Bysants, nærmest for å hevne mordene på russiske kjøpmenn i Konstantinopel. Angrepet ble slått tilbake, men foretagenet ble avsluttet med en respektabel fred.
Mest gjennomgripende var likevel Yaroslavs virksomhet på den åndelige og materielle kulturs område. Han støttet særlig kirken, og styrket dermed dens stilling. I hans regjeringstid ble de første klostrene i Kijev grunnlagt. Det mest ansette av dem, Grotteklosteret, ble sentrum for krønikelitteraturen. Etter Konstantinopels forbilde lot Yaroslav bygge en Hagla Sofia-kirke i begge sine hovedsteder. Kirken i Kijev ble ferdig i 1037 og den i Novgorod i 1050. Begge hører til de vakreste byggverk i Europa fra tidlig middelalder, og begge er bevart inn i vår tid - katedralen i Kijev riktignok under en barokkhvelving.
Yaroslav støttet også misjonsarbeidet og den kristne undervisningen. Ifølge Nestorkrøniken ga han i 1037 ordre om å bygge kirker i alle byer og tettsteder og sende prester ut overalt for å lære opp folket. Kirkens forvaltning ble gjort mer effektiv, og to nye bispedømmer ble grunnlagt. Til innvielsen av Sofiakirken i Kijev innbød Yaroslav en mann som kom helt fra Konstantinopel, og som med tittelen metropolitt ble leder for den russiske kirke. Han ble etterfulgt av den russiske presten Hilarion, en lærd og dypt religiøs munk, utgiver av skrifter som ble studert i århundrer fremover. Bysants forsynte også landet med byggmestre og kunstnere - det sies at til og med kordirigenter skal ha kommet derfra. l tilknytning til katedralen i Kijev ble det oppført et bibliotek, og de greske håndskriftene der ble oversatt til slavisk. Om Yaroslav sier kronikøren at han sådde skriftens ord i de troendes hjerter.
Mest betydningsfullt fra et samfunnsmessig synspunkt var tilblivelsen av en skreven lov. Kirkens kanoniske rett ble overtatt direkte fra Bysants, «Kormtshaja kniga», men prinsippene for den verdslige rett ble utformet ved at varjagernes og slavernes tradisjoner ble knyttet sammen innen en bysantinsk ramme. Arbeidet krevde mange års innsats i den siste del av Yaroslavs regjeringstid, og verket ble komplettert i århundrene som fulgte. Yaroslavs «Russkaja pravda» (Russisk rett) dannet likevel grunnlaget for jurisdiksjonen i middelalderens Russland.
«Russkaia pravda» gjorde slutt på blodhevnen og andre rå rettsformer som skrev seg fra hedensk tid. Isteden overtok man straffebøtene fra den germanske tradisjon. Dette gjaldt også mord, og bestemmelsene var slik at boten var større for mord på en høytstående person enn på et menneske av lavere rang. En del av boten gikk til fyrsten og en del til den dreptes slektninger. Loven gir løfte om beskyttelse av liv og eiendom, men samtidig erkjenner den klassesamfunnets eksistens og rettferdiggjør til og med slaveriet, idet slaver blir regnet som eiendom. Handelens sentrale betydning innen næringslivet gjenspeiles i de merkantile bestemmelsenes mangfoldighet og detaljrikdom. Her finnes alt fra kredittvilkår til straff for uhederlige konkurser.
Yaroslavs ry spredte seg over Europa, der han fikk plass blant de fremste fyrster. Til hustru fikk han den svenske konge Olof Skötkonungs datter Ingegjerd. Hun ble senere erklært for helgen under navnet Anna. Sin søster giftet Yaroslav bort til den polske kongen Kasimir I, en av døtrene sine skjenket han Norges kong Harald III Hardråde, en annen datter ble gitt til Ungarns konge Andreas I, og den tredje, Anna, ble giftet bort til den franske kongen Henrik I. Til kone for sin sønn Vsevolod fikk han en datter av den bysantinske keiser. Russland ble anerkjent som en europeisk stormakt.
Som i så mange andre land ble også i Russland den store herskeren etterfulgt av en rekke ubetydeligheter, og da et regime av denne arten bygger på fyrstens personlige evne til å styre, følger gjerne en nedgangstid etter en glansperiode. Slik gikk det også i Russland. Yaroslav fulgte den germanske rettstradisjonen, som var blandet opp med slaviske tradisjoner. Det var slekten i fellesskap som satt med makten, og som en følge av det ble landet delt mellom fyrstens sønner. Alle sønnene bevarte sin rett som tronfølgere hele sitt liv, også foran yngre generasjoner. Den eldste fikk hovedparten og hovedstaden, og det var han som ble storfyrste. De yngre var imidlertid så godt som selvstendige innen sine len, og de var om nødvendig villige til å slåss for sin arverett.
Yaroslavs Russland ble delt opp i seks fyrstedømmer, og forholdet mellom dem ble preget av stadige konflikter. Sønnene til Yaroslav og hans hustru Ingegjerd ble stamfedre til ulike grener av den russiske storfyrsteslekten. Deres eldste sønn Isaslav ble storfyrste og fikk Kijev og Novgorod, men på grunn av indre stridigheter som tæret på kreftene, lyktes det ham aldri å befeste sin makt. En av grenene dannet senere det første tsarhuset som døde ut i 1598. Deres døtre ble gift med kongene Harald Hardråde av Norge, Andreas I av Ungarn og Henrik I av Frankrike. Den sistnevnte ble stamfar for alle senere franske konger.
Et nytt nomadefolk polovetserne eller kumanene, trengte inn fra Asia og herjet i Sør-Russland. Handelslivet led under de urolige forholdene. l mer enn femti år var Russland preget av indre oppløsning, til landet begynte å reise seg igjen på 1100-tallet. Kijev tapte imidlertid sin posisjon som ledende by til andre sentra.
Den russiske samfunnsutviklingen i middelalderen ble bestemt av mange forskjellige faktorer, som dels skrev seg fra slaviske og finskættede stammers tradisjoner, dels fra varjagerne, og dels skyldtes påvirkningene fra Bysants. Den meget gamle skikken at de frie menn traff beslutninger om felles anliggender på tinget, ble beholdt i Novgorod også i fyrstedømmets tid. Viktige beslutninger, for eksempel spørsmål om krig og fred, ble truffet på torget i «vetsje» (samlingen), som ble kalt sammen ved at man ringte med vetsje-klokken. Taleflommen var stor, og under avstemningene var det skrik og skrål og endog håndgemeng. Lokalt ble denne tradisjonen bevart i landsbyene.

