| 10. | Håkon IV Håkonsson, Den Gamle ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold (sønn av Håkon III Sverresson og Inga); døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. Andre Hendelser og Egenskaper:
Notater:
Konge av Norge 1217 - 1263.
Håkon, angivelig en sønn til Håkon III Sverresson, ble født sommeren 1204, noen måneder etter Håkons død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
I samråd med bergensbiskopen utpekte birkebeinerhirden til ny konge den 4-årige Guttorm, sønn av Sverres avdøde sønn Sigurd Lavard. Formynderne ble en krets av yngre, ærgjerrige høvdinger. Sønn av Sigurd Munns datter Cecilia, Håkon med det megetsigende tilnavnet «galen», ble leder av hirden og hæren. Han var en typisk kriger og ikke rette mann til å skape forsoning mellom de tidligere motstanderne. Baglerne på sin side samlet seg igjen i Danmark om en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, Erling Steinvegg. Reisningen ble aktivt støttet av danskekongen Valdemar Seier (1202-41), som vel så en mulighet til å gjenvinne det gamle danske herredømmet i Viken, hvor baglerne nå igjen gjorde seg til herrer.
Guttorm Sigurdsson døde i Nidaros samme år. Håkon Galen, støttet av birkebeinerhirden, ville bli hans etterfølger, men måtte vike plassen for sin halvbror, Inge Bårdsson, Cecilias ektefødte sønn med Sverres trønderske lendmann Bård Guttormsson på Rein. Dette ble drevet igjennom av erkebiskop Eirik og trønderbøndene. Håkon ble militær leder og overtok styringen av Vestlandet, mens Inge for det meste holdt seg i Trøndelag. I striden som fulgte, hadde birkebeinerne sin støtte i disse landsdelene, mens baglerne holdt til i Viken som på Sverres tid. Det lyktes ingen av partene å engasjere bredere folkegrupper i åpen kamp. Kampen ble nå ført av profesjonelle hærflokker.
Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
Da Erling Steinvegg døde i 1207, ble biskop Nikolas' søstersønn, Filippus Simonsson, ny baglerkonge med støtte fra biskop Nikolas og bøndene, men mot hærfolkenes vilje. Vi kan altså merke oss at både birkebeinernes og baglernes kongevalg endte med seier for kandidater som ble støttet av kirke og bønder, mot hird og hær. Fredsbehovet i brede lag av befolkningen var blitt så stort at de profesjonelle krigerne måtte finne seg i å bøye av for bøndenes ønsker. Uten faste ytelser fra bondesamfunnet ville det være umulig å fortsette striden. Og sommeren 1207 tok den nye erkebiskopen, Tore, og biskop Nikolas initiativet til å forlike partene. Endelig forlik ble inngått i Kvitsøy i Ryfylke høsten 1208.
Grunnlaget for forliket i Kvitsøy, som førte til forsoning mellom partene, var en reell tredeling av land og inntekter mellom kong Inge, Håkon Galen som hadde fått jarletittel, og kong Filippus som fikk Sverres ektefødte datter Kristin til hustru. Med dette forliket ble grunnlaget lagt for den fredelige middelalderstaten, og da Håkon Galen døde i 1214, overtok kong Inge også hans del av riket (Vest-Norge). I perioden med riksdeling (1208-17) ble de gamle partimotsetningene svekket, og aristokratiet styrket sin makt gjennom stort sett å opptre samlet i forholdet til andre samfunnsgrupper.
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Tronfølgespørsmålet dukket nå opp igjen, og de sterkeste kandidatene var Håkon, Håkon Sverressons angivelige sønn med Inga fra Varteig i Østfold, kong Inges sønn Guttorm eller Inges ektefødte halvbror på farssiden, Skule Bårdsson. Da Inge ble syk våren 1217, utnevnte han etter hirdens ønske Skule til jarl og leder av hird og hær.
Etter Inges død samme år kom det brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon. Håkon ble så valgt av birkebeinerhirden hvor han hadde vokst opp og til slutt ble han også tatt til konge på Øyreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret. Skule Bårdsson og hans tilhengere ble tatt på sengen, men våget ikke å splitte birkebeinerne gjennom å nekte å godta Håkon som konge.
Håkon ble også hyllet Bergen i 1217 mens Skule Bårdsson ble riksstyrer og jarl med en tredjedel av riket under seg. Da Filippus Simonsson så døde om sommeren det året, dro Skule straks til Viken med Håkon og fikk ham tatt til konge av baglerne før de hadde funnet et nytt kongsemne. Baglerne, som hadde problemer med styringen i sitt område, godtok dette mot militærhjelp fra birkebeinerne.
For kirken var det likevel utilfredsstilende at den var blitt holdt utenfor kongevalget, i strid med tronfølgeloven av 1163 og de standpunkter kirken hevdet i samsvar med denne, nemlig at kirken ved behov skulle avgjøre hvem som var best skikket til konge. Og kirken, i dette tilfellet erkebiskop Guttorm og kannikene i Nidaros, hadde gått inn for Skule. Det ble derfor sommeren 1218 sammenkalt et riksmøte i Bergen for å granske Håkons kongsrett. Der beviste Inga fra Varteig Håkons farsætt gjennom jernbyrd. Som plaster på såret fikk Skule ha kongens inntekter og andre rettigheter i en tredjedel av riket. På et riksmøte i Bergen 1223 ble det så definitivt, med kirkens støtte, fastslått at Håkon hadde rett til tronen fremfor noen annen, og av alle rikets lagmenn ble Håkon anerkjent som rett arving til Norges rike. I 1225 ble så avtalen sikret gjennom ekteskap mellom Håkon og Skules datter Margrete.
Da kong Håkon IV planla straffefelttoget mot Värmland 1225, var det ifølge Håkonssagaen noen av sveithøvdingene hans (offiserer) som frarådet kongen mot «å ri inn i riket til en annen konge». De fryktet blant annet at den svenske kongen skulle svare på angrepet. Kongen bestemte seg likevel for å angripe det svenske grenselandskapet, for å «hevne den skade som er gjort oss fra Sveaveldet», som det heter i sagaen. Etter felttoget het det etter samme kilde, at den svenske kongen og «alle göter hadde store klagemål mot Norges konge for den ferden han gjorde i Värmland». Sagaen lar kong Håkon forsvare seg med at det var kjent «hvor ofte han hadde bedt om at sveakongen skulle jage bort fra riket sitt de tjuvene som dagstøtt stjal og ranet i den norske kongens rike».
Sagaens fremstilling av den norske felttoget i Värmland og vurderingen av dette, viser at det rundt midten av 1200-tallet eksisterte forestillinger om en territoriell grense mellom det norske og det svenske kongedømmet. Samtidig vitner sagaberetningen om at det er klare forskjeller mellom 1200-tallet og moderne tid i synet på betydningen av en slik grense mellom Norge og Sverige. Et angrep som det nordmennene gjorde mot Värmland i 1220-årene, ville i dag ha vært ensbetydende med en krigserklæring mot den svenske staten. Et moderne statsbegrep opererer med et samfunn som har eksklusiv myndighet over et gitt, avgrenset territorium, en myndighet som i middelalderen ikke ble oppfattet som like ukrenkelig.
At partene valgte å samle seg om én konge, har høyst sannsynlig sammenheng med et økende motsetningsforhold mellom aristokratene som satt rundt i landet som syslemenn, og bondefolket som betalte gildet. I perioden ca. 1210-27 var det en rekke lokale opprør mot syslemannsveldet. Bøndene klaget over hardstyre, men alle opprør ble slått ned. Og etter at birkebeinerne og baglerne hadde slått seg sammen, dukket et nytt uroelement opp, nemlig skuffete baglerhøvdinger som følte seg forfordelt når det gjaldt sysler eller andre ressurser. Den siste av disse opprørsflokkene, «ribbungene» (røverne), ble endelig eliminert av värmlendingene i 1227. Håkon Håkonsson hadde gjennom toget til Värmland vinteren 1225 overbevist dem om at det var fornuftig ikke å støtte opprørsflokker mot den norske kongen. Med ribbungstriden ebbet de egentlige borgerkrigene ut.
En siste strid om tronen ble reist av Skule Bårdsson i 1239. Etter riksmøtet i Bergen 1223 satt han med full styringsmyndighet i den nordligste tredjedelen av riket, og i 1237 fikk han som den første i Norge tittelen hertug. Men samtidig søkte kongen og kretsen rundt ham å beskjære Skules selvstendige makt gjennom å frata ham herredømmet over et samlet territorium. I stedet for en tredjedel av landet skulle han nå ha inntektene fra en tredjedel av syslene. For Skule må denne ordningen ha fortonet seg som uholdbar, for to år senere tok han kongsnavn i opprør mot Håkon.
