Rikissa

Rikissa

Kvinne - 1220

Generasjoner:      Standard    |    Vertikalt    |    Kompakt    |    Boks    |    Bare Tekst    |    Generasjonsliste    |    Anevifte    |    Media    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Rikissa (datter av Valdemar, den Store og Sofie of Polock); døde 8 Mai 1220.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Dronning av Sverige

    Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

Generasjon: 2

  1. 2.  Valdemar, den Store ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland (sønn av Sankt Knud Lavard og Ingeborg of Gardarike); døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Danmark

    Notater:

    Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

    Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

    Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

    Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

    Valdemar giftet seg med Sofie of Polock 1157, Viborg, Danmark. Sofie (datter av Wolodar Glebowitsch of Minsk og Rizhiza Swentoslaw of Poland) ble født 1141 , Minsk, Russland; døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 3.  Sofie of Polock ble født 1141 , Minsk, Russland (datter av Wolodar Glebowitsch of Minsk og Rizhiza Swentoslaw of Poland); døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark.
    Barn:
    1. Sophie Valdemarsdatter
    2. Valdemar II, Sejr ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.
    3. 1. Rikissa døde 8 Mai 1220.


Generasjon: 3

  1. 4.  Sankt Knud Lavard ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark (sønn av Erik "Eiegod" Svendson og Bothild Thorgautsdatter); døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug

    Notater:

    Hertug av Sønderjylland (Slesvig) 1115 - 1131.
    Fra Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga;
«20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar (den store), som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Hvitlær, og de hadde en datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sorkvesson. Deres sønn var kong Sorkve (Sverker).»
    Da Knuds foreldre i 1102 dro på pilgrimsferd, ble han overlatt til den sjellandske høvding Skjalm Hvide til oppfostring. Senere ble han oppfostret hos hertug Lothar som senere ble keiser.
    Knud fikk hertugtittel og hederstilnavnet Lavard [«herre»]. Tituleringen forekommer i Helmolds «Cronica Slavorum» og i Knytlingesagaen. Den forekommer også i det norske kildematerialet. I Sverres saga gis Sverres sønn, Sigurd, tilnavnet «Lavard». Ordet «Brythis» betydde opprinnelig «den som bryter og deler opp maten». Tilnavnet Lavard anses av språkforskere bety nettopp dette. Opprinnelsen til ordet «brythis» indikerer derfor høy status og da troligvis en herrestatus som kan forknippes med det generøse fyrsteidealet. En lignende betegnelse finnes i det gammelengelske «Hlaford», et ord som senere utvikles til benevnelsen «Lord» (= herre).
    Han ble i 1115 grensejarl mellom Danmark, Tyskland og Vendland. Da Venderfyrsten Henrik døde i 1127, benyttet han dette til å kjøpe Henriks fyrstestilling av Lothar og ble forlenet av ham stillingen som Vendernes konge eller Knjæs (Knés).
    Helmold oppgir at Lothar utnevnte Knud til «Rex Obotritorum», samtidig som han ble den tyske hertugens vasall. I «Knud Lavardslegenden» hevder Knud, da han anklages av kong Niels for å ville tilskanse seg den danske kongekronen, at han ikke var vendernes konge, men kun deres fyrste («Knés» eller «Knjaz»). Han oppgir at denne benevning kun var en herretittel. Saxo lar Knud hevde at han ble kalt «Herus» og «Dominus», men aldri «Rex» av slaverne.
    Som «prœfectus» og «senior et defensor» av Slesvig disponerte Knud over en handelsplass som hadde en spesielt fordelaktig strategisk plassering, økonomisk sett. Byens inntektsbringende handel ga Knud en særstilling, ikke bare i Danmark, men også i store deler av Østersjøregionen.
    Knud hadde fått berømmelse og anseelse ved rikets sydgrense. Hans militære fortjenester var ubestridelige. Hertil kom den glans det sto om ham, både i kraft av hans personlige egenskaper, og fordi han kom med noe av utlandets eventyrskjær omkring seg. Han hadde vanket ved keiser Lothars hoff, og var ved sin kledsdrakt og livsstil representant for det «moderne».
    Saxo: Om Knud Lavard (omkring 1208):
    «Her optrådte Knud nu i sachsisk dragt [vestis Saxonica] og langt finere klædt end de øvrige, og ved synet vældede misundelsen op i Henrik [Skatelar], der ikke kunne fordrage pragtfuldt udenlandsk tøj [alieni cultus splendor]. De kom op at skændes, og Henrik udbrød at purpur aldrig kunne sikre Knud mod sværd, hvortil Knud svarede at Henrik ikke var spor mere sikker i sine fårehuder - en elegant udlevering af Henriks bondskhed, og en finere måde at give igen på stiklerierne til hans prægtige dragt end trusler eller skældsord. Når han selv blev kritiseret for at følge udenlandsk mode [externus cultus], var han helt tilfreds med at kunne svare med en spydighed om landets egen [domisticus] klædedragt.»
Gest. D. XIII.5.4 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
    Knud Lavardslegenden beretter om relasjonen mellom Magnus Nielsen og Knud Lavard under dronning Margareta:
    «Knud og Magnus var da også venner og følgeslagere (amici et soci), slik blodets nære bånd
    krevde det: og så lenge dronningen levde kunne det ikke finnes noe fiendskap mellom dem.»
Den latinske termen «socii» ble ikke sjelden brukt ekvivalent med begrepet «commilitones», dvs. våpenbrødre eller hirdbrødre.
    Knud Lavards-Ordinalet: Om Knud Lavards feide med Magnus (omkring 1170):
    «Efter at have skaffet fred i sit fædreland [patria sua] trængte hertugen [Knud Lavard] med et ringe følge ind i Venderland [...] Næsten ni år mærkede Knud ikke sin fætters had. Ganske vist hørte han af flere, at Magnus spandt rænker imod ham; men såre trofast, som han var, kunne han ikke have en så nærtbeslægtet ven mistænkt for troløshed.
    Det hændte sig imidlertid, at hertugen blev anklaget for kongen. Da var det, at kongen, der lånte øre til de løgne, man snakkede ham for, på Ribe ting vendte sig imod ham med disse klagepunkter: "Du har," sagde han "mod landets sæd indført nye skikke [conta consuetudines terre nova quedam induxisti], og i Venderland har du, mig og mit kongedømme til skade, tiltaget dig kongenavn."
    Kløgtig som hertugen var, svarede han med megen værdighed på den første anklage: "Dit land har hidindtil haft det for skik, at ingen kunne have sit gods sikkert, hverken under lås og lukke eller nogen som helst anden vagt. Men hændes det nu, at en mand, rig eller fattig, enten med vilje lader en ting blive liggende på alfar vej eller glemmer den der, da bliver den ikke borttagen af nogen, men venter på sin ejermand. Dette er den ny skik!"»
Af Vita Altera Kanuti Ducis in passione sancti Kanuti - Ordinalet/Knud Lavards helgenlegende forfattet af anonym præst i Ringsted. Overs. Hans Olrik Danske Helgeners Levned, 1893 s.126ff. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.29f. Latinske tekst i Monumenta Germaniae Historica, Scriptorum (in folio) bnd. 29 udg. G. Waitz et al. s.13f.
