Alf-Inge´s slektsider
min slekts historie
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]

Notater


Treff 151 til 200 av 2,695

      «Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 54» Neste»

   Notater   Linket til 
151 Arnbjørn ble født ca 1170 og ble omkring 70 år gammel. I hans tid var det en lang og bitter strid mellom kongen og kirken. Kong Sverre Sigurdsson, som selv hadde fått opplæring som prest, tok sterk avstand fra den økende inflytelsen kirken fikk. Dette førte til konflikt med erkebiskopen, som flyktet til Danmark. Alle biskopene fulgte snart etter ham, og fra den tid har vi fått utrykket" Kong Sverre talt Roma midt imot". På den tid var det mange som gjorde krav på Norges trone. De som ble støttet av biskopene ble kalt for Baglere"(bispestav). På et tidspunkt var Arnbjørn en av baglernes ledere. I 1208 ble det inngått fred mellom konge og kirke. Arnbjørn ble da en lojal tjener for kongen, og i 1221 ble han lendermann. Han tjenestgjorde i den sydøstre delen av Norge, og han ble betrodd mange viktige oppgaver, som førte til at han måtte kjempe flere slag for å opprettholde kongens overherredømme over landet. Han døde av utmattelse ved slutten av sitt siste felttog. På den tid ble han betraktet som den mest betydningsfulle lendermann i Norge. Hverken hans hustru eller barn er nevnt i de mange omtalene om ham, men det er sterke indisier på at han hadde en datter som ble gift med sønnen til en god venn og kollega av ham. Hennes fornavn kjenner vi ikke, men det er svært sannsynlig at det var hun som ble gift med Torstein på Heimnes. De fikk forøvrig en sønn som ble kalt Arnbjørn. Jonsson, Arnbjørn Ornes (I11126)
 
152 Arnbjørn er n. i 1519 og i tiandepenningskatten 1521. Han er truleg identisk med den Arnbjørn som budde på Halsne i 1563. Tjerandsson, Arnbjørn Mjølhus (I6775)
 
153 Arnbjørn Torsteinsson Heimnes' identitet er fastslått i mange dokumenter. Et av dokumentene er av spesiell interesse. Det er skrevet i 1286, og er den siste vilje, hvor Arnbjørn til Heimnes gir jordeiendommer til en verdi av 9 månatsbol til St. Svithun's kirke i Stavanger og til presteskapet i denne kirken. Til fordel for korsfarere i Jerusalem ga han 20 mark sølv og til flere andre kirker og til Ulstein kloster ga han sølv og bjørneskinn. Det viste seg at Arnbjørn på sine gamle dager var abbed på Ulstein kloster.. Det er antatt at han ga bort maksimum av det han kunne gi bort i henhold til loven, 10 % av det han eide gjennom odel og 25 % av hva han hadde ervervet seg. Med dette som grunnlag, er det beregnet at hans odel tilsvarte 103.75 lauper med smør og 4.5 lauper i ervervet verdi, ialt 108.25 lauper smør. Det var en meget stor formue på den tiden. Denne viljen, hans siste, ble bekreftet av sysselmannen i Stavanger. Testamentet inneholdt også betingelsen at prestene ved St. Svithun kirke i Stavanger skulle be for hans sjel hver 12 th måned på hans fødselsdag. Arnbjørn var gift, men hans hustrus navn er ukjent. Det er registrert to etterkommere, en sønn og en datter: a. Ogmund b. Brynhild

Vitner var: Herr Arne biskop, kannikene sira Ingemend og sira Peter, herr Halldor Koll, herr Basse Guttormsson, Pål i Haga, Eirik på Randaberg, Torstein i Hovde og mange andre gode menn. 
Torsteinsson, Arnbjørn Heimnes (I11111)
 
154 Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:?««««Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»»»»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav. 
Arnmodsøn, Arne (I4344)
 
155 Arnmod var bosatt i Ønundafjord på Island.
Han var en av anførerne i slaget mot jomsvikingene ved Hjørungavåg. Han ble felt av Vagn Åkessons 
Arnvidson, Arnmod Jarl (I4343)
 