Skule hadde støtte blant kannikene i Nidaros og noen trønderske stormenn og bønder. Dessuten fikk han tilslutning på Opplandene og i de urolige områdene helt øst i Viken. Skules opprør var personlig motivert, og selv om han en siste gang prøvde å blåse liv i den østlandske motviljen mot birkebeinerkongedømmet, var det ikke lenger mulig å føre en landsomfattende strid om tronen på det gamle grunnlaget. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Trøndelag, men fikk heller ikke lenger oppslutning der. Han ble felt av en avdeling birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros den 23.05.1240.
Utbruddet av borgerkrigene skyldtes i utgangspunktet aristokratiets innbyrdes kamp om del i kongedømmets ressurser. Borgerkrigerne hadde vist at ingen av de stridende partene var sterke nok til å monopolisere inntektene for seg alene. I tredje fase av borgerkrigene forsøkte birkebeinerne og baglerne fra 1208 av forsoning gjennom riksdeling. Dette førte imidlertid ikke til fullt opphør av stridighetene, og det viste seg vanskelig hver for seg å holde befolkningen under kontroll.
Løsningen på de problemene som utløste og holdt i gang borgerkrigene, synes for det første å ha vært at antall aristokratiske ætter ble sterkt redusert i løpet av borgerkrigene. Det ble dermed færre konkurrenter om ressursene - både aristokratiets og kongens. For det andre maktet man å øke ressursgrunnlaget i form av økte kongsinntekter til en styrket kongemakt, og dette oppnådde man gjennom tvungne overføringer fra bondebefolkningen. Men for å lykkes måtte man bilegge stridighetene, noe som skjedde da bagler- og birkebeineraristokratiet samlet seg om kong Håkon Håkonsson som riksaristokrati eller kongelig tjenestearistokrati. Stormennene fikk del i kongens inntekter sentralt som hirdembetsmenn, lokalt som syslemenn. Overføringer fra bøndene fikk man i form av kongens økte bøteinntekter og skattlegging.
Både antall ubotamål, antall forbrytelser det skulle bøtes for, og bøtetakstene ble økt etter hvert som kongemakten i alt større grad tok hånd om rettsvesenet, noe som også kom kirken til gode. Skatten hadde sitt opphav i de leidangsytelsene som borgerkrigskongene krevde i de områdene de kontrollerte. Disse ytelsene ble nå en fast skatt til kongen, uten at vi vet hvor mye bøndene betalte. Midlet til å sikre disse overføringene fra bøndene hadde man etablert takket være mer profesjonelle militære styrker som kunne hamle opp med eventuell motstand fra bøndenes side. Borgerkrigene hadde ført til en mer spesialisert krigerklasse, noe ikke minst kong Sverres militære taktikk bidro til.
Prinsippet om enekongedømme ble fastslått i Magnus tronfølgelov av 1163. Dette prinsippet ble videreført i alle nye tronfølgelover på 1200- og 1300-tallet.
Til tross for Sverres uttynning av lendmannsættene, ble aristokratiets samfunnsstilling neppe avgjørende svekket. I stedet for drepte og beseirere høvdinger overtok i stor utstrekning nye menn som ikke hadde noen egen maktbasis utenfor kongedømmet; det skjedde mer et personskifte enn et systemskifte. Personskiftene bidro til å knytte høvdingklassen fastere til kongstjenesten. Dette var et betydningsfullt sprang i en utvikling som alt var i gang, og som fortsatte senere. Landets stormenn bygde i stigende grad sin samfunnsstilling på deltakelse i statsstyret, først og fremst som syslemenn, og i mindre grad på nedarvet lokalt maktgrunnlag. Syslemannsombudet var trolig etablert alt under Magnus Erlingsson, men Sverre gjorde mer systematisk bruk av syslemennene. Alt dette styrket statsmakten uten å svekke det aristokratiske elementet i samfunnslivet.
Innenfor rettspleien økte kongedømmets innflytelse i løpet av borgerkrigene. Senest under Sverre - kanskje nettopp under ham - oppstod offentlig oppnevnte «lagmenn» som ledere av tingforhandlingene. Lagmennenes funksjon på tinget var opprinnelig å gi «orskurd», det vil si «skjære ut av loven» og fremsi det som var relevant i en sak; nå fikk de etter hvert regulær dommerfunksjon.
Når det gjaldt militærvesenet, økte kongens kontroll over leidangsordningen i løpet av perioden. Kongen fikk rett til å utnevne skipsstyrere og derigjennom kontroll med utskrivningen av mannskap. Manntallet ble skjerpet i Gulatingslagen, det vil si at færre gårder skulle gå sammen om å stille én mann ved leidangsutbud, og det ble gitt påbud om større skip.
De kongelige finansene ble styrket. Deler av leidangsytelsene ble økonomiske ytelser også i fredstid, den første norske statsskatt. Ordningen var langt på vei innført på Vestlandet ved midten av 1100-tallet. I Trøndelag og i Viken ble denne leidangsskatten i det minste tidvis innkrevd på Sverres tid. Skattleggingen av de norske bøndene var imidlertid vesentlig lavere enn i nabolandene Sverige og Danmark, der hele militærplikten, ikke bare kostytelser, ble konvertert til skatt.
Når dette ikke skjedde i Norge, må grunnen ha vært at kongemakten hadde større fordeler av å opprettholde leidangsplikten. På grunn av landets topografi var i Norge flåten den viktigste formen for militæroppbud, og så sent som mot slutten av 1200-tallet viste leidangsflåten seg effektiv nok til at kongene kunne hevde seg militært i konflikter med naborikene.
Kongemaktens avhengighet av bøndenes masseoppbud ga høndene fordeler, kongene måtte føre en politikk som ikke avlet for sterk uvilje blant undersåttene, både når det gjaldt økonomiske krav, og når det gjaldt nedarvete rettigheter. Sentralmakten var altså til en viss grad bygd på et gjensidighetsforhold til bøndene. Dette kommer da også til uttrykk i kongenes lovgivning i andre halvdel av høymiddelalderen der omsorg for undersåttene, «tegnene», er et gjennomgående trekk.
Økende offentlig styringsmakt er altså en klar linje gjennom borgerkrigstiden. Fra andre halvpart av 1100-tallet søkte kongedømmets representanter å bygge opp et riksomfattende styringsapparat, noe som møtte motstand hos bønder, blant annet i Trøndelag, som så dette som en ulempe eller som ikke selv hadde fordel av det. Dette skjerpet i første omgang konflikten. Men på lengre sikt førte den statlige konsolideringen til en pasifisering av samfunnet, og borgerkrigene opphørte i et rike der territoriell splittelse og sosiale spenninger var overvunnet eller holdt i tømme av rikskongedømmet. Grunnlaget for det sterke middelalderkongedømmet under Håkon Håkonsson og hans etterkommere var dermed lagt.
Kong Håkon Håkonsson og kretsen rundt ham hadde arbeidet for å oppnå kroning alt fra slutten av 1220-årene. I datidens politiske system var det selve kongehyllingen, «konungstekja», som gjorde en tronpretendent til konge i Norge, mens kroningen var en kirkelig innvielsesseremoni. Men kroningen ga en kristen legitimitet til det embetet kongen forvaltet på Guds vegne, og slik fikk den kronete konge en særlig autoritet og hellighet. Dette var tydelig allerede under konflikten mellom kongene Magnus Erlingsson og Sverre.
Som uektefødt behøvde kong Håkon pavens dispensasjon for å kunne bli kronet. Både paven og den hjemlige geistligheten forlangte imidlertid motytelser fra kongens side for å innvilge ham kroning. De norske biskopene krevde utvidete rettslige og økonomiske privilegier i tillegg til at Håkon skulle avlegge samme kroningsed som Magnus Erlingsson hadde gjort. Alt dette ville svekke kongedømmet i forhold til kirken i så sterk grad at kongen nektet. Den norske geistligheten hadde innflytelse på paven som lot saken trekke i langdrag.
Hertug Skules fall satte imidlertid fart i prosessen. Før den avgjørende kampen mot hertugen hadde kong Håkon latt den åtteårige sønnen Håkon med tilnavnet «unge» få kongsnavn på Øyratinget ved Nidaros. Hyllingen av Håkon unge var situasjonsbestemt og et åpenlyst trekk for å sikre dynastiet mot utfordreren hertug Skule. Tildeling av kongsnavn til sønner av regjerende konger, var samtidig et utilslørt fremstøt for å styrke arveelementet innenfor middelalderens kongedømmer. Samme praksis kjenner vi også fra Norges to nærmeste naboland, Danmark og Sverige, trass i at begge var og forble valgkongedømmer i middelalderen. Det faktum at kong Håkon valgte å tildele sin eldste ektefødte sønn - ikke den reelt eldste, som var uektefødt - kongsnavn, måtte dessuten bli positivt mottatt hos den norske høygeistligheten. Kirken stilte nemlig kravet om ektefødthet med stor styrke.