        I 1130 sto Knud på toppen av sin politiske karriere. Han var ikke bare «dux» i Danmark, men hans militære fremganger i Venderland førte også til at Knud ble utropt til fyrste eller «knés» over det slaviske folket obotritene. Hans fremganger hadde gjort ham til en østersjøfyrste av betydelig dignitet, noe som gjorde ham til en meget verdifull alliansepartner innen den nordeuropeiske storpolitikken. Knud hadde gode kontakter med den saksiske hertugen, den senere tyske keiseren Lothar. Han var gift med Ingeborg, datter til Novgorodfyrsten Mstislav. Da Ingeborg på morssiden var i slekt med den stenkilske kongelige slektsgrupperingen, kontrollerte Knud sannsynligvis også et betydelig antall eiendommer i Götaland.
    Danmark var et valgrike. Om den aldrende kong Niels skulle dø, ville det være tingmøtene - og muligens ledingshæren - som skulle velge den nye konge. Derfor måtte det nødvendigvis oppstå et motsetningsforhold mellom Magnus og Knud, de to kongesønner som valget naturlig måtte stå mellom.
    I julen 1130 hadde kong Niels innbudt rikets stormenn til gilde i Roskilde. Festen endte fredelig, men Magnus ba Knud møte ham igjen i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted. Uten å ane uråd innfant Knud seg, kun fulgt av noen få menn. I skogsbrynet traff han Magnus, som vennlig ønsket ham velkommen. De vekslet et par ord, men plutselig brøt en flokk bevepnede menn som lå i bakhold, frem fra skogen og Magnus ropte: «Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knud ble så hugget ned uten å kunne få sitt sverd ut av sliren.
    Dette brutale mord var ikke bare en forbrytelse. Det ble også en ulykke for hele riket, idet det ble begynnelsen til mange års borgerkrig. Om motivet til den blodige handling kan det ikke herske tvil. Magnus følte seg, antagelig med god grund, truet som kongsemne av fetteren, og ønsket gjennom mordet å sikre sin makt for fremtiden. Men det gjorde jo ikke hans forbrytelse mindre. Selv ikke hans nærmeste partifeller kunne akseptere hans handling.
    Helmold: Om Knud Lavard og hans død (omkring 1170):
    «[...] Derefter begav han [Knud Lavard] sig hjem til sit fædreland [in patriam], hvor hans farbroder tog venligt i imod ham og gjorde ham til hertug over hele Danmark [tocius Danie]. Og denne mand, som forstod at skaffe rolighed til veje, begyndte at berolige landet ved at vise alle løsgængere døren [cepitque vir pacificus regionem comparare, auferens viros desertores de terra] [...] Knud kom til sammenkomst med sin farbroder på en almindelig herredag. [...] Niels´ søn Magnus, der tillige med sin moder var til stede ved dette optrin, opæggedes ubeskriveligt, da moderen sagde: "Mærker du ikke, at din fætter alt har grebet spiret og er drot?" [...] Disse hendes ord æggede ham, som sagt, og han begyndte at smede rænker for at komme Knud til livs. [...] Thi så snart han under venskabs skin havde lært Knud at kende og så, at han ikke gav nogen skummel mistanke rum, bad han ham møde sig til en samtale under fire øjne. [...] Men folk havde haft folk liggende på lur, som pludselig brød frem fra deres smuthuller, sårede og dræbte Knud; og de var i deres blodtørst grumme nok til at finde en tilfredsstillelse i at sønderlemme den dødes krop led for led. Men fra den dag tiltog urolighederne og de indre fejder i Danmark [perturbaciones et intestina bella in Dania], som vi i det følgende delvis vil komme til at berøre [...]».
Fra Cronica Slavorum (Helmolds Slaverkrønike) I.49f., overs. P. Kierkegaard 1881/1885. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.27ff. Latinske tekst i Cronica Slavorum i Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, udg. G. H. Pertz 1868, s.100ff.
    Roskildekrøniken: Om drapet på Knud Lavard og opprøret mot kong Niels (omkring 1140):
    «Men den gamle fjende [...] såede så stor splid blandt danerne [inter danos], at der ikke har været nogen større prøvelse for gejstlighed og folk [clerus et plebs] siden kristendommen slog rod i Danmark [Dania]»
Overs. M. Gelting, Roskildekrøniken, Århus 1992 s.25 - jvf. M. Cl. Gertz, Scriptores minores historiae Danicae medii ævi, vol. I Kbh. 1970 s.26. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
    Knud ble begravet i Ringsted klosterkirke og ble kanonisert i 1169.
        Kongen var langt fra eneveldig. Stiftelsesdokument for klostre og andre dokumenter med angivelse av personnavn viser at en rekke forskjellige stormannsslekter eide tildels store jordbesittelser. Hvideslekten kjennes f.eks. i Midt- og Nord-Sjelland og Bodil-slekten i Syd-Sjelland, på Falster og Møn.
    Hvideslekten støttet Erik Ejegods etterkommeres krav på tronen. Valdemar den Store ble oppfostret av Skjalm Hvides sønn Asser Rig sammen med Asser Rigs to sønner: Esbern Snare som grunnla Kalundborg og Absalon som ble erkebiskop i Lund. Bodilslekten donerte store verdier til innstiftelse av St. Peders kloster ved Næstved og Skovklosteret, det nåværende Herlufsholm.
    To søstre, Margareta og Christina fra den innflytelserike Stenkilslekten i Östergötland, ble storpolitiskt inngiftet i kongehusene i nabolandene. Magareta ble, som enke etter den norske kongen Magnus III Berrføtt, gift med Niels I den Gamle, den siste av Svend II Estridssons sønner som ble konge i Danmark. Margareta ble dermed farmor til Knud Magnusson. Christina ble gift med Mstislav I [Mstislavich Vladimirovich] av Novgorod og mor til Erik Emunes kone Malmfrid og Knud Lavards kone Ingeborg. Dermed var Christina også mormor til såvel Svend Grathe som til Valdemar I den Store. Da Erik III Lam abdikerte i 1146 ble Svend III Grathe valgt til ny konge i Skåne og på Sjelland, mens jydene valgte Knud Magnusson til sin konge. Valdemar, som ble født etter sin fars død, ble oppkalt etter sin russiske morfar og ble den første danske kalt Valdemar.

    Sankt giftet seg med Ingeborg of Gardarike 1116. Ingeborg (datter av Mstislav Waldemarsson og Kristina Ingesdatter) ble født , Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 5.  Ingeborg of Gardarike ble født , Kiew, Ukraina (datter av Mstislav Waldemarsson og Kristina Ingesdatter).

    Notater:

    Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

    Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

    Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

    Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

    Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

    Barn:
    1. 2. Valdemar, den Store ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

  3. 6.  Wolodar Glebowitsch of Minsk ble født , Minsk, Russland (sønn av Gleb Wseslawitsch of Minsk og Anastasija Jaropolkowna of Turow); døde 1176, Minsk, Russland.

    Wolodar giftet seg med Rizhiza Swentoslaw of Poland. Rizhiza (datter av Boleslaw III of Poland, Krzywousty og Salome von Berg-Schelklingen) ble født , Polen; døde, Minsk, Russland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  4. 7.  Rizhiza Swentoslaw of Poland ble født , Polen (datter av Boleslaw III of Poland, Krzywousty og Salome von Berg-Schelklingen); døde, Minsk, Russland.
    Barn:
    1. 3. Sofie of Polock ble født 1141 , Minsk, Russland; døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark.


Generasjon: 4

  1. 8.  Erik "Eiegod" Svendson ble født 1056 , Slagerup, Danmark (sønn av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter); døde 10 Jul 1103, Paphos, Kypros.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Danmark

    Notater:

    Konge av Danmark 1095 - 1103.

    Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

    Da Svend Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at "landene" valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

    Etter at Erik hadde overlevd drapet på Knud II den Hellige i 1086, flyktet han til Sverige.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
    "5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen."

    Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde "kong Haralds lover". Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr), dvs. "den alltid gode".

    Han sørget for at kong Knud ble helgenforklart.

    Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet.

    Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

    I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver: "Det skal berettes, at fyrsten fikk lyst til å gå den lange vei til Roma for å venne sitt mannskap til (utlandets) herlighet; der så kongen Venezias velbeskyttede fredsland. Bror til fem hovedkonger gikk så til Bari, fyrsten ville støtte Guds rike, til gjengjeld ville Guds vennskap beskytte kongen. Fyrsten dro gjennom munkenes rike på sin trette fot, for sin sjels frelse." Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

    Allerede i 1103 beluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde. Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

    Erik var gift med Bodil, og de fikk sønnen Knud Lavard.

    Han fikk dessuten flere frillebarn. Blandt disse kan nevnes Harald Kesja og datteren Benedikt som ble mor til den senere Erik Lam.

    Erik giftet seg med Bothild Thorgautsdatter. Bothild (datter av Thorgaut Ulfson Fagrskinna og Thorgunna Vagnsdatter) døde 1103, Jerusalem, Israel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 9.  Bothild Thorgautsdatter (datter av Thorgaut Ulfson Fagrskinna og Thorgunna Vagnsdatter); døde 1103, Jerusalem, Israel.

    Notater:

    Bodil kom fra en høybåren dansk slekt, heter det i Abbed Vilhelms stamtavle over de danske konger, av samme slekt som erkebispene Asser og Eskil. Bodil var faster til erkebisp Asser (Ascer) i Lund. Hennes farfar var ifølge Saxo og Knytligesaga Galicieulv, som hadde vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen). Hennes farmor, som hun var oppkalt etter, var datter til jarl Håkon Eriksen.

    Det er imidlertid uenighet om hvorvidt Bodil er Thrugots datter. Lars Hermanson skriver i sin doktorsavhandlig "Släkt, vänner och makt":
    "Forskare som C.G. Schultz och Eric Christiansen hävdar att tolkningen av Bodil som tillhörande trundsläkten grundar sig på en missuppfattning. Något äktenskap mellan Thorgunna och den av Saxo omnämnde Thrugotus, far till Bodil, kan inte påvisas.
    C.G. Schultz hävdar att den bevarade latinska texten av Svend Aggesens 'Lex Castrensis', som år 1570 översattes från den danska förlagan av år 1430 av Claus Lyschander, felaktigt har tolkat Svend Aggesens uppgift att hans förfader Svend skulle vara son av en viss Thrugot. Lyschander har enligt Schultz helt enkelt missuppfattat den danska förlagan från 1430, vilken kallar Svend för "Swen Thrundasson", genom att inkorrekt tillämpa den latinska översättningen 'Sueno filius Thrugut'. Stephan J. Stephanius utgåva från år 1642 har sedan utgått från Lyschander, men emenderat benämningen till det grammatiskt riktiga (men troligen historiskt felaktiga) 'Sueno, filius Trugoti'. Lyschanders och Stephanius översättningar har således förvandlat ett matronymikon till ett patronymikon. Saxos 'Thrugotus' och Knytlingas 'Thorgot' (eller Thorgaut) behöver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms ' Genealogia' som 'Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta' ".

    Kong Erik hadde i ekteskapet med Bodil sønnen Knud Lavard, men med forskjellige friller hadde han andre sønner. Saxo gir en omstendig beretning av Bodils overbærenhet overfor disse kvinner, hun var endog som en mor for hans friller. Han lovpriser henne i den forbindelse som et lysende eksempel på kvinnetålmodighet.

    Bodil fulgte sin mann da han dro til det hellige land, og etter at han døde på Kypros, fortsatte hun reisen til Jerusalem. Hun døde på Oljeberget og ble begravet i Josafats Dal.

    Dronning Bodils navn står innskrevet i den gamle minnebok i Durham Domkirke i Northumberland ved siden av kong Eriks i en gruppe med nordiske navn.

    Barn:
    1. 4. Sankt Knud Lavard ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark.
    2. Harald Kesja

  3. 10.  Mstislav Waldemarsson ble født 1075 , Kiew, Ukraina (sønn av Waldemar II Monomachus Wsevolodson og Gyda Haraldsdatter); døde 15 Apr 1132, Kiew, Ukraina.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Storfyrste

    Notater:

    Fyrste av Novgorod 1088 - 1093 og 1097 - 1117.
Fyrste av Rostov 1093 - 1094.
Fyrste av Belgorod 1117 - 1125.
Storfyrste av Kijev [Kiev] 1125 - 1132.
    I Snorre Sturlassons saga om Magnussønnene, avsnitt 20, kalles Mstislav «Kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard». «Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson.»

    Mstislav giftet seg med Kristina Ingesdatter 1095, Kiew, Ukraina. Kristina (datter av Inge Steinkilson og Ulvhild Håkonsdatter) ble født , Sverige; døde 18 Jan 1122, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  4. 11.  Kristina Ingesdatter ble født , Sverige (datter av Inge Steinkilson og Ulvhild Håkonsdatter); døde 18 Jan 1122, Kiew, Ukraina.
    Barn:
    1. 5. Ingeborg of Gardarike ble født , Kiew, Ukraina.
    2. Malmfrid Mstislavsdatter

  5. 12.  Gleb Wseslawitsch of Minsk ble født , Polotzk, Hviterussland (sønn av Wseslaw I Briatschislawson); døde 1118, Minsk, Russland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fyrste

    Gleb giftet seg med Anastasija Jaropolkowna of Turow. Anastasija (datter av Jaropolk Pjotr Isjaslawitsch of Wladimir & Turow og Kunigunde von Beichlingen) ble født 1074; døde 8 Jan 1159. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  6. 13.  Anastasija Jaropolkowna of Turow ble født 1074 (datter av Jaropolk Pjotr Isjaslawitsch of Wladimir & Turow og Kunigunde von Beichlingen); døde 8 Jan 1159.
    Barn:
    1. 6. Wolodar Glebowitsch of Minsk ble født , Minsk, Russland; døde 1176, Minsk, Russland.

  7. 14.  Boleslaw III of Poland, Krzywousty ble født 20 Aug 1086 (sønn av Wladyslaw I Herman King of Poland og Judith of Bohemia); døde 28 Okt 1138.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Boleslaw giftet seg med Salome von Berg-Schelklingen. Salome (datter av Heinrich I von Berg-Schelklingen og Adelaide von Mochental) døde 27 Okt 1144. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  8. 15.  Salome von Berg-Schelklingen (datter av Heinrich I von Berg-Schelklingen og Adelaide von Mochental); døde 27 Okt 1144.
    Barn:
    1. Mieszko III, The Old ble født 1126; døde 13 Mar 1202.
    2. 7. Rizhiza Swentoslaw of Poland ble født , Polen; døde, Minsk, Russland.
    3. Judith of Poland




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !