Aaluf Einarsdatter

Aaluf Einarsdatter

Kvinne

Generasjoner:      Standard    |    Vertikalt    |    Kompakt    |    Boks    |    Bare Tekst    |    Generasjonsliste    |    Anevifte    |    Media    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Aaluf Einarsdatter (datter av Einar Tambaskjelvar Einrideson og Bergljot Haakonsdatter).

    Notater:

    I Cappelen's Norges Historie oppgis at Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag blandt sine forfedre talte folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Det fremgår ikke her eller hos Snorre Sturlasson hvori slektskapet med Einar Tambarskjelve består.
    I C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker» og i «Rosensverdslektens forfedre» oppføres Tord Folessons hustru, Ålov å være datter til Einar Tambarskjelve. Det henvises ikke til hvilke kilder som har vært anvendt.

    Familie/Ektefelle/partner: Tord Folesøn. Tord døde 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. Gudrun Torsdatter

Generasjon: 2

  1. 2.  Einar Tambaskjelvar Einrideson ble født 982 (sønn av Einride Styrkarson); døde 1050.

    Notater:

    Lendmann. 
Født 982. 
Død omkring 1050.
    Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»
    Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.
    Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.
    På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.
    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
« 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»
    Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.
    Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.
    Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.
    Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
    Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.

    Einar giftet seg med Bergljot Haakonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 3.  Bergljot Haakonsdatter (datter av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Tora Skagesdatter).

    Notater:

    Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.
    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...»
    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»

    Barn:
    1. 1. Aaluf Einarsdatter
    2. N.N Einarsdotter ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag.


Generasjon: 3

  1. 4.  Einride Styrkarson (sønn av Styrkar Reidarson).
    Barn:
    1. 2. Einar Tambaskjelvar Einrideson ble født 982; døde 1050.

  2. 6.  Håkon Sigurdsson, Ladejarl ble født 937 , Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag (sønn av Sigurd Håkonsson, Ladejarl og Bergljot Toresdatter); døde 994, Melhus, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Den Mektige

    Notater:


    Håkon Ladejarl "den Mektige".

    Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin værste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de to småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme av landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norges hersker.

    Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-74, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

    I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon "gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovs-land til sanne helligdommer for folket". Og nå "vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder". Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkons religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

    Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

    Håkon giftet seg med Tora Skagesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  3. 7.  Tora Skagesdatter (datter av Skage Skoftesson).

    Notater:

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
    «19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. En datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen ha ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve å legge skipet sitt mellom deres.»

    Barn:
    1. Eirik Håkonsson, Ladejarl ble født 957; døde 1024, England.
    2. 3. Bergljot Haakonsdatter
    3. Ingebjørg Håkonsdatter
    4. Ragnhild Håkonsdatter


Generasjon: 4

  1. 8.  Styrkar Reidarson (sønn av Reidar).
    Barn:
    1. 4. Einride Styrkarson

  2. 12.  Sigurd Håkonsson, Ladejarl ble født 890 (sønn av Håkon Grjotgardsson, Ladejarl og Ingebjørg Haraldsdatter); døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag.

    Notater:

    Sigurd hadde under kong Håkon I "den Godes" regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Hans søkte spesielt å megle mellom konge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen. Erikssønnene kom til makten ca. 960. Sent på høsten 962 ble Sigurd overfalt på en lumsk måte av Harald Gråfeld og hans bror Erling og innebrent

    Sigurd giftet seg med Bergljot Toresdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  3. 13.  Bergljot Toresdatter (datter av Tore Rangvaldson, Teiande og Ålov Haraldsdatter Årbrot).
    Barn:
    1. 6. Håkon Sigurdsson, Ladejarl ble født 937 , Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag; døde 994, Melhus, Sør-Trøndelag.

  4. 14.  Skage Skoftesson

    Notater:

    Skage var en mektig herse på Nordmøre på 900-tallet. Han hadde store inntekter av fiskeværene. Skalden kaller ham "utværets sterke herse".

    Barn:
    1. 7. Tora Skagesdatter




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !