Øystein Halvdansson, Fret

Notater:

Øystein Halvdansson (Eystein fjert [1]) levde i tiden rundt 730 e. Kr. og var, i henhold til Snorre Sturlasons Ynglingesagaen, småkonge over Vestfold og Romerike. Han var sønn av Halvdan Kvitbein og Åsa Øysteinsdotter og ble gift med Hild Eiriksdotter, datter til Eirik Agnarsson, småkonge i Vestfold. Deres sønn var Halvdan Øysteinsson, også kalt for den gavmilde.[2]
Øystein arvet av sin far Solør, store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og en del av Vestfold. Etter at svigerfaren Eirik Agnarsson døde sønneløs arvet Øystein også resten av Vestfold.
Snorre forteller at Øystein dro på plyndringsferd til Varna (Rygge i nåværende Østfold) og tok med seg alt av husdyr og verdisaker. Kongen av Varna het Skjold og var etter sigende var «en stor trollmann». Da Skjold kom til stranda og så Øysteins seil vinket han med kappen sin og blåste inn i den. Trolldommen fikk bommen på Øysteins skip til å svinge og slo ham over bord. I sjøen druknet Øystein og det ble hans bane. Liket ble berget og ført til Borre, hvor det ble hauglagt.

Familie/Ektefelle/partner: Hild Eiriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Halvdan Øysteinsson, den gavmilde
2. Harald Øysteinson døde 804.

Notater:

Halvdan Kvitbein (levde ca. 710) var den første av ynglingesagaens konger som slo seg ned i Norge. Han var sønn av Olav Tretelgja og Solveig Halvdansdotter. Han var gift med Åsa Øysteinsdotter som han fikk sønnene Øystein Halvdansson og Gudrød Halvdansson med[1].
Halvdan og broren Ingjald Olavsson vokste opp i Solør hos deres morfar, Solve.
Halvdans far ble ofret til Odin av de svenske nybyggerne i Värmland på grunn av uår, men da de senere oppdaget at uåret var grunnet i overbefolkning og ikke kongens handlinger valgte noen å krysse Eidskogen og slå seg ned i Solør. Her tok de Halvdan til konge siden han var sønn av deres gamle konge, Olav. De svenskene som ble igjen i Värmland tok hans bror Ingjald til konge.
Hva det beskrivende kallenavnet ‘Kvitbein’ står for er ikke helt klart, men kan være en karakteristikk av utseendet.
Halvdan ble etter sigende en stor konge som erobret store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og deler av Vestfold. Da hans bror døde arvet han Värmland også. Selv døde Halvdan Kvitbein på Toten og ble hauglagt i Skæreid i Skiringsdal.
Snorre nevner et kvad av skalden Tjodolv den kvinværske:
Så sier Tjodolv:
Hvermann vet
at Halvdan'
saknet ble
av stridsmeklere;
for Hel sjøl
til steinrøysa
tjodkongen
på Toten tok,
og Skæreid
i Skiringssal
står bøyd over
brynjekongen.[2]
Etter Halvdans død ble sønnen Øystein konge og videreførte ynglingeætten som norsk kongsslekt[3].

Halvdan giftet seg med Åsa Eysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Olav Tretelgja var en svensk konge av Ynglingeætta. Han var sønn av Uppsala-kongen Ingjald Illråde som ble drept av Ivar Vidfadme som ble konge i hele Sveaveldet.
Olav måtte rømme fra Svitjod eller Svealand etter at far hans falt, fordi svenskene ikke ville ha mer med ynglingene å gjøre. Han ble jaget til skogsbygdene i Värmland, som han ryddet, og slik fikk han også navnet sitt, fordi han selv var med og hogg tømmer der. Olav giftet seg med Sølva eller Solveig, datteren til kong Halvdan Gulltann i Solør, og de fikk sønnene Ingjald og Halvdan Kvitbein.
Olav ble brent inne fordi svenskene i Värmland trodde han ga dem dårlige år. I motsetning til de tidligere ynglingekongene nektet han å blote og folk mente dette var skyld i uårene. Senere ble det klart for folket at uårene kom av stor folkevekst i landet, og at kongen ikke hadde skylda. Folk i Värmland valgte da Ingjald, sønnen til Olav, til konge for seg. Den andre sønnen, Halvdan, dro til Norge der han ble valgt til konge.
Historien om Olav er fortalt både hos Snorre Sturlason[1] og i fornaldersagaen Om Opplendingenes konger.

Olav giftet seg med Solveig Halvdansdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Opplendingskonge

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Uppsala

Notater:

Ingjald Illråde, Ingjald Anundsson (norrønt: Ingjaldr hinn illráði) var en mytisk konge i Uppsala i Sverige (Svitjod), sannsynligvis i det 7. århundre. Han var av Ynglingeætten og var sønn av Braut-Anund (Anund Yngvarsson). [1]
Ingjald nevnes i flere norrøne sagaer og krøniker, som Ynglingesagaen[2], Historia Norvegiæ, Hervors saga, Om Opplendingenes konger, Þorsteins saga Víkingssonar og Islendingabok.

Svipdag Blinde var konge i Tiundaland, under Uppsalakongen Anund som hersket der svearnes hovedtingsted («allra Svía þing») lå.[3] Ynglingesagaen, en av sagaene i Heimskringla forteller at det på Braut-Anunds tid var en konge i Fjädrundaland som het Yngvar og som hadde to sønner, Alf and Agnar, som var på alder med Anunds sønn Ingjald. En vinter, da Ingjald og Alf var seks år, drev de to guttene og lekte under midtvintersblotet i Uppsala. Alf viste seg å være langt sterkere enn Ingjald. Ingjalds fosterbror Gautvid tok med Ingjald til Svipdag Blinde og fortalte ham det, og Svipdag mente det var stor skam. Dagen etter tok Svipdag hjertet fra en ulv og stekte på spidd og ga Ingjald å ete. Fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.[4]
Anund arrangerte ekteskap for sønnen Ingjald med Gauthild, datter av gøternes konge Algaut, og Algaut mente hun fikk et godt gifte om Ingjald hadde slikt lynne som faren.

Ingjald giftet seg med Gauthild Algautsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Halvdan giftet seg med Solvar Hundolvson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]