Da trusselen fra hertug Skule var fjernet, sto kong Håkon enda sterkere enn før. Dessuten var den nye paven, Innocens IV, fra 1243 i en klemt politisk posisjon overfor den tysk-romerske keiseren Fredrik II. Pavens trengte stilling gjorde ham åpen for å knytte allianser og søke støtte der han kunne. Det utnyttet den norske kongen og kretsen rundt ham på en så vellykket måte at paven i 1246 fritok kong Håkon for alle mangler ved fødselen og styrket arvekongedømmet i ætten hans ved å love at hans rettmessige etterkommere skulle følge ham på tronen. Dessuten ga Innocens IV (1243-54) den norske kongen innsettings- og styringsrett over visse kirker i Norge, og innvilget ham rett til å innkassere en tyvendedel av hele den norske kirkens inntekter i tre år. Paven sendte endelig en egen utsending til Norge for å forestå kroningen. Kardinal Vilhelm av Sabina kom til landet sommeren 1247 og ledet kroningsseremonien på olsokdagen 29. juli i domkirken i Bergen.
Til kroningen i domkirken var alt folket samlet på kirkegården. Åtti hirdmenn i fulle hærklær gikk først fra kongsgården til kirken og ryddet vei. De gikk to og to. Dernest fulgte to merkesmenn med hver sitt merke, så sysselmenn og skutelsveiner «i gode klær», videre lendmenn «med prydde sverd». Så fulgte fire lendmenn som bar et bord med kongens skrud og kroningsklær på, deretter Sigurd kongsson og Munan biskopsson med hver sin kongestav av sølv, den ene med gullkors, den andre med gullørn. Så kom Håkon Unge, kongens eldste sønn som selv hadde fått kongsnavn i 1240, med kronen, og Knut jarl med vigslingssverdet.
Den kongelojale «Håkon Håkonssons saga» fremstiller kroningen som en stor seier for kongemakten, der kongen nærmest ikke hadde måttet gi noe for å oppnå det han ville. Selv om sagaens kongevennlige slagside, dens tendens, trolig gjør sitt til å overdrive hans suverene posisjon overfor kirkens menn, var utvilsomt kongen den største seierherren. Kardinal Vilhelm utstedte flere brev og statutter (forskrifter) om forholdet mellom norske geistlige og verdslige institusjoner og representanter under oppholdet i Norge, og nesten konsekvent var de til fordel for kongelige og andre verdslige interesser. Imidlertid ustedte kardinalen også en erklæring om den norske kirkens rettsstatus for å trygge denne gjennom en offisiell definisjon anerkjent av kongemakten. En uttrykkelig kongelig godkjenning av erklæringen er likevel ikke kjent. Betydningen av den har derfor vært omstridt blant historikerne. Uansett avslørte den senere utviklingen at grensene for kirkens samfunnsmakt versus kongedømmets ikke ble endelig fastlagt i samband med kroningen i 1247.
Kroningen i 1247 kaster lys over viktige grunntrekk ved styringsapparatet i Norge i den første tiden etter hertug Skules fall, både ideologisk og institusjonelt. Den fullførte en lengre politisk utvikling og signaliserte styrken ved det norske kongedømmet, både overfor undersåttene og overfor omverdenen, på dette tidspunktet. Kroningsinstituttet var et godt barometer ikke minst på forholdet mellom middelalderens to samfunnsmakter, kongedømmet og kirken. Å sammenlikne situasjonen rundt kroningene av Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson gir derfor innsikt i høymiddelalderens politiske maktforhold. Ved begge kroningene hevdet kirkens menn at kongen hadde sin autoritet fra dem, fordi kirken sto for kroningsseremonien. I 1164 satt mennene som hadde plassert kong Magnus på tronen, utrygt i salen, og strakte seg langt for å oppnå kirkens støtte. På 1200-tallet var situasjonen en annen. Da kunne kongemakten argumentere med at det ikke var kirken som gjorde kongen til Herrens salvete, men Gud selv. Ifølge dette synet var kroningsseremonien bare et ytre uttrykk for den verdigheten som kongen allerede hadde. Kong Sverre hadde argumentert langs slike linjer da han ble kronet i 1194, en politikk som sønnesønnen Håkon Håkonsson bygde videre på da han som farfaren nektet å underkaste seg kirken slik Magnus Erlingsson hadde gjort.
Begge kroningene viser at langt fra all rett ble vunnet med våpenmakt i middelaldersamfunnet. Kirkens militære ressurser i Norge var alltid beskjedne sammenliknet med kongemaktens, men den hadde til gjengjeld betydelige organisatoriske, økonomiske og ideologiske ressurser. Den var bedre organisatorisk utbygd enn kongemakten. Det skyldtes dels at den var en del av en overnasjonal pavekirke i Europa, men også at den involverte seg sterkere i folks hverdag, både økonomisk og ikke minst åndelig. Økonomisk sto kirken på bedre fot enn kongemakten på grunn av tiende, ulike avgifter og landskyld. Ideologisk forvaltet kirken datidens enerådende religion, kristendommen, som i økende grad ble utnyttet for å legitimere politisk makt og styringsrett. Kongedømmet skulle etterstrebe å oppfylle det augustinske herskerideal om å være en katolsk (det vil si universell) kristen institusjon som i rettferdighet skulle tjene Gud.
De to samfunnsmaktene hadde mange felles grunnleggende økonomiske og politiske interesser, og bare gjennom samarbeid kunne de opprettholde og utbygge posisjonen sin i samfunnet. Uansett uenigheten mellom kirke og kongemakt når det gjaldt den konkrete tolkningen av kroningsseremonien, var kroningen uttrykk for et dypere interessefellesskap mellom kirke og kongedømme i å bygge opp en sentralmakt, der kongedømmet stillte sine fysiske maktmidler til kirkens disposisjon og kirken sin ideologi og administrative erfaring til kongedømmets. Kroningen av Håkon Håkonsson ble også et vendepunkt i den forstand at det fra da av ble vanlig at den norske kongen ble kronet.
Behovet for samarbeid forhindret likevel ikke at det kunne være konflikter mellom de to institusjonene og deres representanter, og styrkeforholdet mellom dem varierte. Maktkampen mellom dem kulminerte med reformasjonen som gjorde slutt på middelalderens politisk-institusjonelle dualisme i Norden.
Kroningen og vedtakene i dens kjølvann innebar at Sverreættens rett til den norske tronen ble befestet. Erklæringen fra paven, Guds stedfortreder på jord, om arvefølgen etter kong Håkon svekket i betydelig grad eventuelle utfordreres mulighet for å trekke i tvil den legitime retten konger av Sverreætten hadde til å herske over det norske kongedømmet. Kroningen legitimerte dessuten Sverreættens styringssystem i Norge. Den kristne ideologien som var knyttet til kroningen, forsterket nemlig oppfatningen av kongeposisjonen som et embete uavhengig av den enkelte som til enhver tid bekledte det. Så lenge kongen innehadde embetet, hadde han særlig legitimitet og beskyttelse, uansett personlige egenskaper.
Et sentralt poeng for kongene av Sverredynastiet var at de mente å ha det norske arvekongedømmet av Guds nåde. I den norske kongens titulatur het det fra 1280-årene av i norskspråklige brev «med Guds miskunn (etter hvert «nåde») Norges konge», og Håkon V formulerte i en av sine mange rettarbøter dynastiets kongsideologi på følgende måte: «Gud valgte oss til riksstyringen etter våre forfedre.» Kongefamiliens guddommelighet lå som en arv i blodet, slik Kåre Lunden har formulert det.
Kong Håkon Håkonsson og hans menn innledet fra 1250-årene av en pågående utenrikspolitikk på flere fronter, ikke minst overfor Danmark. De områdene der det norske kongedømmet oppnådde mest varige posisjoner i siste halvdel av 1200-tallet, var imidlertid i vest og sørvest, nærmere bestemt på Grønland, Island, Orknøyene og Hjaltland.
I vest hadde Grønland, Island, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene, Sudrøyene (Hebridene) og Man ulike sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse bånd til Norge før Håkon IV's tid. Alle bispedømmene i dette vestlige området var formelt underlagt erkebiskopen i Nidaros, men i praksis hadde han ikke en slik innflytelse over bispestolene i vest som kirkeretten tilkjente ham. Her lå det derfor an til at den norske erkebiskopen og kongen kunne samarbeide for å vinne økt fotfeste.
Verken på Grønland eller Island hadde den norske kongen noen nærliggende konkurrenter om herredømmet. De norrøne innbyggerne på Grønland sverget den norske kongen skatt og lydighet som undersåtter i 1261, uten at vi kjenner hendelsesforløpet i detalj. Trolig mente grønlendingene at dette ville styrke den livsnødvendige tilførselen fra Norge av kornvarer, jern og tre.
Det islandske samfunnet var et helt annet enn de grønlandske utbygdene. Befolkningstallet var mye større, og på toppen av samfunnet hersket en rekke stormenn. Landet manglet imidlertid en sentralmakt, noe som var et særsyn i datidens Europa. Hovedgrunnen var trolig Islands isolerte beliggenhet ute i Atlanterhavet. Et relativt svakt politisk press utenfra gjorde at islendingene ikke hadde behov for å samle seg under én politisk leder. En sårbarhet ved det islandske samfunnet var imidlertid avhengigheten av norsk handelssjøfart. Maktkampen mellom de islandske høvdingene, «godene», åpnet dessuten i det lange løp for at en sterkere politisk makt kunne oppnå herredømme over landet.
Både kongen og erkebiskopen i Norge, samt andre stormenn, hadde i lang tid grepet inn i islandske forhold. Den norske kirken hadde lagt under seg valgretten til de to islandske bispestolene, og fra 1238 satt det nordmenn i disse bispeembetene. Disse var til dels aktive støttespillere for kong Håkon Håkonsson i hans Islandspolitikk. Da de islandske høvdingene utover 1200-tallet svekket seg så mye gjennom maktkamp at ingen av dem var sterke nok til å slå seg opp til islandsk enehersker, søkte en del av dem støtte hos kong Håkon i Norge. Flere islandske stormenn ble den norske kongens håndgangne menn, med det resultat at kong Håkon rundt 1250 hadde kontroll over flesteparten av de islandske høvdingembetene, godordene. I slutten av 1250-årene utnevnte kongen så en islandsk stormann til jarl over Island. Jarlens oppgave var å få islendingene til endelig å underkaste seg Norges konge. Etter noen års politisk dragkamp svor islendingene i etapper troskap til kong Håkon i årene 1262-64.
Vilkårene fra islendingenes side var at kongen skulle la dem nyte fred og islandsk lov. Den norske kongen skulle også sørge for å opprettholde den nødvendige skipsfarten mellom Island og Norge - seks skip årlig i de to første årene etter 1262 og senere så mange som kongen og islendingene fant nødvendig. Selv om islandsk lov og det administrative apparatet på øya ble tilpasset det norske kongedømmet etter 1262, kan en likevel ikke snakke om at det islandske samfunnet ble fornorsket. Den viktigste grunnen var islendingenes standhaftige forsvar av retten til å bli styrt av islendinger etter islandsk lov. Etter flere tiår med nye lovbøker og strid rundt disse, satt landet på begynnelsen av 1300-tallet med sin egen lovbok, forskjellig fra den norske landsloven. Kongen ga dessuten særskilte rettarbøter for Island, og kunne ikke kreve militærtjeneste av islendingene.
Islendingene mislyktes i forsøket på å opprette et innenlandsk fyrstedømme, dels fordi Island befant seg innenfor interessesfæren til den norske kongen, dels fordi den islandske kirken hørte under erkebispesetet i Nidaros. Det norske kongedømmet behøvde derfor ikke å erobre landet med våpenmakt, men kunne spille på islandsk splittelse, fredstrang og økonomisk avhengighet av Norge. Slik var det i hovedsak politiske ressurser den norske kongen måtte mobilisere for å legge Island under den norske kronen. Lenger sør var derimot utfordringene større.
Forbindelsen mellom den norske kongen og øygruppene nord og vest for Skottland varierte i styrke og innhold, fra Færøyene og Hjaltland (Shetland) som i siste halvdel av 1200-tallet langt på vei må regnes som en regulær del av det norske kongedømmet, til fyrstene på Man og Sudrøyene som til tider anerkjente den norske kongen som sin formelle overherre. At både Færøyene og Hjaltland ble gitt den norske landsloven uendret, er en kraftig indikasjon på at de var relativt tett integrert i det norske kongedømmet. Det å nyte felles lov var noe av det mest integrerende for en befolkning under datidens politisk-institusjonelle system. Selv om havet bandt land sammen på denne tiden, betydde likevel øygruppenes beliggenhet i forhold til det norske fastlandet at de helst bør kalles norske skattland, det vil si land som var pliktig til å betale skatt til den norske kronen.
At orknøyjarlen Harald Maddadsson støttet øyskjeggopprøret mot kong Sverre i 1193-94, fikk store konsekvenser for jarledømmets forhold til den norske kronen. Jarlen måtte underkaste seg kong Sverre på svært harde vilkår, blant annet fikk kongen rett til halve sakøren av Orknøyene. Det innebar at øygruppa langt på vei ble inkorporert i det norske riket, deretter opptrådte kongelige syslemenn på øyene i perioder. Jarledømmet ble imidlertid ikke opphevet, og regimet på øygruppa vekslet periodevis mellom styre av en jarl som var den norske kongens vasall, noen ganger samtidig med kongelige syslemenn, og styre øyensynlig utelukkende av kongelige syslemenn. Den norske kongens reelle kontroll over orknøyjarlen varierte dessuten. Sistnevnte hadde betydelige skotske interesser både gjennom besittelser på det skotske fastlandet og gjennom slektsrelasjoner.
Til forskjell fra orknøyjarlene førte flere av høvdingene på Man og Sudrøyene kongetittel. Det indikerer at disse områdene var løsere forbundet med den norske kongen og mer keltisk (gælisk) preget enn Orknøyene. De politiske forholdene på Man og Sudrøyene liknet dem på Island ved at det var en heftig og uoversiktlig maktkamp mellom stormenn. En viktig forskjell var imidlertid at høvdingene i dette området kunne spille på motstridende interesser hos ulike fyrster utenfor øyene. Det gjaldt i første rekke den norske og den skotske kongen som var hovedrivalene når det gjaldt overhøyheten, men også den engelske kongens og irske fyrsters interesser spilte inn. Rivaliseringen ga høvdingene på Man og Sudrøyene større spillerom, og gjorde det vanskeligere for én utenforstående fyrste å underlegge seg øyene.
Presset fra England og behovet for alliansepartner, gjorde at de skotske riksstyrerne måtte ha hovedoppmerksomheten vendt sørover. De nordlige og vestlige delene av det skotske høylandet ble derfor liggende som fjerne randområder der dynastiske opprørere og andre opprørere kunne reise opprørsfanen og eventuelt søke tilflukt. Slik fikk de skotske kongene etter hvert et behov for å legge de fjerne delene av høylandet under seg. Dessuten var det et mytisk poeng, som ikke må undervurderes i middelalderen, å få kontroll over området, det skotske kongedømmet hadde dype røtter i denne vestlige delen av landet.
Henrik III's lange regjeringstid i England (1216-72) var fylt av uro, opprør og maktkamp mellom kongen og aristokratiet. Det lettet det engelske presset mot Skottland, og gjorde at skottene kunne vende blikket nordvestover for å vinne kontroll over fastlandet der og Sudrøyene. I tillegg til at den skotske kongen knyttet til seg høvdinger fra området, bygde skottene ut en flåte, som var en forutsetning for å kunne kontrollere øysamfunnene. Samtidig sendte den skotske kongen representanter til det norske hoffet med tilbud om å kjøpe øyene, noe som ble avslått fra norsk side. Den norske kongemakten hadde neppe stor økonomisk gevinst av forbindelsen med disse øyene lengst i sørvest. Men foruten prestisjehensyn tvang strategiske hensyn kong Håkon og kretsen rundt ham til å handle ettersom skotsk kontroll med Sudrøyene kunne true det norske jarledømmet på Orknøyene.
Datidens politiske, militære og økonomiske strukturer tilsa at den norske kongen bare kunne håpe å opprettholde kontrollen over øyene ved at de lokale stormennene var lojale og ikke inngikk i allianser med den skotske kongen. Det var da også dette kongen forsøkte å gjøre i første omgang; nordmennene hadde ikke mulighet til å holde militær kontroll gjennom å stasjonere permanente tropper på øyene. Demonstrasjon av militær styrke til å avskrekke og pasifisere var imidlertid noe annet, og da skottene herjet øyene sommeren 1262, utrustet kong Håkon året etter en stor flåte som han seilte i spissen for over til Orknøyene.
Skottene unnlot å møte nordmennene i åpent sjøslag, samtidig som nordmennene ikke var utstyrt for en landkrig. Dette var i det lange løp til gunst for skottene, ettersom en flåte ikke kunne være til sjøs hele året, men måtte søke havn før vinteren satte inn. Etter en trefning ved byen Largs, som vi ikke kjenner det eksakte omfanget eller utfallet av, trakk kong Håkon flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble kongen syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul 1263 og ble bisatt i Bergen i 1264.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
Det hadde vært en tid da kongedømmet ikke var mer opphøyd eller politisk viktig enn at tronarvingen kunne avles med døtre av folket - og slike tider skulle komme tilbake. Men slutten av 1200-tallet var ikke en slik tid. Kong Håkon Håkonsson var den siste tronarving på 750 år som var sønn av en kvinne av folket; han var den siste uektefødte, og han var den siste på mer enn 700 år som selv giftet seg med en norsk dame, riktignok av høvdingætt. Enekongens særstilling og opphøydhet krevde senere at han søkte sin make på eget sosialt nivå, og det kunne han nå bare finne utenlands. Dette var uunngåelig. Men det medførte selvfølgelig en dynastisk infiltrering i fremmede fyrstehus; og den kunne bli farlig for den politiske selvstendigheten til et lite rike som Norge, i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen.
Med en viss Kanga «den Unge» hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.
Håkon giftet seg med Kanga, den Unge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
|
- 1323
