Mine Slektssider
Treff 2,501 til 2,550 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2501 | Peder Joensen satt som bruker på gården Hegstad i Lødingen på Kronens gods i og gav da «Fuld Ledingh». Peder stilte med «Rør og tassach» på «Waaben Thinngit» i juni dette året. I 1609 var det også tre drenger som tjente for full lønn og en for halv lønn på Hegstad, men neppe alle fire hos Peder. Det var David, Tord, Oluff og Amund. I 1610/11 og 1611/12 betalte Peder 1½ dlr. årlig i landskatt, like meget som Steffen Perssøn (også bruker på Hegstad, inntil ca. 1612). I 1611/12 gav imidlertid Peder 1 våg fisk i leidang og Steffen ½ våg. Samme år betalte Peder 4 dlr. i førsteårs bygsel for ½ våg. Men fra 1614/15 og frem til og med 1640/41 sitter Peder alene på 1 våg (hele Hegstad). Da betalte han «Land Bohold Eller Threde Aarstage» med ½ dlr. for 1 våg. Dessuten betalte han skipperskatt flere ganger, bl.a. 1626-1633 og 1634 med 2 à 2½ dlr. året. I 1631 førte han for eks. 7 lester varer fra Bergen og i 1632/33 hele 12 lester. I skatteåret 1634/35 fikk han bygd ein tendring på 11 alners kjøl, og betalte 1½ daler i byggeskatt for den [NST 25, s. 177]. Peder var også laugrettemann i bygden i flere år. I 1645 er han død; da sitter Aasille som enke på gården. | Jonsen, Peder (I2673)
|
| 2502 | Peder kaldes ofte af Borup i fremstillinger, måske pga. Knytlinga sagas beskrivelse af flugten, hvor man drager fra Ramsø til Borup. Ifølge Saxo aktiv for Valdemar-partiet efter blodgildet i 1157. | Pedersen, Peder af Borup (I5313)
|
| 2503 | Peder Lauritsen Krabbe blev den 2.aug 1620 ordinert til Pers.Capellan til Thingvold og 1.mai 1623 Sogneprest til Aure. Blev prost til Nordmøres Provsti og døde henved 90 år gammel i April 1686. Peder Krabbe var i 1647 eier av garden Eggen på Byneset. | Krabbe, Peder Lauritzen (I726)
|
| 2504 | Peder Nilsson Skancke, född cirka år 1325 i Sverige, död efter 1360 i Hov, Hackås, Jämtland , hustru okänd. I antavla för Claus Nissen Riiber är efternamnet Nilsson uppgett som okänt oc h födelseåret uppgett till cirka år 1330. Peder är den förste säkert registrerade persone n i den så kallade Hackåslinjen. Denna linjen lever på manssidan och har utvecklat flera släk tlinjer i Norge, vilka tog släktnamnet Skancke med varierande stavningar. Den gren som ännu i dag besitter släktgården i Hov, Hackås, har på 1800-talet tagit släktnamnet Hoflin. Ättens se nare besittning av jordegendomar i Hackås talar för ett eventuellt släktskap med Nils Halstei nsson. Hans hustru Kristina Halvardsdotter ägde år 1348 jord i Våle, Hackås, som en Karl Joen sson år 1427 säljer till Olof Fastesson, talar eventuellt för ett släktskap. Historikern Barn ey Young på Isle of Man antar att Peder Nilsson kan vara en son till Nils Hallsteinsson (kFR . Young, G.V.C., Fra Skanke-slektens historia, Isle of Man 1985). Det finns också en annan te ori som går ut på att Peder skulle vara identisk med väpnaren Peder Alexandersson till Börön , omtalad år 1371 (DN XXI, 138,139), kung Håkon Magnussons handgångne man. Roger de Robelin a ntar att ingen av dessa två teorier är troliga. Han tror hellre på ett släktskap med adelsfam iljer i Pommern och Mecklenburg. Forskaren Björn Markhus har valt att stanna vid Peder Nilsso n som son till Nils Hallsteinsson, men håller andra möjligheter öppna. Barn efter Peder Nilss on och hans okända hustru var: Johan Pedersson i Sanne född år 1344 och död 1406, Önd Pederss on född år 1360 och Karl Pedersson född år 1360 och gift med Radgerd Ketilsdotter. | Scanke, Peder Nilsson (I4935)
|
| 2505 | Peder Strangesen, hørte allerede 1193 til Kong Knuds fornemste Mand og synes i de næstfølgende Aar at have opholdt sig hos Greverne af Orlamünde og sin Svoger Greven af Gleichen, stod under Valdemar II i stor Anseelse og kom ved sit Ægteskab med Esbern Snares Datter i Besiddelse af Kalundborg og maa derfor være den Peder af Kalundborg, hvem Valdemar II skænkede 12 Gaarde paa Femern, som kaldtes Petersdorf, virkede 1225 for Kong Valdemars Udfrielse af Fangenskabet og besegler næst efter Jakob af Møen det 2. Forlig om Kong Valdemars og hans Søns Frigivelse, 1229 næst efter Jakob Sunesøn det Brev, hvormed Valdemar II skænkede sin Svigerdatter det sydlige Fyn (Petrus Strangonis fil.) samt 1230 Slutforliget mellem Kong Valdemar og Grev Gunzelin af Schwerin om Løsladelsen af Kongens Sønner og de sidste danske Gidsler fra Grevens Fangenskab, trættede med Sorø Kloster om det af Esbern Snares Søn Marsken Johannes 1213 til Klostret skænkede Stensømagle, som Peder og Anders Grosen trods Kirkens Dom tilegnede sig, vilde efter Kong Valdemar II's Død drage paa Pilgrimsfærd til det hellige Land, men døde i Ribe samme Aar (1241). | Ulfeldt, Peder Strangesen (I7281)
|
| 2506 | Peder var bruker 1647, kanskje han som hadde vært her før, og ennå bruker 1661. Enten d. før 1666 eller strandsitteren Peder, 91 år 1666. | Peder (I9682)
|
| 2507 | Peders kone er ukjent, de hadde barna Jens, Hans, Cristopher og Anders, mulig død i Bergen. | Graae, Peder Nielsen (I11651)
|
| 2508 | Peer Født 1795-98 Skorpens Sogn Ekteskap 2 1838 Navn Per https://digitalarkivet.no/view/327/pv00000002492790 FT 1865 Strømbugt https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038399005552 Død 1870 https://media.digitalarkivet.no/kb20050309020643 | Hendriksen, Peder (I11075)
|
| 2509 | Peer Peersen FT 1801 Nordstrøm https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058502001593 Konfimert 1811 19 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070607650456 Ekteskap 1814 https://media.digitalarkivet.no/kb20070607650427 Død 1828 Nr 28 https://media.digitalarkivet.no/kb20070607650634 | Pedersen, Peder (I4178)
|
| 2510 | Per Fahlesson Bure en myndig man i Nordland, Bodde på Fädernegården i Bure | Falesson, Per Falesson (I8371)
|
| 2511 | Per Olofsson anges vara Hövitsman över hela Västerbotten och Österbottens krigsfolk och bonde på Bergsbyn 7, Bergsholmen, Skellefteå sn. Per kallades även " BOTTNEKARL ". Militära meriter: Anställd som Trumslagare vid Christoffer Nilssons Fänika, blev fänrik år 1579, löjtnant åren 1580 -82, Hövitsman för samma Fänika år 1583-1601, Krigs-överste för Norrlands Knecktar i Pernau i Livland år 1602. Var med vid storminingen av Kexholm 1580, belägringen av Wesenberg i mars 1581, stormningen av Narva den 6/9 1582 och belägringen av Nöteborg samma år. Härtåg till Vitahavet år 1590, samt Kola-hus på KOlahalvön år 1591 och dess belägring. Garnisonstjänst i Estland 1585-86, samt i Livland åren 1601-02. Hemmanet i Bergsbyn 7 bestod av 3/4 mantal eller 6 tunnland. Hade dessutom förläningar i Hedensbyn, vilket sedan blev kronohemmanet Risön. Vilket han överlåter åt sonen Könik år 1608. Fick skattefrihet för hemmanet i Bergsbyn 1587. Från år 1589 fick han 6 pund spannmål årligen, samt 10 lass höför att föda en ridhäst att bruka på sina krigsresor, Från den 10 Mars 1588 fick han tillstånd att på egen bekostnad bruka Bomansforsen samt laxfisket i Finnforsen som tillhörde Cronan, mot att leverera 7 tunnor väl förvarad lax årligen, men vad Gud och fisket därutöver giver, skall han behålla för sin möda och omkostnad. Han dog i Bergsholmen 1608 och blev begravd i Skellefteå kyrka. | Olofsson, Per Bottnekarl (I9572)
|
| 2512 | Per Staffansson betalade enligt kyrkans räkenskaper testamentspengar efter sina föräldrar år 1650. De hade tydligen levat på undantag hos sonen sina sista år. Det var brukligt att föräldrar som lämnade ifrån sig gården upprättade en detaljerad förteckning över vad de förbehöll sig av den nye ägaren. När Per Staffansson övertog Sikfors nr 1, utbröt just 30-åriga kriget med nya skatter som följd. Dessutom följde en rad missväxtår. Sommaren 1632 var kall och regnig. Det var till och med svårt att få tjärdalarna att brinna på grund av regnet. Även de följande åren drabbades bygden av missväxt och hungersnöd. De sju jordägarna i Sikfors tycks ha klarat sig någorlunda fram till år 1639, då tre av dem är antecknade i JB som husarma (de satt på nåd). Det innebar att de fortfarande bodde kvar på sina gårdar men inte hade klarat av att betala skatten. Per Staffansson hade - enligt 1642 års mantalslängd - hustru, en son och två döttrar som uppnått 16 års ålder. Året därpå är sonen Lars gift för nu finns även en sonhustru på gården. Efter ytterligare ett år är ena dottern borta ur längden, troligen gift. År 1648 är Per Staffanssons hustru död, men 1650 är han omgift. År 1655 finns inte sonen antecknad och sonhustrun står som knekthustru. Därav kan man anta att sonen är utskriven som knekt. Per Staffanssons andra hustru (hennes namn är inte nämnt) avled 1663-09-05. Sista gången Per Staffansson omnämns i mantalslängd är 1657. Han avled 1674 och bör då ha varit 87 år gammal. Året därpå finns i kyrkans räkenskaper antecknat: Lars Persson testamente efter sin sahlig fader Per Staffansson och ett sonbarn 12:-. | Staffansson, Per (I8396)
|
| 2513 | Per var en av de første borgere i Piteå.Hvor han stammer fra er ukjent.Første gangen han omtales er i 1609 når han utstedes til laxfogde for hele Norrland. I 1634 ble det funnet sølv i nasafjellene og han og Olof Jonsson fikk fulmakt av Kronen til å organisere transporten dit. | Klumb, Per Amundsson (I6128)
|
| 2514 | Perbruket «Lars» Dåp 1706 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290399 Ekteskap 1733 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290615 Død 1776 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228300258 | Jonson, Laurits (I8142)
|
| 2515 | Perbruket «Lars» Mantall 1666 16 år https://media.digitalarkivet.no/ft10051005192103 Død 1700 55 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290353 | Jonson, Laurits (I8160)
|
| 2516 | Perbruket 26år ved manntall 1701 https://media.digitalarkivet.no/ft10051010280169 Ekteskap 1705 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290394 Død 1756 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228300144 | Lauritson, Jon (I8155)
|
| 2517 | Personen Ingemund er hittil ikke bekreftet av historiske dokumenter. Det er likevel grunn til å tro at en person ved dette navn og tilknyttet en kjent familie, bodde i Vats i Ryfylke. Han var antagelig etterkommer av en kjent høvding, som kjempet sammen med Harald Hårfagre i slaget på Hafrsfjord (872/890). Denne høvdingen er kjent fra historien som Ingemund Gamle Torsteinsson og gift med en datter av Tore Mørejarl. Han emmigrerte til Island, hvor han slo seg ned i en dal, som han kalte Vatsdal. Tydeligvis fulgte han en tradisjon, som var vanlig blant mange emmigranter, nemlig å gi deres nye boplass samme navn som det stedet de forlot i Norge. Det virker også sannsynlig at han etterlot arvinger i Vats, siden endel menn ble kalt Ingemund. Det er antatt at en av disse Ingemunder var far til minst 3 barn. To av dem er ikke kjent ved navn. En av disse, muligens begge, var datter/døtre. Den tredje etterkommeren var en sønn som het Sigurd. | Torsteinsson, Ingemund "Gamle" Vats (I11114)
|
| 2518 | Pfalzgraf of Lorraine | von Schwaben, Otto Herzog (I8583)
|
| 2519 | Pfalzgrav | Senechall, Hugobert (I8605)
|
| 2520 | Pincerna af Bavelse en af Sven Grates betroede mænd 1147-1148 (Knytlinga), måske den Olaf, Saxo nævner som anfører på flere vendertog. | Glug, Oluf (I6840)
|
| 2521 | Pipin av Landen (fransk: Pépin), også kjent som Pipin I, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (580–27. februar 640), var hovmester i Austrasia under merovingerkongene Klotar II, Dagobert I og Sigibert III fra 615 eller ca. 623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posten da Dagobert døde i 639 og beholdt den han selv døde 27. november 640. Sammen med Arnulf av Metz, var han en av lederne i opprøret mot Brunhilda som førte til at hun ble torturert i hjel i hendene til hennes fiender. Han ble født i Landen, Belgia, og navnet hans var opphavet til pipinidene da han var deres første forfar med det navnet. | von Landen, Pippin The Elder (I7526)
|
| 2522 | Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III. I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram. Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk. Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718. | von Herstal, Pippin (I7522)
|
| 2523 | Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768. Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin. Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster. Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt. Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma. Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen. Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre. Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han. Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse. Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang». Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke. Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke. Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene. | von Franken, Pippin The Short (I7518)
|
| 2524 | Praetorian Prefect of Gaul, Omtalt 451 | Ferreolus, Tonantius (I8611)
|
| 2525 | Preben Von Ahnens godsforpakter. | Lindschow, Nils Bertelssøn (I1681)
|
| 2526 | Prest i Fåberg 1373-88. Prest på Toten 1399. Hans nøklepige het Randid. Den 25. oktober 1386 på Fåberg Prestegård ble et gavebrev utstedt av Sigurd Aslesson som bekreftet at han hadde gitt hederlig mann Gunnar Brynjulvsson, kannik i Hamar, 1 øb i nedre og 1 1/2 øb i øvre Skumsrud i Biri og en halv eng like ved, som Sigurd hadde fått i arv etter sin frende, Ogmund Aslesson. En uke senere, den 4. november 1386 på Røyne i Fåberg, selger Gunnar det han eier i øvre og nedre Skumsrud i Biri på Hedmark med tilligende halv eng til Toke Aslaksson, og vedgår at han har fått full betaling. Den 12. mars 1387 på Rokvam i Østre Gausdal, utstedte Torkjell Gunnarsson, prest i Gausdal, Bård Ogmundsson og Vegeir Åmundsson et vitnebrev om at de den 26. februar 1387 var på Gausdal Prestegård da Sira Gunnar Brynjulvsson, kannik i Hamar, håndtokes med Alv Gudbrandsson og Bård Eilivsson. Alv og Bård samtykket i Ragnhild Kolbeindatters gave til Gunnar dersom han levde lenger enn hun. Det var 10 kyrlag, betalingen for hennes halvdel i Skjeldkvål i Lom, som Gunnar hadde solgt for henne. Gunnar skal også oppebære resten av betalingen for jorda og overdra de øvrige 10 kyrlag til Alv og Bård, og han har fullmakt til å gi kvittering til kjøperen straks pengene er betalt mot at han holdt hennes gravøl. Utstederne vet at han gjorde det, og var tilstede på Rokvam i arveoppgjøret etter Ragnhild da Jartrud Audunsdatter, Alvs kone, og Ingerid Sigurdsdatter, Bårds kone, samtykket og håndtokes med Gunnar på den ordning hver enkelt husbond hadde gjort. | Samsahl, Gunnar Brynjulfsson (I7636)
|
| 2527 | Prest i Hadsel, senere i i Bodø. Drev gården Ytter-Hernes 1667 til 1676. | Stabel, Brede Claussøn (I1680)
|
| 2528 | Prest i Leksviken og res Pastor under Frosta prestegjeld , antagelig død før 1648 . Oluf Eriksen er nevnt her [Leksvik, Innherrad prosti] ved hyllingen i 1610. Han er dessuten nevnt her i odelslister i 1610, 1617 og 1620. Betalte da for 2 øre odel, bl.a ½ øre i Myr. Videre er han nevnt i tiendelister i årene 1619-1631, betalte da for Tronstad og Myr i Leksvik. Erlandsen sier at han er nevnt her da han betalte 10 rdl til det Ost-Indiske kompani i 1621. Han betalte også landbo i 1633. Han er nok den samme som den Oluf Erlingsen som Bang sier var med og undertegnet en vitneforklaring den 14. mars 1593. Erlingsen er nok en feilskriving for Eriksen. Noe som styrker dette er at hans sønn var født i Leksvik i 1596.¹) Han var fra Jemtland for han er nevnt som eier av jord i Smedstad i Lit. Han var, ifølge sønnens gravskrift, gift med Kirsten Henriksdatter. Robelin har henne som datter av Hr Henrik Petri Medelpadius i Lit. Kjente barn: Anders Olsen Bruse, sogneprest i Meldal. Sogneprest i Leksvik. Ägde jord i Smedsta i Lit sn, Jämtland. (Räfsten 1613, s. 98; sannolikt son av Erik i Smedsta 1568, JR II, s. 166) ²) ¹) Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536-1700 (Trondheim 2000), s. 81 ²) Roger de Robelin: Skanke ätten (1995), s. 403 Räfsten 1613, s. 98; sannolikt son av Erik i Smedsta 1568, JR II, s. 166 | Bruse, Oluf Ericsen (I3540)
|
| 2529 | Prestedatter | Blix, Sophie (I10089)
|
| 2530 | Prost på Jæren, Sogneprest, prost over Jæren i 1623, prest i Hå på Jæren, Rogaland | Lind, Christen Lauritzsen (I6747)
|
| 2531 | Qvalnes, Sjona, Nesna, Nordland | Abelsøn, Ole (I8673)
|
| 2532 | Raadmand smsteds. Konrektor ved Trondhjems Kathedralskole 1621- 30, senere Stiftsprovst og Sognepræst til Domkirken i Trondhjem. 1598-1657, Præst, tilhørte en Slægt, som siden har kaldt sig Darre, fordi den antoges for at nedstamme fra den gamle norske Adelsslægt af dette Navn. M. C. skrev sig imidlertid aldrig saaledes, lige saa lidt som nogen samtidig betegnede ham med dette Navn. Han var født 30. Sept. 1598 i Throndhjem, hvor Faderen, Christoffer Bjørnsen, var Raadmand (d. 1642); Moderen hed Sophie Mentzdatter (Ravensborg). Da han var 12 Aar gammel, blev han nedsendt til den latinske Skole i Odense, fra hvilken han efter 7 Aars Skolegang 1618 afgik til Universitetet i Kjøbenhavn. Allerede 1621 blev han af Biskop Anders Arrebo i Throndhjem beskikket til Konrektor ved Skolen sammesteds. 1625 blev han Notarius capituli; 1629 kaldtes han til resid. Kapellan ved vor Frue Kirke i Throndhjem; men da Sognepræsten ved Domkirken faa Maaneder efter blev bortreven af Pesten, efterfulgte M. C. denne i hans Embede som Præst og Provst samt Kannik i Kapitlet; og i denne Stilling døde han i Dec. 1657. -- Han har udgivet nogle Ligprædikener og efterlod et haandskrevet Diarium angaaende Begivenheder fra hans Tid, særlig vedrørende Gejstligheden i Throndhjems Stift. For øvrigt var han en virksom Mand med Sans for Almenvellet. Han bidrog saaledes væsentlig til Indrettelsen af et Hus, bestemt til Forsørgelse af fattige og faderløse Drenge (kaldtes de «blaa Degne» efter deres Dragt), og sørgede for deres Undervisning. Paa lignende Maade virkede han til, at fattige Pigebørn og gamle Kvinder kunde have Tilflugt i et «Kvinde- og Pigehus». Endelig oprettede han 1651 et Universitetslegat for Studenter fra Throndhjems Skole. -- Han var siden 1632 gift med Maren, Datter af Biskop Peder Schielderup i Throndhjem. Hun overlevede sin Mand i mange Aar (d. 1683). Deres Efterslægt er meget udbredt i Norge. | Darre, Mentz Christophersen (I1841)
|
| 2533 | Rådmann i Flensburg. Svend Aage Mørkvig skriver at Hayn Paysen: "var købmand i Flensborg, men bliver udvalgt til borgermester i år 1452, og nævnes som sådan i 1462 og 1483. Som borgermester besøgte han i 1462 den oldenborgske regering. Han nævnes også som tilsynsførende med de huse, hvori St. Canutgildet havde anbragt deres kapital, og han gav en sum på 40 Mark til St. Nicolaikirkens fattige, en sum der ligeledes blev anbragt i ejendomme Flensborg fik sin første borgermester i år 1379, og Hayngh Paysen" var den 10. i rækken. Om ham findes der en ganske sjæden optegnelse fra den 29. august 1495, der meddeler at Hayn Paysen "wandages borgermester to Flensborch" gennem sin deltagelse i Claus Rixtorps oprørske projekt mod Kongen, er blevet frataget sit embede og fængslet i 1473" "Efter kort tids landsforvisning blev Hayn Paysen åbenbart taget til nåde igen, for i 1483 nævnes han atter som rådmann" | Paysen, Haye (I3881)
|
| 2534 | Rådmann i Trondheim 1612,borgemester samme sted 1625. ◦I boka "Karoline og Karl Ludvig Grønn, forfedre og etterkommere", av Steinar Grønn, står det følgende om Christopher Biørnsøn Darre: "Han kom som ung til Trondheim, og drev handelsvirksomhet der. De økonomiske forhold tok seg sterkt opp i Trondheim i begynnelsen av 1600-tallet, og Christopher Biørnsen deltok i dette oppsvinget. Han hadde betydelige interesser i Nordlandshandelen og handelen med utlandet. han var allerede i 1610 rådmann i Trondheim, og i 1625 var han borgermester for dette ene året. Han var ellers rådmann fram til han døde 10/5 1642. Da han døde var han sikkert en formuende mann, noe som bl.a. klart går fram av de økonomiske forholdene i etterslekten. som en kuriositet om forholdene i Trondheim på Christopher Biørnsens tid, kan nevnes at det var rådmennene og borgermesterne som fikk privilegium til å holde vinkjellere og vinutskjenking i byen. Inntektene av dette skulle være en godtgjørelse for arbeidet med byens saker. Christopher Biørnsen hadde også gjennom sitt giftemål sikret seg en trygg posisjon i byens liv, både sosialt og økonomisk." [S74] Steinar Grønn, 1981. | Darre, Christopher Bjørnson (I3749)
|
| 2535 | Rådmann i Trondhjem, 20 jul 1676. | Bing, Jens Willomsen (I185)
|
| 2536 | Ragnar Lodbroks saga (norrønt: Ragnars saga loðbrokar) er en nordisk fornaldersaga fra 1300-tallet som skildrer den mytiske kongen og helten Ragnar Lodbroks liv og død. Sagaen skildrer Ragnars vikingtokter, ekteskap med først Tora Borgarhjort og deretter med Åslaug Sigurdsdatter og hans sønner med dem, videre hans herjinger og død i England, og hvordan sønnene Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Sigurd Orm-i-auga og Bjørn Jernside hevner ham etter hans død i ormegården hos kong Ella/Ælla i Northumbria i England. Selv om Ragnar har gitt sitt navn til sagaen, er det i like stor grad hans andre kone Åslaug (med tilnavnet Kråka) som gir sagaen liv. Hun har blitt beskrevet som - en særtegnet personlighed, i langt højere grad end Ragnarr selv - og som den som - much more than her husband can be called the chief caracter of the saga. Åslaug er både den foreldreløse Askepott-karakteren, den selvbevisste hustruen og den hevnlystne valkyrien Randalín. Teksten er bare kjent fra ett middelaldermanuskript, NKS 1824 b 4° (1824b) fra ca. år 1400, hvor sagaen er skrevet rett etter Volsungesagaen. Det er Sigurds datter, og Ragnars kone, Åslaug som er forbindelsen mellom de 2 sagaene. Andre tekster om Ragnar Lodbrok er Tåtten om Ragnarssønnene, som kjennes fra Hauksbok, og Krákumál et kvad fra 1100-tallet som foregir å være Ragnars dødssang. Sannsynligvis har det eksistert en eldre - Ragnars saga - fra omkring 1250 – som det vises til i þáttr af Ragnarssonum, og denne foreliggende sagaen er skrevet etter denne. Det er mulig at den eldre, tapte sagaen var mer innholdsrik enn den bevarte. Den foreliggende sagaen har et visst preg av å være - samanraska frå ymse kanter og knytte laust i hop - med flere episoder som kan gjenfinnes i flere middelalderske ridderromaner. Ragnar Lodbrok (norrønt Ragnarr Loðbrók) var en delvis legendarisk svensk og dansk småkonge som levde en gang på 700- og 800-tallet. I henhold til krønikeskriveren Saxo Grammaticus hørte Ragnar til den svenske Ynglingeætten. Både Saxo og islandske kilder har beskrevet ham som sønn av Sigurd Ring, en svensk konge som etter sigende skal ha erobret Danmark, men kildene strides om Ragnar bodde i Sverige eller i Danmark. Selv om Ragnar Lodbrok ble betraktet som en helt i det norrøne Norden er troverdige opptegnelser om livet hans svært overfladiske og hviler tungt på legendariske fornaldersagaer. Selv en noenlunde datering av hans tid og liv hviler på stor usikkerhet: Noen kilder nevner 750-794, mens andre kilder daterer betydelig senere fra 860-865. Antagelig var han en krigsherre fra antatt 835 til sin død i 865, og kanskje kun hersket som konge de siste få årene av livet. Den historiske Ragnar Lodbrok var muligens en jarl for den danske kong Hårek. De viktigste kildene til kunnskap om Ragnar Lodbrok er Ragnar Lodbroks saga (Ragnars Saga Lodbrokar), den kortere og kanskje yngre Tåtten om Ragnarsønnenes saga (Þáttr af Ragnars sonum) og i Bosi og Herrauds saga. Han nevnes også i Volsungesaga og i Orknøyingenes saga som Snorre Sturlasson kaller jarlesagaen. Det knyttes en forbindelse mellom Ragnar Lodbrok og Orknøyene. En runestein der bærer hans navn. I henhold til De fragmentariske irske annaler ble Ragnars sønn Halvdan med sine 3 sønner fordrevet til Orknøyene. Det skjedde senest i 854. Ragnar Lodbrok er også en sentral skikkelse i skaldekvadet Håttalykill (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), diktet av islendingen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl i fellesskap. Skaldekvadet Krákumál, som er skrevet på 1100-tallet, foregir å være Ragnars dødssang. Lodbrok betyr - lodden bukse - kanskje fordi Ragnar laget seg en rustning av dyreskinn. Navnet - Lothbroc - finnes i verket Gesta Normannorum Ducum av William av Jumièges (ca. 1070) hvor denne blir nevnt som far til Bjørn Jernside, sistnevnte blir bekreftet av andre kilder. Ivar Beinlause er også blitt identifisert som sønn av Ragnar Lodbrok av Adam av Bremen som kalte Ivar sønn av Lodparchus. Det er den islandske sagaskribenten Are Torgilsson Frode (1067–1148) som er den første kjente forfatteren som knytter Lodbrok med fornavnet Ragnar, eller knytter 2 personer sammen til en skikkelse, Ragnar og Lodbrok. I Irlands fragmentariske annaler finnes det en opptegnelse over en Ragnall (Ragnvald), sønn av Alpdan (Halvdan), konge av Norge, og hans bedrifter fram til York faller til danskene. Det er et av de sterkeste argumenter for at Ragnall eller Ragnvald er den samme som Ragnar Lodbrok, og for krønikeskrivere på de britiske øyer var det vanskelig å skille mellom norsk eller dansk når de knapt nok gjorde det selv. I fornaldersagaene ble Ragnar gjort til konge av Danmark og drar på fantastiske eventyr over hele verden. Blant annet møter han den enestående vakre og trolldomskyndige Åslaug Sigurdsdatter i Norge som blir hans andre kone. Hun føder ham fire sønner. Åslaug, som også blir kalt for «Kråka», skal være datter av Sigurd Fåvnesbane, en annen legendarisk helt fra fornaldersagaene. Som Kråka er Åslaug ei norrøn Askepott og blir hyllet i både Norge og Danmark, og hennes funksjon er å være en forbindelse mellom Odin og de norrøne fornalderkongene som krevde å nedstamme fra gudene. Ragnar var en førkristen hedning som påsto at han var en direkte etterkommer av ingen ringere enn Odin selv. En av hans favorittstrategier var å angripe kristne byer på helligdager, vel vitende om at mange av soldatene da ville være i kirken. Ragnar tilbrakte det meste av livet som pirat og viking, invaderte det ene landet etter det andre. Han ville vanligvis godta en høy betaling for å la være å angripe sine ofre, kun for å komme tilbake senere og forlange en enda høyere betaling for ikke å angripe. Omfanget av hans virksomhet tyder på at han må ha vært en dyktig hærfører. Ravnen var Ragnar Lodbroks symbol. Han hadde fått sine døtre til å sy et banner med en ravn avbildet. Ravnen hadde i alle år vært en fugl knyttet til dårlige varsler lik Odin selv eide to ravner kalt Hugin og Munin som fortalte om det som skjedde i verden. Banneret kalte han «Reafan», og det ble sagt at når banneret flagret ville Ragnar seire, men om det hang livløst vil slaget være tapt. Også de norske kongene Harald Hårfagre og Harald Hardråde eide et tilsvarende ravnebanner. I 845 var han tilsynelatende en mektig hersker og sannsynligvis samtidig med den første herskeren av Russland, den norrøne Rurik. Det er sagt at Ragnar alltid søkte nye eventyr ettersom han fryktet for at hans egne sønner ville utføre gjerninger som ville overskygge hans egne. I dette året seilte han sørover med 120 skip og anslagsvis 5 000 krigere. Han gikk i land i dagens Frankrike, sannsynligvis ved munningen av elven Seine og herjet i - Vest-Francia - som den vestlige delen av det frankiske riket den gang var kjent som. Det samme året ble Paris okkupert og holdt som gissel av norrøne menn, og som sagaene har identifisert som Ragnar Lodbrok. Den tradisjonelle datoen for dette er 28.mars. En fortelling forteller at de soldatene som var utplassert for å vokte Klosterkirken Saint-Denis flyktet da de danske vikingene henrettet sine fanger på en særdeles grusom måte. Kongen av Vest-Francia, Karl den stores sønnesønn Karl den skallete betalte Ragnar en enorm sum penger for ikke å ødelegge byen. Ragnar Lodbrok, i henhold til sagatradisjonen, var tilfreds med ikke mindre enn 7 000 pund sølv. Det forhindret dog ikke at Ragnar angrep andre deler av Frankrike, og det kostet mye tid og anstrengelser for frankerne å drive ham ut. Etter at han var ferdig med Frankrike dro Ragnar tilbake til Danmark hvor han senere døde. Eller han var den som vendte sin oppmerksomhet mot England og i 865 gikk i land i Northumbria på nordøstkysten av England. Det er blitt sagt at han ble beseiret for første gang i slag av kong Ælla II av Northumbria. Ælles menn tok Ragnar til fange og den angelsaksiske kongen ga ordre om at han skulle kastes i et hull som var fylt med giftige slanger. Mens han langsomt ble bitt i hjel av slangene skal han etter sigende ha erklært: Grynte ville grisene, om de visste hva galten led! Diktet Krákumál som omtaler en rekke av hans bedrifter påstår å være diktet av ham selv den siste natten han var i live i ormegården. Ragnars siste ord er selvsagt et litterært påfunn ettersom de ble profetiske. I henhold til sagaen fikk hans fire sønner høre om hans død: Halvdan Kvitserk som spilte Hnefatafl (et brettspill kalt - Kongens bord - eller Tablut) grep så hardt om en spillbrikke at blod tøt ut fra neglene; Bjørn Jernside grep så hardt om spydet at fingermerkene sto igjen om skaftet; og Sigurd Orm-i-auga som trimmet neglene kuttet seg med kniven rett inn til beinet. Kun den fjerde sønnen, Ivar Beinlause, lyttet til alle detaljene om drapet og forberedte hevnen. Brødrene samlet sammen en enorm hærstyrke, dro til Northumbria, beseiret kong Ællas hær og torturerte denne i hjel ved å skjære blodørn på ham. Det vil si at de skar opp ryggen, brettet ribbeina til side og trakk ut lungene til offeret døde. Det er opplagt overdrevet at Ragnars død skulle få såpass store konsekvenser, men Ivar Beinløse er uten tvil en historisk skikkelse som i 866 erobret først York og deretter hele nordlige England. Ragnar Lodbrok var gift eller fikk barn med en rekke kvinner, hans første Tora Borgarhjort, hans andre hustru Åslaug Sigurdsdatter (også kalt Kråka), hans tredje hustru Lathgertha, hans fjerde hustru Svanloga; og hans femte navnløse hustru (datter av Esbern). Av de ulike fortellingene, feilkilder og overdrivelser inkludert, fikk han følgende sønner: Ivar Beinlause, sønn av Åslaug Halvdan Kvitserk Ragnarsson, sønn av Åslaug Sigurd Orm-i-auga Ragnarsson, sønn av Åslaug Bjørn Jernside Ragnarsson, sønn av Åslaug Ubbe Ragnarsson, sønn av navnløse hustru, eller av Åslaug? Agnar Ragnarsson, sønn av Tora Eirik Vindhatt Ragnarsson, sønn av Tora Regnald Ragnarsson, sønn av Svanloga Rathbarth Ragnarsson, sønn av Tora (?) Dunyat Ragnarsson, sønn av Tora (?) Fridleiv Ragnarsson, sønn av Lathgertha. Og følgende døtre: Alof Ragnarsdatter Ragnhild Ragnarsdatter Ifølge Ragnar Lodbroks saga var sønnen hans, Sigurd Orm-i-auga, far til Ragnhild som igjen var mor til Harald Hårfagre. Men ifølge Halvdan Svartes saga hadde Sigurd Orm-i-auga datteren Åslaug som ble gift med Helge den kvasse. De fikk sønnen Sigurd Hjort som var konge på Hadeland. Hans datter var Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre. | Sigurdsson, Ragnar Lodbrock (I4491)
|
| 2537 | Ragnhild kalles også «Astrid den aarbaarne». I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: «138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: «Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.» Stein sa: «Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.» Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: «Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.» Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: «Jeg har hørt,» sa han, «at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.» Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. «Jeg tenker nok det,» sa han, «at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.» Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. «Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.» Ragnhild sa: «Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.» Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. «Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.» Stein ble der om vinteren. | Erlingsdatter, Ragnhild (I4348)
|
| 2538 | Ragnvald Sigurdsson født på 700-tallet, dødsår ukjent). Var storbonde på Huseby på Lista da Harald Granraude var konge av Agder. Han hadde 2 barn Gunhild Ragvaldsdatter og Olve Ragnvaldsson. Han er mest kjent for å ha giftet bort Gunnhild til Harald Granraude, som ble drept av Gudrød Veidekonge men hva som skjedde med Ragnvald etterpå vites ikke. Han var også Harald Hårfagres tippoldefar på farssiden. | Sigurdsson, Ragnvald (I10570)
|
| 2539 | Ragnvald Øysteinsson Mørejarl (norrønt Rögnvaldr Mœrajarl) (cirka 830 – 892) var en jarl på nordvestlandet i Norge på midten av 800-tallet, tilsvarende det området som i dag heter Møre og Romsdal. Ragnvald var sønn av Øystein Ivarsson som ble kalt for Øystein Glumra. I henhold til Orknøyingenes saga går Ragnvalds ætt tilbake til «Heite Gors sønn var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den mektige og den rådsnare». Den samme sagaen strekker hans ætt tilbake til en mytologisk opprinnelse til skikkelse ved navn Fornjot fra Finland eller Kvenland. Snorre Sturlason skriver i Harald Hårfagres saga i Heimskringla: «Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Hallad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær til vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt for Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.» Ragnvald var således far til sagnomsuste Gange-Rolf som i sagalitteraturen er blitt identifisert som den nordbo som franskmennene kaller for «Rollo» og som grunnla et jarldømme i Normandie. Dette har imidlertid aldri blitt historisk dokumentert ettersom kildene spriker i alle retninger, en av dem som stiller seg bak de tidligere nevnte tradisjonene er Jón Viðar Sigurðsson i boken Norsk Historie 800 – 1300 (Det Norske Samlaget, 1999). Via sønnen Torv-Einar ble Ragnvalds ætt giftet inn i det skotske kongehuset. | Øysteinson, Ragnvald Mørejarl (I4609)
|
| 2540 | Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 916 - 932 | de Hainault, Reginar II (I7789)
|
| 2541 | Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 932 - 973. Han ble lyst i band i 958. | de Hainault, Reginar III (I7791)
|
| 2542 | Rainier (Reginar) «Langhals» var den første greve av Hainaut fra 875 til 915 og hertug av Lothringen. Hainautslekten var grever av Hainaut (Hennegau) fra 875 til 973 og fra 998 til 1433. Grevskapet Hainaut ligger nå på grensen mellom Belgia og Frankrike, men lå dengang i hertugdømmet Nedre Lothringen i det tysk-romerske riket. | im Hennegau, Reginar I (I7588)
|
| 2543 | Rasmus fall bort i 1745. Garden vart da sett til 130 rdl., og lausøyret til 240 rdl., gjelda var på same tid 247 rdl. Mellom eignelutene hans Rasmus er òg nemnd ei riflebørse. Ekteskap 1726 https://media.digitalarkivet.no/kb20070603390223 Død 1745 https://media.digitalarkivet.no/kb20070603390454 Skifte 10/6 1745 https://media.digitalarkivet.no/sk11216091208765 | Ligarden, Rasmus Olsson (I8184)
|
| 2544 | Raudrapet Bruksnr.2 Oppegarden Fra 1776 til sin død i 1788. http://www.nb.no/nbsok/nb/286c1cd2a98609208f98d063359d677f?index=0#169 Dåp 1748 - øverst venstre https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630528 Ekteskap 1776 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005640199 Død 1788 - høyre mitt på siden https://media.digitalarkivet.no/kb20071005640318 | Kristensøn, Andreas (I1600)
|
| 2545 | Raum den gamle Norsson Han var sønn av Nor og hans første kone. Raum var gift 2 ganger, først Bergdis, de hadde sønnnene Bjørn, Brand og Raum. Hans andre kone var Hild, de hadde sønnene Gudrød, Hauk, Hadding og Hring Raum, sønn av kong Nor', tok riket etter far sin. Han hadde Alfheim og et rike så vidt som elvene rant, der som de oppstod. Derfra falt Lågen øst gjennom dalen til Mjøsa, så Vorma i Glomma og denne til havet. Fra Vorma renner Rauma gjennom Romsdalen. Fra Vorma renner Eystrielva gjennom Østerdalen og til Veneren og derfra gjennom Gøtaelv til havet. Kong Raum hadde drikkelag i jula med Bergfinn, sønn av Thrym jotun fra Vorma og gikk da i seng med Bergdis, hans søster. Etter dette fikk hun tre sønner: Bjørn, Brand og Alf. Alf ble fostret av Bergfinn og ble kalt Finnalf. Bjørn bodde hos sin mor og ble kalt Jotunbjørn. Hun sendte Brand til Rauma, hans far, som ga ham til gudene; han ble kalt Gudbrand. Kong Raum ga ham den dalen som het Gudbrandsdalen, Jotunbjørn ga han Raumsdal og Alf Østerdalen og alt nord for Veneren og fra Gøtaelv og nord til Glomma. Dette ble da kalt Alfheim." Raum den gamle fikk senere Hild, datter til Gudrød den gamle, sønn til kong Sølve, som først ryddet der det nå heter Solør. Og sønnene hans var Gudrød, Hauk, Hadding og Hring. Gudrød var konge etter sin far og alle hans ættmenn var konger. Eystein illråd var sønnen hans. Han satte hunden sin, Saur, til konge over Inntrønderne fordi de hadde drept Ønund, sønnen hans, som han hadde satt som landsvokter. http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html fra Flateyarbok: | Rodulvson, Raum I «Den gamle» (I11269)
|
| 2546 | Regent av Kijev [Kiev] for sønnen Svyatoslav 945 - ca. 962. Olga kom fra Pskov, men det råder uenighet om hvorvidt hun var av skandinavisk eller slavisk opprinnelse. Hun giftet seg med Igor, som senere ble storfyrste av Kijev, i 903. Etter at Igor ble myrdet i 945, tok hun en grusom hevn. Hun innledet en kampanje som førte til at Iskorosten og andre drevljanske byer ble ødelagt og innbyggerne drept eller gjort til slaver. Hun førte i 10 år Russlands regjering for sin umyndig sønn Svyatoslav. Olga utviklet beskatningssystemet ved å opprette en slags skattemottagersentraler (russisk: «pogosi») over hele riket, og de ble etter hvert sentra for den lokale forvaltning og senere også for menighetene. Hun erkjente at den kristne tro etisk var høyt hevet over de hedenske kultene, og hun gikk over til den ved å slutte seg til den allerede anselige menigheten i Kijev. I 957 avla hun et besøk i Konstantinopel, der hun ble døpt, og der keiseren selv opptrådte som hennes gudfar. I dåpen fikk hun navnet Helena. Hun var den første russiske fyrstinne som ble en kristen. Det er rimelig at hun på mange måter støttet det kristne misjonsarbeidet i Russland. Hun sto i kontakt med Otto den Store, men hun avviste den vestlige kirkes forsøk på å få fotfeste i Russland. Den greske kirken, men ikke den romerske, gjorde henne til helgen. Hennes dag er 11. juli. | Olga (I6216)
|
| 2547 | Reign 25 Mar 1005-25 Nov 1034. Malcolm became king of Scots in 1005, after killing his cousin and predecessor Kenneth son of Dub in a battle. He led an attack on Durham, England in 1006, but was decisively defeated after the siege was broken. The most important event of his reign was probably the battle of Carham, which occurred in either 1016 or 1018. Malcolm led an invasion of Northumbria, and his victory pushed the Scottish realm well into traditional English territories. An important consequence of the battle was the death of Owen, the last native king of Strathclyde, which, from this point on, was part of the kingdom of the Scots. A notable external event was Malcolm's meeting with King Canute of England in 1031. Malcolm had no sons, but he apparently wanted his descendants to rule the Scots, so he tried to revolutionize succession practices by arranging to have one of his grandsons succeed him. To this end, he had competing claimants of the house of Alpin murdered in the early 1030's. Upon his death he was succeeded by his grandson Duncan. | Mælbrigdeson, Malcolm II McKenneth (I5175)
|
| 2548 | Reign 917-921. King of Dublin & York. Sigtrygg Caech (or Sihtric) (died 927) was a Norse-Gael King of Dublin who later reigned as king of York. His epithet means the 'Squinty'. He belonged to the Uí Ímair kindred. Sigtrygg was a native of Norway. The Annals of Ulster records the arrival of two viking fleets in Ireland in 917, one led by Ragnall and the other by Sigtrygg, both of the Uí Ímair kindred. They fought a battle against Niall Glundub in which the Irish were routed, and according to the annals Sigtrygg then "entered Áth Cliath", i.e. Dublin, which we must assume means that he took possession of it. Ragnall Uí Ímair went on to Scotland, and then conquered York and became king there. Sigtrygg fought several battles with Niall Glundub. Warfare is recorded in 918, and in 919 Niall and several other Irish pettykings where killed in a major battle at Dublin. This was probably the most devastating defeat ever inflicted on the Irish by the Norse, and Sigtryggs possession of Dublin seemed secure. Sigtrygg however left Dublin already in 920 or 921, the pious annalist claims he left "through the power of God". The truth of it was that Sigtrygg had ambititions elsewhere, and following Ragnalls death he became king of York. Sigtrygg attacked the kingdom of Mercia from the Mersey which formed part of the border between Mercia and the Viking Kingdom of York.He also commanded Viking forces in the Battle of Confey and other battles. In 926 he married King Athelstan of England's sister in a political move designed by Athelstan to build up his influence in the north of England. Sigtrygg died suddenly only a year later in 927. Sigtryggs son Olaf, whom the Irish nicknamed Cuaran, later succeded him both as king of Dublin and of York. | Sigtryggson, Sigtrygg II Den Gale (I7345)
|
| 2549 | Reign: 839-860. Burke calls him Kenneth II. Kings of Picts & Alba. King of Galloway. See Europäisch Stammtafeln Bund II tafel 67. Within a year after the death of his cousins in 839, it appears that Kenneth seized the kingship of Dal Riata. There is little historical record for the next eight years, but it appears that Kenneth followed in the footsteps of his cousins, and made a bid for the kingship of the Picts. He was resisted, ineffectualy, by a short-lived dynasty bearing Pictish names. Later legends suggest that Kenneth achieved his success through treachery; slaying his Pictish guests at a feast. Whatever his means, Kenneth defeated his last Pictish rival by 848, and in the following year, he celebrated his victory by building a church dedicated to St. Columba in his new Pictish lands. It is recorded that Kenneth raided England no fewer than six times. He was succeeded by his brother Donald I. | MacAlpin, Kenneth I (I11286)
|
| 2550 | Reign: 863-877. King of the Picts & Scots. King of Alba. Weir says he was killed in a battle against the Danes at Inverdorat, the Black Cove, Angus. Constantine succeeded to the kingship upon his uncle Donald I's death in 862. His reign was marked by Viking raid and expansion into Strathclyde. He was succeeded by his brother Aed. | Constantine I (I11285)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