156 Arnulf hadde stor innflytelse i merovingernes kongedømmer som biskop, og ble senere kanonisert som helgen. Han er også kjent som Arnold. Arnulf tjente ved det astrasiske hoffet under Teodebert 2 (595–612). I 613 ledet Arnulf og Pipin av Landen, hvis datter Begga hadde giftet seg med Arnulfs sønn Ansegisel, opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda av Austrasia. Opprøret førte til at hun ble kastet, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble etterpå gjenforent under Klotar 2, dronningens nevø. Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges–fjellene som eremitt, ble han overtalt til å bli værende og bli biskop av Metz. Arnulf var fra 623 rådgiver til Dagobert 1 sammen med Pipin av Landen som da var rikshovmester. Sammen med sin venn Romarik, trakk han seg tilbake i 627 til en fjellside i Vosges for å fullføre sin livslange drøm om å bli eremitt. Før han ble vigslet hadde han 2 sønner med sin kone Doda: Ansigisel giftet seg med Pipins datter Begga, og deres barn var Pipin av Heristal, en av Karl den stores oldefedre. Klodulf, som sin far, ble biskop av Metz. Det er usikkert om han hadde en tredje sønn kalt Martin. Arnulf ble kanonisert som helgen av den katolske kirke og er kjent som skytshelgenen for ølbrygging. Mens Arnulf er anerkjent som en av de tidligste dokumenterte forfedrene til Karl den store og dermed av de fleste europeiske kongefamilier i dag, er Arnulfs eget opphav både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var Arnoldus (ca. 535–600) og at hans mor var Ada av Swabia. Andre som siterer frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av Bodigisel. Atter andre har hevdet at Arnulfs mor var Bertha, prinsesse av Paris (539–640). Arnulfs eldre forfedre fra en - Mellobaude - i det 4. århundre, kan ha vært en konstruert slektsrekke for å smigre karolingerne: von Metz, Arnulf St. Arnulf (I7528)
 
157 Ashley shows that Edward had two daughters by the name of Edith - not one. One was a daughter of Egwina and married Sitric Caech. The other was a daughter of Elfleda and married Otto I. of Wessex, Eadgyth (I7346)
 
158 Asserbo (Holbo H.), nævnes 1408, var 1420 Rigsraad, 1422 Høvedsmand paa Søborg, 1425 og 36 paa Krogen, 1435 tillige paa Helsingborg, 1436 anfører for den mod Engelbrecht Engelbrechtsson sendte Hær, var en tro Tilhænger af Erik af Pommern og opgav først i Juli 1440 sine Slotte Krogen og Helsingborg til Kong Christoffer

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Oxe/Reyendorff.htm 
Oxe, Peder (I7256)
 
159 Augustinus ble den 1. mai 1618 immatrikulert ved Københavns universitet. Han hadde gått latinskolen i Trondheim. Familienavnet hans nevnes sjelden, men en innskrift på altertavla i Snåsa kirke viser at det har vært Wiwel. Han hadde vise-pastoratet til han i 1630 ble kapellan i Vår Frue kirke. Dette året underskrev han nemlig kapitelseden etter det Arne Magnussons avskrift av en forsvunnen kapitelsprotokoll i Det kongelige Bibliotek melder. Fem år etter ble han sokneprest samme sted. I de siste åra sine var han notarius capituli, men måtte på slutten ha ettermannen Peder Bredal til hjelp. At han har vært en ansett mann skjønner vi av at han var deputert til Fredrik den tredjes kroning etter det kapitelsboka vet å fortelle. Han døde 17. januar 1657. Biskop Bredahl holdt liktalen over ham med mange rosende ord den 22. i samme måned. Skifte ble holdt 8. juli.
Augustinus Jensen er den første av strindaprestene som har fått noe i trykken. I 1646 ga han ut en likpreken over Karen Eilertsdatter. Boka kom i København.

Augustinus Jensen er trolig den Augustini Johannis Nidarosis som ble immatrikulert i København den 1/5 1618. I odelslistene i 1624 er det oppført at Hr Augustinus og medarvinger eide odel på 1 1/2 sp i Eggen i Bynset. Dette var en arv fra hans kones far Hr Christen i Aure som satt med denne odelen i 1623. I 1637 eide Hr Augustinus 1 sp i gården. Skifte ble holdt etter ham den 8/9 1657 og viste en netto på 2114 riksdaler. Hans andre kone sendte i 1659 en suplikk der hun sier at Domkirkekapellanens residens brant i 1650 og etter gjenoppbygning brant den igjen i 1651. Hun sier videre at hennes mann hadde fire sønner og to døtre fra første ekteskap og to sønner og to døtre fra ekteskapet med henne.

Augustinus Jensen Wivel kjøpte i midten av 1640-årene en bygård svarende til dagens Kongens gt. 6. Han hadde også en byhage som ved reguleringen i 1681 inn i det nye torg.

Den 27/8 1648 søker Hr Augustinus Jensen om hans sønn som var kapellan i Orkdal måtte få lov til å få et nytt kall, han hadde begått leiemål med en løs kvinne der. Hvem av sønnene dette var vites ikke. Han giftet seg (1) 1620, med Marit, født ca. 1605, død ca. 1638. Han giftet seg (2) ca. 1627, med Lisabeth Mikkelsdatter, født 1600 i Hemne, død 1683, gravlagt 26 jan 1683 fra Vår Frue kirke. 
Wivel, Augustinus Jensen (I3991)
 
160 Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad. Sigibert 1 (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av 4 sønner etter Klotar 1 og Ingund. I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik. Da Klotar 1 døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans 4 sønner: Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568. Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris. Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans. Den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme. Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep 2 ganger, i 562 og rundt 568. Rundt 567 giftet han seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild. Dette ekteskapet, dersom vi tar den viktigste krønikeforfatteren på den tiden, Gregorius av Tours, på ordet, avslører noe av Sigiberts overlegne karakter i den voldelige og lystpregede tiden. Gregorius forteller: Da kong Sigibert så at hans brødre tok koner som ikke var dem verdig, og til deres fornærmelse faktisk giftet seg med slavekvinner, sendte han en utsending til Hispania og med mange gaver og ba om Brunhilda, datter til kong Atanagild. Hun var jomfruelig skjønn i hennes personlighet, flott å se på, dannet og oppførte seg bra, med god sans og tiltalende å snakke med. Hennes far nektet ikke, men sendte henne til kongen jeg har nevnt med store skatter. Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn. Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner. Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund. Sigibert søkte hevn. De 2 brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere. Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai. Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av 2 attentatsmenn som arbeidet for Fredegund. Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving. von Austrasia, Sigebert (I10662)
 
161 Av slekten Glob Jacobsdatter, Margrethe (I6831)
 
162 Av slekten Panter Panter, Anna Henriksdatter (I6811)
 
163 Av slekten Smør. Tordsdatter, Gudrun (I296)
 
164 Av slekten Stenbrikke Andersdatter, Johanne (I6815)
 
165 Barnet døde inden det kom i Kirken

Dåp 1830
https://digitalarkivet.no/view/255/pd00000012039180 
Pedersdatter, Berith (I11077)
 
166 Barnet døde inden Hjemd. blev cf. i Kirken

Konen døde inden hun kom til Kirken 
Pedersdatter, Marith (I11080)
 
167 Barnløs

Gravlagt Haslum kirkegård, gravplass: 143/08/005 
Langø, Aud (I10988)
 
168 Baron og Sysselmann. ?Født omkring 1245. ?Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (««««Milder-Alv»»»») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten. 
Raud, Jon Ivarson (I4303)
 
169 Baustad Indre
https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#367 
Jonsen, Peder (I4892)
 
170 Baustad Indre
https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#367 
Hemmingsdatter, Maren (I4893)
 
171 Begravet 10 okt. 1649, Skt. Nikolai kirke (von Meulengracht Ligkammer) i København Rasmusdatter, Boel (I2210)
 
172 Begravet Den Al. Bede Dag Christensdatter, Elen (I8266)
 
173 Begravet i koret i Akerøy kirke , Han ble student ved Kjøbenhavn universitet 1630 og innføres da som Johannes Nidrosiensis.I 1640 ble han residerende kapelan til Bud i Romsdalen. Jentoft, Hans Andreasen (I3553)
 
174 Begravet i Sorø ved sin kones side. Skyldte ved sin død fætteren Absalon (se denne) 130 mark sølv. - Skænkede med en “vis Torben” særjord i Asserbo (Tibirke S., Holbo H.) til Sorø Kloster. Besad formentlig en part i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som alle hans børn ejede en part af. Besad formentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han rejste den nuværende kirke. Testamenterede senest 1177 Sorø Kloster sin halve hovedlod. Ved hans død modtog Sorø som en del af denne jord til 11 mark guld minus 2 øre i Ejby (Ejby S., Ramsø H.), jord til 6 øre guld i Salby (Ejby at 12 mark guld i Ølse (Ølsemagle S., Ramsø H.), en fjerding guld i Køge (Ramsø H.), 2 mark guld i Halseby (Tårnborg S., Slagelse H.), 1 mark guld i Ørløse (Tikøb S., Lynge-Kronborg H.), 6 mark guld og 2 øre i Atterup (Øster Egede S., Fakse H.) 1 mark guld i Vedde (Munke Bjergby S., Alsted H.), 5 øre guld i Stenløse (Stenløse S., Ølstykke H.). Resten af de testamentariske forpligtelser udredtes af hans børn. Beregninger ud de samlede godsoverdragelser, der set i forhold til antallet af børn ifølge loven højst min udgøre 1/14 af hans samlede formue, fører til vekslende resultater, men lavt sat 300 til 500 bol, en enorm godsmængde.??- Vidne for kong Valdemar I den Store 1158/60 og 1176, begge gange i.fm. Esrum Kloster. Sattes 1158/60 ved endnu en kongelig gave til Esrum med Absalon til at skifte skoven Villingehoved. Fætteren Absalon besad et sølvbæger skænket ham af Sune. Byggede den nuværende Bjemede Kirke og satte et endnu eksisterende epitafie på kirken, hvori det angives, at Sune som den første har bygget en stenkirke dette sted. Af Abbed Vilhelm af Æbelholt i 1180’erne omtalt som "En mand af indsigt, mægtig i virke og tale". Er efter alt at dømme den Sune, Saxo omtaler i.f.m. borgerkrigen og kong Valdemar I’s regering, slægtskabet med Absalon angives et sted, en familiære tilknytning til Valdemar et andet sted, men ikke patronymiet. ??Saxos fremstilling: Forlod 1154 i Odense Sven Grates følge. Indtrådte omkring 1159 i kong Valdemar I’s nærmeste råd. Deltog i 3. vendertog 1160/61. Ledsagede 1162 Valdemar på dennes møde med kejser Frederik Barbarossa ved Dijon. 1 1169 med på 11. vendertog ved erobringen af Arkona. Nedrev her sammen med Absalon Svantevits tempel og statue. Deltog 1170 på 12. vendertog, nedlagde her egenhændigt nogle af fjenderne. Deltog 1171 på 13. vendertog og blev her med bl.a. Absalon tilbage med bevogtningsopgaver Deltog 1172 på 15. vendertog, forhandlede sig her med Gunzelin a f Schwerin til fred med nordtyskerne. Saxo nævner endvidere Sune 1176 i.fm. den første anklage mod Magnus Eriksen for landsforræderi. Foruden Saxo nævner Ældre Sjællandske krønike i.f.m. det skånske oprør 1179/80 Sune som en af dem, der uden at være skåning havde faet et kongeligt ombud i landsdelen og som skåningerne krævede fjernet. Ifølge Saxo til stede ved Valdemars dødsleje 1182 og derefter deltager i kredsen om kong Knud VI. Hvide, Sune Ebbesen (I6878)
 
175 Begravet Viborg Domkirke Juel, Ide Iversdatter (I6953)
 
176 Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark. Folkesson, Bengt (I7121)
 
177 Berengaria var sin fars yngste datter. Da moren døde i 1198 etter 17 års ekteskap, og etter å ha brakt 9 barn til verden, er hun rimeligvis født ca. 1192. Etter morens død ble hun oppdratt av sin eldste søster som hadde vært gift med kong Alfons av Leon. De portugisiske krøniker antar at hun døde ugift, men muligens har hun under søsterens stridigheter med deres eldre bror kong Alfons II av Portugal begitt seg til sin yngre bror Ferdinand. Han hadde ved ekteskap blitt greve i Flandern, hvorfra hun lett kunne bli kjent i Danmark.
Berengaria kom utvilsomt til Danmark fra Flandern. Hennes bryllup med kong Valdemar omtales av en nederlandsk kilde, Valdemars årbok kaller henne uttrykkelig ved samme anledning ««««Grev Ferrand of Flanderns Søster»»»». Ekteskapet hadde vistnok politiske motiv. Den portugisiske kongesønn Ferrand ble ved Philip Augusts innflydelse i 1212 grev av Flandern, men viste seg snart som en urolig vasal. Han hadde nektet sin lensherre hærfølge og sluttet forbund med Frankrikes fiender, Johan av England og Otto IV av Tyskland. At Berengaria ble ektet med Valdemar, synes å være et drag i disse års diplomatiske spill, et forsøk til å binde Danmarks konge til alliansen mot Philip August. Ved bryllupet skjenket kong Valdemar etter samråd med rikets stormenn Berengaria en morgengave hvis slag og omfang er ukjent, men gavens betydning fremgår ved den merkelige omstendighet, at man søkte pavelig stadfestelse. Såvel Innocens III som Honorius III har bekreftet den.
Berengaria (portugisisk: Berenguela) fødte sin mann sønnene Erik, Abel og Christoffer, og datteren Sophie. Hennes ekteskap faller sammen med Valdemars største politiske maktutfoldelse, men hun nevnes aldri ved hans side. Kun en gang forekommer hun som vitne ved et brev utstedt i kongsgården på Samsø i 1216, og ingenting fremgår som forteller om hennes personlighet og innflytelse. Overfallet på Lyø, kongens fangenskap og rikets sammenbrudd opplevde hun ikke, men i løsesummen ved Valdemars frigivelse inngikk alt det guld som hadde tilhørt dronningens pryd. Unntatt er kun kronen og det hun før sin død hadde gitt til kirker og klostre.
Hun etterlot seg et rykte om stor skjønnhet, men også om hovmod og strenghet. Dette har fabeldiktningen benyttet til å gi henne navnet ««««Bengjærd»»»». Da man i 1855 åpnet kongegravene i Ringsted, fant man i Berengarias grav rester av en kvinne av statelig høyde, vakker legemsbygning og fine trekk. Men den ufred som var tilføyet graven, viser også hatet mot henne. Det bør bemerkes at ingen av hennes sønner oppkalte noen av sine døtre etter henne. 
de Bourgogne, Dona Berengaria (I5227)
 
178 Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:?««««19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...»»»»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:?««««40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»»»» 
Haakonsdatter, Bergljot (I4354)
 
179 Bergsvein Toresson på Hoås var bruker fra omkring 1590 til sin død. De siste årene ser det ut til at han delte gården med en Tore. Da Bergsvein døde, eide han 2 spann 9½ mark (med bygselrett og landskyld) i Hoås. I jordeboken for 1647 var bygselretten gått over til Ivar Audensson i Aspa (lenke). I boken for 1655 står Bergsveins sønn Lars som eier av bygsel og landskyld.
Han giftet seg med Helga: De hadde seks barn.
Bergsvein Toresson på Hoås var lensmann Sunndal fra omkring 1600.  
Torersson, Bersvend Hoås (I11350)
 
180 Berith Andersdatter døptes 3dje påskedag 1727= 15 apr. 1727 i Mo kirke
Fader: Anders Pedersøn, Øvergruben
Moder: Ane Hansdatter, Hemnes
Kildeinformasjon: Nordland fylke, Hemnes, Ministerialbok nr. 825A01 (1704-1728), Kronologisk liste 1727, side 227.  Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16553&idx_id=16553&uid=ny&idx_side=-228 
Andersdatter, Beret (I1454)
 
181 Bernt var i ei årrekke sjømann. Seinere dreiv han med forskjellig. Blant annet anla han parken rundt fylkesmannsboligen og plantet alleen inn til sorenskrivergården på Rein. I familien blir han husket som en flink historieforteller (Fra Bodin bygdebok II -3) Hansen, Bernt Johan (I6402)
 
182 Bertel Bygslet i 1696 den øvrige halvparten av farens jord og overtok i 1712 den øvrigedelen av indre Alvestad.

Manntall 1701 Alfvestad 30 år - Nærer ssig nogenlunde Vel dog alleene af Bonde brug og fornemelig Vdror Leilending
https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000666761 
Nilsen, Bertel (I1718)
 
183 Berthe Thomädotter

FT 1801 Skibotn
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058501001065

Død 1808 56 år
https://media.digitalarkivet.no/kb20070607610217 
Tomesdatter, Beret (I115)
 
184 Beseglede 1149 et af hertug Henrik af Bayern til klostret i Neumünster udstedt gavebrev. Krummedige, Hasso (I10347)
 
185 beseglede 1287 med faderen som den første i rækken af hertugens mænd. Abildgaard, Laurids Tygesen (I7757)
 
186 Beseglede 1297 med greve Johan, tjente 1298 blandt staden Lübecks lejetropper, blev 1300 af bispen af Lübeck anklaget for paven for at have øvet overgreb mod en kannik. Krummedige, Grote Iven (I10343)
 
187 beseglede 1302 til Vitterlighed med sin Broder og 1339 og 1341 til Vitterlighed med Niels Kiste. - Havde ejet Blegholm og mere Gods paa langeland. Lunge, Johannes Olufsen (I7750)
 
188 Beseglede 1326 håndfæstning for Valdemar III Grubbe, Peder (I6994)
 
189 Beseglede 1358 som forlover for Hertuginde Rikarda forliget om Kong Valdemar og hende om Als. Var 1363 Ridder. Reventlow, Hendrik Jensen (I6467)
 
190 Beseglede 1361 et Vidne om at Hertug Valdemar gav Gods i Tønder til Ribe Domkirke, hvorunder hans Segl endnu findes Fasti, Christiern Arnestsøn (I7287)
 
191 beseglede 1369 som Forlover for Peder Iversen Lykke dennes Forpligt at Holde Hindsgavl, Høneborg og Lerbæksholm til de holstenske Grevers Haand Skeel, Anders Jensen (I7254)
 
192 Beseglede 1380 Kong Valdemars Håndfæstning, og var da Ridder, var 1368 blandt de Riddere og Væbnere der sluttede sig til Greverne Henrik og Claus' forbund mod Kong Valdemar, var 1369 forlover for Peder Iversen Lykke, forpligtigede sig 1373 overfor Kong Valdemar til at opbygge det Slot og Fæste (Ø. Han Herred), som var bleven afbrændt i sidste Oprørs- og Fejdetid. Beseglede 1377 Kong Olafs Haandfæstning. Var død 1388 da hans Enke, Fru Kirstine af Aagaard (de Ager) solgte alt sit Gods i V. Assels til Dueholm Kloster (Morsø S. Herred). Gyldenstierne, Niels Eriksen (I7006)
 
193 Besegler 1328 til Vitterlighed med Broderen Jep Nielsen af Eskjær det paa Viborg Landsthing af Eskild Jensen (Udsøn) til Hr. Niels Brok udstedte Godsskøde og beseglede da begge med de Gyldenstierners Vaaben; denne Erik Nielsen maa ikke sammenblandes med Erik Nielsen Markalk, som 1340 ejede Gods i Horns Herred (Høgholt og Bjørnholt) og var en Banner, der angives at være faldet 1345; forekommer derimod 1345 i Kong Valdemars Forpligt af 6. Jan. og 16. - 17 Jan. til Vitterlighed sammen med sin Svigerfader Peder Vendelbo, var 1345 Medlover for Kong Valdemar ved det af denne udstedte Afstaaelsesbrev paa Skaane, Halland og Bleking samt 1344 Medlover for Forliget mellem Kongen og Greverne Henrik og Claus; afløste vel Erik Nielsen Banner som Marsk og betegnes i hvert fald saadan 1347 ved Arvedelingen efter Drosten Peder Vendelbo, atter 1349 til Vitterlighed og endnu 1353 ved Forliget mellem Kong Valdemar og Greverne Henrik og Claus ved Vinninge Aa, men betegnes 1355 som fhv. Marskal, og Ridder (her første Gang), da han bevidner at have skødet til Kong Valdemar sin Gaard i Ø. Velling; havde da Han Herred og Næsbofjerding til Len af Kongen, erhvervede en stor Del Gods i den Hensigt at lægge det under sin Gaard Aagaard, beseglede 1360 Recessen i kalundborg , nævnes endnu 1378 som Ridder Erik Nielsen til Vitterlighed med Otte Snafs. Gyldenstierne, Erik Nielsen (I7008)
 
194 Besejlede Olufs håndfæstning 1377 Opkøbte broderen Lage Røds ejendomme Bandlyst 1354 for overgreb mod Ribekirken Nævnt 1367-1377

til Ørum (Hassing H.), som han 1367 med stort tilliggende solgte til kong Valdemar, nævnes 1351 sammen med sine brødre, beseglede 1360 håndfæstningen i Kalundborg, endnu kun væbner, var 1367 ridder, nævnes 1375 forrest blandt udstederne af den i Lyby kirke udfærdigede forpligtelse til at varetage kirkens tarv, var 1376 en af de tre riddere, som med bispen og flere skulle anstille undersøgelse om det kronen fravendte gods i Børglum stift, beseglede 1377 kong Olufs håndfæstning, havde en slegfredsøster, der var moder til en vis "Pabe"; han, en søn eller sønnesøn af samme navn er vel den Bo Høg, der blev en meget gammel mand og blev arvet af sine brodersønner, og som til sin svoger på Vosborg pantsatte Søndervang, fulden og mere gods, "som endnu denne Dag staaer i Pant".

Bo H., var 1339 lensmand på Kalø. ("1439" må være en fejl). ?Om ham beretter Lisbet Bryske, "at han blev slagen i en Krig og havde ingen Sønner, men Døtre; to af hans Døtre satte en stor Skat ned ved Tanderup i Thy i en Abildhave og er tidt ledt efter den; de have seet Tegn til, at den har været der" 
Høeg, Bo (I6795)
 
195 Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå ««««med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper»»»». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, ««««og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)»»»». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. ««««Vonde er vonde råd,»»»» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og ««««ødela for alle ransmenn»»»».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. ««««Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,»»»» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med ««««en stor og vakker hær»»»» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og ««««lite gjæv mor»»»»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg ««««en stor og vakker hær og gode skip»»»» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: ««««...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»»»»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med ««««den vakreste hæren som var til i Norge»»»». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant ««««mesteparten av landet»»»».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: ««««Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»»»»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. ««««Umandig skilles du fra kongen din,»»»» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – ««««Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster»»»».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at ««««konger har man til ære og ikke til et langt liv»»»». 
Olavsson, Magnus III Berføtt (I4330)
 
196 Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte. of Laon, Bertrada Broadfoot (I7519)
 
197 Bikarl, nämndeman Olofsson, König (I9567)
 
198 Bildet er bumerket til Gregs ionnsen han var lagrettemann ved freden i Bremsebro 1645. Bodde 'Klluh' i Alsens fjerding i Jämtland
Man antar at det er ham som er faren til Ørjan Gregusson, men det kan ikke bevises.
Hvis man kan finne Ørjan sitt bumerke så kanskje det ligner?
Gregorius døde antakelig i Jemtland.
Også kjent som Gammel Jamten 
Jonsson, Gregus (I5930)
 
199 Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl.
Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige.
1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik. 
Minnesköld, Birger Folkunge (I10116)
 
200 Birgitte Christophersdatter gift med Henrich E. Walnum er IKKE identisk med Birgitte gift med Joen E. Norman.
Birgitte gift med Walnum hadde 8 barn i live ved skifte etter Henrich 25 Nov 1711 og allerede i 1687 ved Manntall over Tronheim bys familier (Trondhjems borgerskap 1680-1730, Vigerust 2000) fortelles det at de hadde 7 små barn.
14 Okt 1707 møter enka etter Henrich Walnum på tinget med sin sønn Lars Henrichsen, hvor Lars forteller at hans eldste broder er laugverge for sin mor.
Den andre Birgitte Christophersdatter som var gift med Joen Ellingsen Norman omtales gift med Joen i skiftet etter Jon Kieldsen 3 Apr 1691. Siden Henrich Walnum da åpenbart var i live og helt åpenbart gift med samme hustru som før, må det dreie seg om to forskjellige personer.
Foreldrene til Birgitte Christophersdatter gift med Walnum er foreløpig ukjent, og åpenbart er det ikke Christopher Einersen og Barbra Mortensdatter. 
Kristoffersdatter, Berit (I3301)
 

      «Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 54» Neste»