Jaroslav giftet seg med Ingegerd Olavsdatter 1019. Ingegerd (datter av Olav Erikson, Skjøtkonug og Estrid of the Obotrites) ble født , Sverige; døde 10 Feb 1050, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Wsevolod I Jaroslavson ble født 1030 , Kiew, Ukraina; døde 13 Apr 1093, Kiew, Ukraina.
2. Isjaslaw I of Kiev ble født 1025 , Kiew, Ukraina; døde 3 Okt 1078, Kiew, Ukraina.
3. Anastasia of Kiev

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste av Kiev og Novgorod

Notater:

Fyrste av Novgorod 970 - ca. 980.
Storfyrste av Kijev [Kiev] ca. 980 - 1015.
Vladimir [Volodymyr] kalles også «den Store». Han ble døpt i 989 med navnet Basilius.
Han giftet seg først i 980 med Rogneda, datter til prins Rogvolod av Polotsk. Han hadde derefter mange koner og konkubiner før han offisielt giftet seg med Anna Porphrogenita, datter til den bysantiske keiseren Romanus II og søster til keiser Basil II. Anna døde i 1011. Senere giftet han seg med en datter til greve Cuno av Öningen, barnebarn til keiser Otto I som døde i 1018. Vladimir hadde mange sønner, og det er uklart hvem som var deres mødre. Troligvis var Yaroslav fra ekteskapet med Rogneda slik Bent og Vidar Billing Hansen anser i «Rosensverdslektens forfedre». Mogens Bugge hevder imidlertid i « Våre forfedre» at Anna av Bysants var mor til Yaroslav.
Svyatoslavs sønn Vladimir var til å begynne med en minst like innbitt hedning som faren. Han tilba slavernes guder, han holdt seg med en stor skare hustruer og han straffet sine fiender på det grusomste. Ærelysten som han var, innså han hvilke fordeler det ville medføre for ham selv å få i stand en allianse med Bysants, som befant seg på høyden av sin makt. Ved å beleire Kherson tvang han stormakten til forhandlinger. Som tegn på forbund gikk Vladimir med på å la seg døpe, og keiseren skjenket ham sin søster Anna til hustru.
Vladimirs politikk fikk bred støtte hos folket. De samfunnsmessige og kulturelle forandringene han gjennomførte, var så gjennomgripende at forutsetningene må ha ligget latente alt i de foregående generasjoners utvikling. Den nye tro hadde alt vært forkynt i Russland i over hundre år, selv om de ledende kretser fremdeles hadde sluttet opp om den hedenske tradisjonen.
Forandringen ser ut til å ha gått nokså smertefritt for seg, særlig når misjonen tok fyrstenes autoritet til hjelp. Misjonsarbeidet ble hurtig organisert, og kirker ble bygd i alle de viktigste byene. Novgorod fikk sin egen biskop bare fem år etter Kijev, og alt i alt ble det opprettet fem bispedømmer i Vladimirs tid. Fra Bulgaria, Krim og Konstantinopel strømmet prester, munker, sangere, byggmestere og kirkemalere inn i landet. Den bysantinske kristne kulturtradisjonen fikk innpass i de slaviske gudstjenestene og slo rot i Russland, til dels ved Bulgarias formidling. Religionen ble en sterk lenke i forbindelsen mellom Bysants og Russland. Russland ble knyttet til den østlige gren av kristendommen, og kom dermed inn i Europas østlige kulturkrets. Fyrst Vladimirs beslutning hadde meget vidtrekkende følger. Ettervirkningene strekker seg, i hvert fall indirekte, over tusen år helt inn i vår tid.
Den nye tro endret livsvanene fra grunnen av, og det samme skjedde med kulturen i de sentrale byer. Men i avsides beliggende trakter, blant slaver og særlig blant finskættede stammer, ble de hedenske tradisjoner bevart ennå i lang tid fremover. I slutten av 1000-tallet begynte kristendommens innflytelse å nå frem til den viktige handelsruten over Ladoga.
Fyrst Vladimir hadde som nevnt hele tolv sønner med forskjellige mødre, og mellom dem brøt det ut en blodig kamp om makten. Av hans legeme og blod var blant andre de fromt kristne Boris og Gleb, som Vladimirs eldste sønn, Svyatoslav, lot myrde i kirken. De ble Russlands første helgener. Novgorods hersker Yaroslav var den fjerde sønnen i rekken, og utsett som neste offer, men han samlet sin hær, angrep Kijev og fordrev Svyatoslav.

Vladimir giftet seg med Anna Romanusdatter 980. Anna (datter av Konstantinos Skleros og Sophia Phokaina) ble født , Bysants, Tyrkia; døde, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stro Fyrste av Kiev

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 945 - 972 med sin mor som regent fra 945 til ca. 962.
Med sin tjenerinne, Matuscha [Malysha], hadde han sønnen Vladimir.
Da Olgas sønn Svyatoslav nådde voksen alder, overtok han makten. I navnet var han slaver, men i levesett viking. Han var motstander av den nye tro, og han levde helst sammen med sin stab av krigere, «druzjina», som under hans ledelse foretok krigsekspedisjoner i mange retninger.
Han gjorde slutt på Khazar-riket mellom Volga og Don, og han besatte en stripe land ved østkysten av Svartehavet. Bysants bønn om hjelp i krigen mot bulgarerne åpnet vei for ham til Donau. I nærheten av elven ville han gjerne grunnlegge sin hovedstad. Han herjet ikke bare Bulgaria, men plyndret også hensynsløst sine alliertes områder på Balkan, helt til keiser Johannes Tzimiskes beseiret ham og tvang ham til å trekke seg tilbake.
I 972 falt han under et forsøk på å fordrive petsjenegerne som gjorde handelsveiene utrygge.

Svetoslav giftet seg med Predslawa. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Keiser

Konstantinos giftet seg med Sophia Phokaina. Sophia døde, Bysants, Tyrkia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 913 - 945.
Igor etterfulgte Oleg som hersker over «Kievan Rus». Ifølge en russisk middelalderkrønika (Beretningen om forgangne tider [påbegynt 1037-39]), var Igor sønn til Rurik. Han regnes som den virkelige grunderen av det russiske fyrstedømmet. Kijev var rikets sentrum og omliggende slaviske stammer ble beskattet i skinn og penger.
Hans ekspedisjon i 941 mot Konstantinopel ble slått ned av grekerne. Et nytt angrep i 944 førte til forhandlinger og en kommersiell avtale med Bysants i 945.
Igors hustru, senere Sankt Olga, ble regent for deres sønn, Svyatoslav, etter hans død.
Samtidig som det i Europa på 900- og 1000-tallet var en utvikling i gang mot store territorialstater med grunnlag i romersk og germansk tradisjon, utviklet det seg et helt nytt kraftsentrum i den østlige delen av Europa. Det var Russland som vokste frem på slavisk grunn, oppblandet med et sterkt kulturinnslag fra det østromerske rike, det vil si Bysants. Mellom disse maktgrupperingene forsøkte enkelte mindre statsformasjoner å gjøre seg gjeldende. De viktigste av dem var Böhmen, Mähren, Polen og Ungarn, og de store maktkoalisjonene søkte å utvide sin innflytelse over disse områdene.
    I Novgorod kontrollerte rus-høvdingen Rurik ca. 862-79 de nordlige delene av østerleden, mens stammefrendene hans, Askold og Dir, i Kijev hadde kontrollen over rutens sørlige avsnitt. Da Rurik døde, var sønnen Igor (Ingvar) ennå et barn. Hans slektning og formynder Oleg (Helge) overtok ledelsen (880-912) og begynte å utvide slektens maktsfære. Ved svik fikk han myrdet Askold og Dir og okkuperte Kijev, som nå ble Russlands hovedstad, «de russiske byers mor». Da han senere inntok Smolensk, kontrollerte han et rike som strakte seg langs handelsleden fra Finskebukta og Ladoga til Dnepr's nedre løp, der nomadestammen petsjenegerne lå i bakhold ved elvestrykene og ventet på de reisende. Særlig i vest lyktes det Oleg å underkue endel slaviske stammer med våpenmakt. En liten skandinavisk overklasse av krigere og storkjøpmenn hadde ledelsen i et multinasjonalt samfunn som foruten slaver også innbefattet finskbeslektede folkeslag. Rikets fremste handelsbyer var etter alder og rang disse: Kijev, Tsjernigov, Pereyaslav, Novgorod og Smolensk.
Fordi det lyktes å holde petsjenegerne borte fra Dnepr's nedre løp, og som en følge av angrepet på Bysants i 907, ble ferdselsveiene for fjernhandelen åpnet på ny, og med handelen kom også fruktene av den sørlige høykultur til Russland. Det unge Russland opplevde en tid preget av kraftig utvikling.
Oleg døde omkring 912, muligens så sent som i 922 ifølge «Novgorod Lietopis».
I Igors regjeringstid fortsatte den indre stabiliseringen av riket, særlig fordi stadig flere slaver begynte å nå opp til ledende stillinger, samtidig som varjagerne i stadig større utstrekning begynte å smelte sammen med den slaviske majoriteten. De «russiske» representantene i de første avtaler med Bysants hadde skandinaviske navn, men etter Igors korstog i 941 og 944 fantes det et ganske sterkt innslag av slavere blant forhandlerne om forretningsavtaler.
Kort tid etter hjemkomsten fra kampanjen mot Bysants, ble Igor drept i kamp med den slaviske Drevlianstammen nær byen Iskorosten i et forsøk på å samle inn en tvungen ekstraskatt. Dereva var den viktigste byen i denne folkegruppens område.

Igor giftet seg med Olga 903. Olga døde 964, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Regent

Notater:

Regent av Kijev [Kiev] for sønnen Svyatoslav 945 - ca. 962.
Olga kom fra Pskov, men det råder uenighet om hvorvidt hun var av skandinavisk eller slavisk opprinnelse.
Hun giftet seg med Igor, som senere ble storfyrste av Kijev, i 903.
Etter at Igor ble myrdet i 945, tok hun en grusom hevn. Hun innledet en kampanje som førte til at Iskorosten og andre drevljanske byer ble ødelagt og innbyggerne drept eller gjort til slaver.
Hun førte i 10 år Russlands regjering for sin umyndig sønn Svyatoslav.
Olga utviklet beskatningssystemet ved å opprette en slags skattemottagersentraler (russisk: «pogosi») over hele riket, og de ble etter hvert sentra for den lokale forvaltning og senere også for menighetene.
Hun erkjente at den kristne tro etisk var høyt hevet over de hedenske kultene, og hun gikk over til den ved å slutte seg til den allerede anselige menigheten i Kijev. I 957 avla hun et besøk i Konstantinopel, der hun ble døpt, og der keiseren selv opptrådte som hennes gudfar. I dåpen fikk hun navnet Helena. Hun var den første russiske fyrstinne som ble en kristen.
Det er rimelig at hun på mange måter støttet det kristne misjonsarbeidet i Russland. Hun sto i kontakt med Otto den Store, men hun avviste den vestlige kirkes forsøk på å få fotfeste i Russland.
Den greske kirken, men ikke den romerske, gjorde henne til helgen. Hennes dag er 11. juli.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Keiser

Photeinos giftet seg med Gregoria Mamikonid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]